Vi er inne i siste uke av manusarbeid, i morgen har vi siste dag med redaktørarbeid. Akkurat nå jobbes det med lovverk, og det er et pirkearbeid av en annen verden. Heldigvis står Kjærvik klar for å ettergå oss i sømmene, og til å fylle ut eventuelle mangler. Som jeg sa til naboen i går, vi kom oss gjennom størstedelen av lovøkta uten å ta livet av hverandre. Jeg satser på at vi klarer det de siste dagene også. Du skal føde din bok med smerte.

Mens vi holdt på dette ringte telefonen min fra et nummer jeg ikke kjente. Hei, det er Ann Kristin sa jeg, hei svarte det i andre enden. Er det Ann Kristin Liand som er sosionom med en master i statsvitenskap? Spurte hun. Ja, svarte jeg. Jeg heter … fra UIA som lurer på om du kunne holde en to til tre timers forelesning om hvordan det har vært for deg å være pårørende til en som har vært utsatt for alvorlig mobbing? Det kan jeg, og jeg skal klare å fylle tre timer, svarte jeg. Hun holdt på å legge planer for, og hanke inn forelesere til faget for høstens studenter, i emnet samhandling og organisering i tjenesten, og ville jeg skulle forelese ut fra brukerperspektivet.

Studentene var fra praksisfeltet ,og de tok en videreutdannelse innenfor psykisk helse. De kom fra kommune, barnevern, spesialisthelsetjeneste og skolen. Og sa hun, du har helt rett, dette kan vi alt for lite om. Ikke ante jeg at mitt flammende innlegg i Fædrelandsvennen om elevundersøkelsen forrige uke, skulle føre til at de ringte fra universitetet, men det er en hyggelig bivirkning, for jeg ønsker å nå praksisfeltet, slik at de mobbeutsatte familiene kan bli møtt på en helt annen måte i fremtiden.

Det er langt frem til denne dagen. Mye skal skje før den tid, men det er godt å kjenne på at nye dører nå åpnes, og jeg kan gå inn i et annet område, et annet liv enn det vi har levd i og med de siste tyve årene. Et område hvor vi kan drive folkeopplysning.

Etter telefonsamtalen fortsatte forberedelsene til fest.

Søndagen startet med en lett frokost før turen gikk rundt vannet i strålende sol.

Vi rakk hjem for en dusj før lunsj hos eldstebror og Anna, der var Herleiks to eldste døtre, svigersønn og barnebarn . Alle fire bor i Oslo, derfor ser vi dem ikke så ofte. Desto hyggeligere er det når vi treffes.

Etter lunsj dro vi og hentet en brukt webergrill Per Svein fant på finn. Vi har akkurat samme fra før, vi fikk denne for en billig penge, med trekk og gassflaske. Du hadde ikke en gang fått trekket for prisen vi ga for hele greia. Den skal bare få en skikkelig vask, før den skal få plass i utekjøkkenet nede, når det ferdigstilles. Da har vi to grillplasser, og det de akkurat passelig for oss i casaen.

Vel hjemme var det klart for forberedelser til feiringen av samefolkets dag i dag. Vi er et vellykket resultat av fornorskningprosessen. Per Svein på morsiden og jeg på farssiden. Vi har ingen tradisjon for rein og det som hører med, derfor lager vi vår egen vri med gul ertesuppe med knoke. Dette er fjerde året vi markerer dagen. Vi er samer på vår egen måte. Vi leter oss frem, og den som leter den finner pleide mamma og si. Klokka fem i dag kommer noen av de nærmeste på suppe og kos. Vi gleder oss, men først skal det ryddes i manus👍

Denne helgen nytes i fulle drag. Tove og jeg hadde en sabla fin tur til Tangvall, og Frk. Lyng i går.

Etter cafe dro vi hjem og benka oss foran TV , og fikk sett diverse opptak. Blant annet fikk vi sett de to Brennpunktepisodene om eldreomsorgen. Da vi så den første fikk vi flashbacks, for vi har også opplevd å bruke år av våre liv på å skaffe min demente mamma en sykehjemsplass, fordi det var helt uforsvarlig å la henne bo hjemme alene. Da hun fikk sykehjemsplass fikk hun det heldigvis bra. Da hadde hun noen å være sammen med på stua hver eneste dag. Hun var mindre redd, og selv om hun også hadde stygge fall på sykehjemmet, ble hun ikke liggende i timevis for å vente på hjelp.

Nå er det straks frokost her under fullmånen.

Noen ganger er det enda bedre med helg enn det vanligvis er. Denne uken har det vært flat pedal. Vi er kommet langt i manus. Vi har faktisk kommet halvveis i redaktørarbeidet, klapp på skulderen👍I går hadde Per Svein et opplegg med jobben på teams, og jeg jobbet med lenker og kildehenvisninger til siste del av manus, samt litteraturlisten. Vi er inne i pirket over alt pirket ukene, men de er også de alle viktigste ukene av bokarbeidet. Planen er å bli ferdig i løpet av uken, for så å sende manus til Kjærvik. Han formelig klør i fingrene etter å legge inn litt ekstra av det han har gjort erfaring med, siden livet hans totalt endret retning da han sa ja til oppdraget om å søke kommunen om erstatningskrav for Roberts mobbeskader.

Nå er vi også inne i et prosjekt sammen, og det blir nok ikke det siste. Som oss har han et svært lidenskapelig forhold til mobbesaken, og for å gjøre noe med galskapen vi alle ser der. Vi har alle tre et enormt driv for å pushe frem endringer på feltet, hvor alt står på stedet hvil, mobbesaken er desidert den saken hvor det drives med mest tomprat, og minst handling. Denne uken har deler av mitt nettverk kommet i gang med en viktig jobb, som vi kommer tilbake til. De som er i mitt mobbenettverk får holde seg klare, neste uke kan det være deres tur til å bidra. Det er det flotte med nettverk, man drar lasset sammen. Det blir mye enklere da.

Nå er det helg, den skal vi nyte. Vi oppsummerer uken som gikk, planlegger den neste, og koser oss glugg i hjel med det vi har oppnådd, og det å bare være. Vi gleder oss til det som kommer, det kribler i magen. I dag ligger en blank og fin lørdag der til fri avbenyttelse, og det gledes.

I går var vi tilbake med nesen i bokmanus. Nå er vi halveis både i manus og litteraturlisten. Etter en lang dag var det deilig å lande på konsert i Søgne gamle kirke. Carina Mortensdatter Fox, Frøydis Grorud og Torbjørn Kvamme serverte oss nydelig musikk og sang, i samme kirke som vi giftet oss for snart 36 år siden. Jeg kjente Carina da hun var liten, vi bodde i samme nabolag, og jeg var den faste trillepiken og barnevakten hennes de første årene av hennes liv. Jeg syntes hun var den skjønneste ungen i hele verden, og skjønn det er hun fortsatt. Hun har en stemme av de helt skjeldne, den har både sjel og dybde, og damen er som et strålende lys i egen høye person.

Carinas konserter er av det sjeldne slaget. Det er seks år siden forrige konsert. De skal holde to til, men de er utsolgt. Det skjønner jeg godt.

I går hadde vi en fridag for å ha bilen på EU-komtroll og service. Mens den var der fikk vi gjort unna noen ærend på Sørlandssenteret. Deretter dro vi til byen for lunsj, før turen gikk til Sørlandsadvokatene og Kjærvik, for å underskrive fremtidsfullmakten. Mens vi satt der sier plutselig Kjærvik til meg: Du er ikke god til å markedsføre deg selv Ann Kristin. Jeg vet det sa jeg, men når jeg får mulighet til å si noe om mobbepolitikk så er det viktigere for meg, jeg vil redde hele verden svarte jeg. Har …. ringt deg, fortsatte han. Nei sa jeg. Jeg er inne i et viktig prosjekt sa han, jeg har namedroppet deg som fagperson, sa han. Jeg har ikke brutt taushetsplikten sa han, du har jo vært mye i media, og du har skrevet to, snart tre bøker sa han. Det er jo ingen hemmelighet det. Ok for meg svarte jeg, og forleggeren min strålte.

Den boken din fortsatte Kjærvik, når kommer den? I april svarte jeg, vi er inne i sluttspurten. De to kapitlene om lovverk og erstatningssøksmål vil jeg gjerne gå gjennom vederlagsfritt, fortsatte han. Det hadde vært helt fantastisk, svarte jeg. Bare send manus til meg, sa han. Jeg er helt sikker på at du har alt riktig, fortsatte han, men det kan hende jeg ønsker å tilføre mer. Det er helt i orden svarte jeg, du har sikkert noen juridiske spissfindigheter jeg ikke har.

Da vi kom hjem ringte de fra den varslede telefonen. Vi hadde en lang prat, dette prosjektet varer noen uker, jeg skal være fagperson og erfaringskonsulent for dem, og vi skal bruke deler av mitt nettverk til å komme i havn. Forleggeren min strålte i hele går. Det er dette jeg har ventet på i mange år. Det er dette vi har drømt om, og snakket om.

Siden Elevundersøkelsen kom har jeg holdt meg fra å si noe om den offentlig, jeg har bare tatt det opp i bloggen. Per Svein har mast på meg for å lage en kronikk, men jeg har sagt at vi må sluttføre bok nummer tre først. Jeg har lest det ene innlegget etter det andre i avisen, med stadig økende frustrasjon, for maken til fantasifulle forklaringer på økningen av mobbetallene skal du lete lenge etter. Forslagene til løsning bærer også preg av manglende kompetanse på hva mobbing er og hvordan dette skal løses. Jeg har formelig sittet på hendene for ikke å sende avgårde en drepende replikk. I går kom nok et innlegg som bar preg av manglende kompetanse og lettvinte løsninger. Da hadde manageren min fått nok, i morgen fyrer du av et innlegg sa han. Nå er det nok. Hvorfor vente til i morgen, svarte jeg? I går kveld skrev jeg en kronikk om den manglende implementeringen av lovverket i kommuner og skoler. Hvorfor lar vi skolene slippe unna med disse lovbruddene? Overskriften er: Mobbing er overgrep, ikke konflikt. Innlegget er videresendt Fædrelandsvennen.

Det er ingen tvil, toget går nå, og team Liland er ombord. Hvor dette ender aner ikke vi, men vi vet at vi er på rett spor. May the force be with us.

De to siste dagene har handlet om bokarbeid. Hadde bare hjernen jobbet på dagtid, og slått seg av på natten hadde det vært en ting. Da vi jobbet med manus i går sa Per Svein noe som fikk hjernen min til å jobbe overtid. Det er ikke alt som « goes without saying» i mitt hode, som gjør det for andre. Og denne boken handler om å gi det inn med teskjemetoden. Så kloken 4.44 våknet jeg med hodet fullt av ord og setninger. Jeg sto opp og gikk inn stuen for å skrive, og satse på at jeg da fikk sove igjen. Mens jeg var i farten tok jeg ut av tørketrommelen i samme slengen, og satte på en ny vaskemaskin. Jeg la meg, men fikk ikke sove, nye ord og setninger kom seilende. Jeg bannet inni meg, sto opp og skrev, fant en link, sendte den til min redaktør, slik at dette er klart for morgendagens økt. Glad og fornøyd la jeg meg til å sove. Ikke søren om det gikk, nye setninger dukket opp. Nå gir jeg opp sa jeg høyt, og sto opp. Sånn har jeg det rett som det er, til både glede og irritasjon for meg selv. De som tror det bare er å sette seg ned å skrive en bok må tro om igjen. Det er en prosess som pågår hele døgnet. Heldigvis er vi i sluttspurten av dette skriveprosjektet nå.

I dag skal vi ikke jobbe med bokarbeid. Bilen skal på service og EU- kontroll i Sørlandsparken. Da benytter vi anledningen til en fridag der vi gjør noe helt annet, så kommer vi sterkere tilbake til bokarbeidet igjen i morgen👍

Da er det ny uke og nye muligheter. Vi satte fart på bokarbeidet i går. ISBN- nummer ble bestilt fra Nasjonalbiblioteket de lagrer noen for meg. Jeg fikk ti første gang jeg søkte, og har brukt opp to. Det sto på søknadskjema at det kunne ta noen dager, men vi fikk det før lunsj. Da kunne vi gå videre og fylke ut skjema om strekkode til bokarbeid.no. Det koster 75 kroner, og er det billigste du kan få på dagens marked. Vi har brukt og kommer til å bruke bokarbeid til det vi ikke gjør selv. Vi er kjempefornøyd. Før dagen var omme var strekkoden på plass i mailen.

I går satte vi i gang med redaktørarbeid, og kom godt i gang på tross av den ene forstyrrelsen etter den andre. Det vi holder på med nå er skikkelig pirkearbeid, ord for ord, setning for setning. Kildehenvisning og lenker legges inn der de skal, og litteraturlisten øker fra dag til dag. Vi har funnet en måte å jobbe på som passer oss perfekt, og det er ingen tvil om at øvelse gjør mester. Straks vi er ferdig går manus videre til bokarbeid og vår dyktige korrekturleser. Deretter skal vi få på plass tekst med mere for omslag, men først manus.

I går fant vi ut at vi skulle ta en søndagstur rundt Tjomsevannet. Det var lenge siden sist.

Da var vi tilbake og traff mange på vei innover i skogen.

Måtte du få en god start på uken og en nydelig dag😍

I går var der dags for årets pinnekjøttaften, et åt forsinket, enda en gang, takket være korona.

Vi takker vertskapet en heil haug, og kommer tilbake med invitasjon til casaen når det blir litt mer vår her ute på Langeneset.