Ukas oppdatering🏠

Nå kommer ukas oppdatering på hva som har skjedd i byggefeltet.

Ei veldig bra uke på kontoret👍

Jeg er godt i gang nå, selv med dataproblemer og forsinkelser i starten av uken. Mandag lå jeg foran skjema, og for fortsatt å gjøre det ble det møøøøe skriving på onsdag. Jeg er inne i den verste delen av manus, den personlige, og korteste delen. Jeg har spart det verste til slutt. Det gjorde jeg med den forrige boken også, og det var lurt. Jeg holder på å legge inn dagboknotater nå, og går rundt kvalm 24 timer i døgnet. Akkurat slik var det forrige gang også, sommeren 2014 holdt jeg på å bukke under i kvalme og brekninger. Det var så ille rett før bokutgivelsen at redaktøren måtte gå inn å skrive ferdig, mens jeg dikterte henne over telefonen.

Nå er jeg der igjen, men denne gangen vet jeg at det kommer til å gå helt greit. Når jeg bare får gjort meg ferdig. Jeg har imidlertid lært meg noen triks. Jeg skriver det verste mens jeg er alene hjemme, det vil si når Per Svein er i Nordsjøen. Da går jeg i hi, og gjør bare det som passer meg best til enhver tid. Jeg tar ikke hensyn til andre enn meg selv. Forrige gang la jeg ned facebooksiden min i seks uker for å klare å skrive den personlige delen. Det kommer jeg ikke til å gjøre nå. Jeg er evig takknemlig for at jeg har kontoret utenfor hovedhuset nå, og ikke ved spisestuebordet.

Jeg går lange turer hver dag, for å lufte hjernen, og helgene tar jeg fri. Jeg benytter meg av reiki, mye vann og fargeterapi, og er takknemlig for alle verktøyene jeg har for å komme meg igjennom. Jeg klapper meg selv på skulderen ofte, og er glad jeg er god på å tåle og stå i ubehag. Så vet jeg at det vil gå over. Situasjonen i familien er også en helt annen nå, enn da jeg skrev «Alle mot en». Da jeg var ferdig med den, hadde jeg skrevet ut all gørra, og var ferdig med mobbehistorien. Og det beste av alt var at det ble slik for resten av familien også.

Nå er det helg, og det skal lades. Utenom Frk.Lyng er det tur og sofa som gjelder for meg. Jeg bruker mine fargerike kjoler for å holde humør og arbeidsmoral oppe.

Dette skjer rett som det skvetter, min egen fargeterapi hjelper på flere enn meg selv. Det er jo en hyggelig bivirkning💚

Engledamene mine🤗

I går var elgledamene på besøk. Da går det i frukt, te og lading for kropp og sjel. Vi har hengt sammen siden 2008, og vi er hverandres heiagjeng. Vi jobber med oss sjøl, mediterer litt, setter mål for oss selv, og heier hverandre frem mot alt vi tør drømme om. Å ha en gjeng med kvinnekraft i ryggen, både i livets opp og nedturer er viktig. Det er fint at noen heier i motbakker, men det er like fint å ha noen som gleder seg sammen med meg når livet er på sitt aller beste.

En annen ting som er fint å gjøre på denne tiden er å krype opp i sofaen å lese en bok eller ti.

Principessa har bursdag💖

I dag har Pandora bursdag, og i dag fyller hun 11 år🤗

Det er mye kvinnekraft i denne unge kvinnen. Hun tar plass, og hun tar ikke nei for et svar. Her må forklaringer og forhandlinger til. Hun er veldig intelligent og selvstendig. Hun har hatt god bruk for alle disse gavene så langt i sittt unge liv. Jeg håper aldri du forandrer deg, men fortsetter å være den du er, den du er ment å være. Jeg elsker deg, og har gjort det fra du kom til verden. Du er og blir en gave for familien. Navnet ditt betyr håp, og du kom til oss med håpet da vi trengte det som mest.

I dette øyeblikket tilbereder pappa bursdagsfrokost til deg. Når du og Jhonny har bursdag legger dere inn en frokostbestilling dagen før, og når dere våkner er frokosten servert.

Når datahjelpen er nærmest👍

I går da jeg skulle sette meg ned på kontoret for å skrive, oppdaget jeg at manuset var noen sider mindre enn dagen før. Og da jeg skulle inn å se var alt jeg hadde skrevet dagen i forveien borte vekk. Jeg fant ut at den hadde sluttet å lagre automatisk, den ville heller ikke slås på, og da jeg forsøkte å lagre noe jeg hadde skrevet i dokumentet manuelt ble det ikke lagret. Da jeg sjekket andre dokumenter var det helt i orden der. Da jeg trykket videre for å finne ut mer, begynte maskinen å gi meg instrukser om ting jeg hadde fjernet, som den ikke mente skulle fjernes, og andre ting som den også mente var i strid med det ene eller andre, da lurte jeg på om det var kommet en kunstig intelligens inn i maskinen og i manus. For selv om dagboknotatene som ble lagt inn var logisk for meg, var det åpenbart at herr PC var uenig.

Så jeg meldte min yngste sønn ,som skulle komme rett etter jobb å fikse det for meg. Akkurat da meldte min gode venninne Monika om jeg ville møte henne til lunsj samme dag, helt perfekt. Jeg fikk gjort unna noen ærend før jeg traff henne.

Vel hjemme igjen fikk jeg tatt meg en god labbetur i skauen, og en dusj, før minstemann kom. Han fikk i seg middag, før vi gikk inn i kontordelen. Han fikk fikset opp i galskapen , så nå skal det virke. Begynner den å kødde det til for meg igjen har han satt mer inn i plan A, B og C, så jeg ikke skal miste skrivetid. Alt jeg skrev på mandag er borte vekk, vi fikk reddet notatene ut av den grønne søpla, og så er det på an igjen i dag, med å ta igjen mandagen og tirsdagen, men det skal gå bra🤗

Naboer i komminga🏠

Akkurat nå er det stor byggeaktivitet i det lille feltet vi bor i. Ni hus er under oppføring, og ti hus er enda ikke påbegynt. Det hamres, snekres og mures over en lav sko.

For hvert hus som kommer opp, jo bedre blir det☀️

Et år i Casa Amore💙

I går var det et år siden vi begynte innflyttingen i Casa Amore, og for et år det har vært. Møblene fikk komme inn først og et par dager etter kom tillatelsen for oss tii å flytte inn. Det har vært et travelt og arbeidssomt år. Over 31 år av vårt liv skulle pakkes ut, og plasseres i Casaen. Innvielsesfesten er utsatt til Juni neste år, grunnet korona. Pandoras bursdag var den første feiringen her i huset. Og siden har det gått slag i slag med bursdager, jul og nyttårsfeiring, samefolkets dag, 17. mai, midtsommer med mere. Vi har jobbet oss gjennom sommeren for å bli ferdig utendørs. Den italienske hagen, som kommer neste år, blir siste store prosjekt. Etter det blir det småpusling og moro.

Forrige vinter er den beste vinteren vi har hatt, her i casaen får vi inn alt lys, så lenge det er lyst. Huset er perfekt for gjester, venner og familiebesøk. Vi har hatt tidenes drømmesommer her ved havet, med sol, sol og enda mer sol. Kontordelen min fungerer perfekt, og det samme gjør garasje- og kontordelen til gemalen. Huset er skreddersydd til oss, og det merkes hver eneste dag. Det er mye bedre å bo her ute, enn det vi kunne forestilt oss. Det er stille og fredelig her i huset, og det merker også våre gjester. Dette huset gjør noe med oss, og alle som kommer hit. Det første året har vært arbeidssomt, men vi ønsker å gjøre oss helt ferdig. Vi vil ikke holde på i årevis med det, nå vil vi nyte fruktene av den svære jobben vi har gjort. Dette har vært et stort prosjekt, men det har vært gøy å skape dette sammen. Drømmen har gått i oppfyllelse, og vi er evig takknemligr for det😍

Verdensdagen for psykisk helse💙

Vi er kommet til verden med både fysisk og psykisk helse. Det burde være like naturlig å snakke høyt om psykisk helse som om fysisk helse, det er det dessverre ikke. Og når noe så naturlig som psykisk helse ikke kan snakkes om på samme måte som fysisk helse, da har vi et problem. Alle har vi en psykisk helse, akkurat som vi har en fysisk helse. Og begge deler svinger gjennom et langt liv. Det er helt naturlig at vi reagerer på det vi utsettes for. Det er en del av livet. Av og til er den fysiske helsen dårlig, andre ganger er det den psykiske helsen som er dårlig. Begge deler er helt naturlig, og en del av det å være menneske.

Da min mor vokste opp var psykisk sykdom et tabu, det skulle ikke snakkes om. Min mormor var bipolar, hun hadde opplevd overgrep i sin oppvekst. Begge deler var synd og skam, og både synden og skammen ble påført offeret, og deres familie. Som følge av dette hadde min mor en særdeles tøff oppvekst. Skyld og skam rammer hardt. Mormors psyke svingte i en takt min mor, som barn, opplevde som skremmende, men verre var alle hemmelighetene som fulgte i kjølvannet av mormors psykiske lidelse. For dette skulle ikke snakkes om.

Mormor var høyt oppe i perioder. Da var det full fart hele døgnet, og aktiviteter både natt og dag. De gangene mormor var nede ble rullegardinene trukket ned, og alle måtte gå på tå hev. Rett som det skvatt ble mormor sendt på asylet for elektrosjokkbehandlinger. Barna fikk ingen forklaringer, og gikk rundt i redsel det meste av tiden. Hver gang noen fant ut at mormor hadde vært på asyl, flyttet de, og de flyttet mange ganger.

Mamma var preget av sine barndomsopplevelser hele sitt liv. Og hun var for åpenhet i alle spørsmål, ikke bare om psykisk helse. Familiehemmeligheter var det verste hun visste, og hun prediket dette for meg sent og tidlig, at åpenhet var svaret,og at det å slite psykisk ikke var noe å skamme seg over. Mine to brødre og jeg vokste derfor opp i en åpenhetskultur som var helt uvanlig på den tiden jeg vokste opp.

Heldigvis har tidene forandret seg, og situasjonen er en helt annen enn den var dengang mamma vokste opp. Eller da jeg vokste opp, for den saks skyld. Når vi ikke kan snakke om noe, kan vi heller ikke få hjelp. Hjelpen finnes, selv om det er mye som mangler i dag også. Og som en følge av mammas påvirkning, har vi valgt åpenhet om alt familien rammes av. Da mamma ble dement var det helt naturlig å snakke høyt om det. Siden det preget de siste tyve årene av hennes liv, ville det være rart å forsøke å skjule det. Da Robert ble utsatt for mobbing, og da senskadene kom, var det helt naturlig at det skulle snakkes om. Vi hadde da ingenting å skamme oss over. Senskadene kom jo som en helt naturlig reaksjon på det helvete han hadde vært igjennom. Det er ingen som tåler og utsettes for mobbing og overgrep. At akkurat Robert har klart seg så godt, på tross av det han har opplevd, handler utelukkende om åpenhet. Det er i lyset trollet sprekker, vi har ingen skjelletter i skapet.

Denne helgen fokuserer Fædrelandsvennen på senskader etter mobbing. Mellom 40 000- 60 000 barn rammes av mobbing i skolen hvert eneste år. I tillegg kommer mørketallene. Mobbing i arbeidslivet har også høye tall. Mobbing er vold og overgrep som vi i vårt samfunn velger å se gjennom fingrene med. Jeg håper snart de som sitter makten, og kan gjøre noe med dette våkner og tar de nødvendige grep. Mens vi venter på at det skal skje kommer vi til å bruke de anledninger vi får til å spre kunnskap om dette viktige tema. La oss gå inn i oss selv denne helgen, å tenke over hvilke holdninger vi har til dette tema, og hvis vi ser at vi kan gjøre noe med dem, så la oss jobbe med dem. Alle forandringer i verden starter med oss selv. Så la startskuddet for dette gå i dag💙

Å hente seg inn i naturen😍

Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten naturen. Det er på mine daglige turer jeg henter meg inn igjen. Det er i skauen jeg legger igjen frustrasjon, sinne og negativitet. Jeg føler meg alltid bedre etter en tur ute i naturen. Naturen er også en god problemløser, når tankene får luftet seg litt, kommer gjerne svarene og løsningene også. Akkurat nå skifter naturen farge fra sommer til høst. Høsten overtar mer og mer for hver dag som går, men det er fortsatt farger i naturen.

Om ikke så mange timene er det klart for den faste labbeturen til Tangvall for cafebesøk. Det ser jeg frem til.

La oss snakke om senskader etter mobbing.

Fredagen før vi dro til Italia, ble Robert og jeg intervjuet av Fædrelandsvennen. Der var et oppfølgingsintervju etter rettsaken for snart 9 år siden. Fædrelandsvennen, journalist og fotograf, hadde fulgt oppfølgingen til rettsaken, og selve rettssaken, da den gikk i februar 2013. Det var første gang media i Norge fikk anledning til å følge en slik sak på nært hold.

Fokuset denne gangen er på senskader. Mobbingen er en ting, den tar slutt, men senskadene er permanente. Skadene er ti ganger verre enn mobbingen, og helt umulig å forstå uten å ha opplevd det selv. Senskadene må en lære seg å leve med, og de rammer hele familien. Skadene fører med seg en masse begrensinger i livet, som ikke var der før. Vi har valgt å fokusere på det friske, og på mulighetene, i stedet på begrensningene. Og sakte,men sikkert har vi fått skuta på rett kjøl igjen.

Mange går rundt med mobbeskader uten å vite det selv. Mange foreldre vet det heller ikke, at det er dette barnet deres sliter med. De ser ikke koplingen, for senskadene kommer senere. Det ligger jo i selve ordet. Det blir enda vanskeligere når ingen forstår. Hvor mange barn, unge og voksne som sliter med krigsskader etter mobbing vet ingen, men etter de mange tusen henvendelser jeg har fått,er jeg sikker på at tallet er høyt.

Det finnes ingen hjelp heller, alt må man finne ut selv, men en god fastlege er den beste hjelpen du kan få per i dag. Så er man innimellom heldig å finne mennesker i systemet som er villig til å gå den ekstra mila sammen med deg, slik Roberts fastlege har gjort. Vi kunne reddet mange liv ( mobbing tar liv), og hjulpet mange flere om vi hadde hatt et system som virket. Det har vi ikke per i dag, det systemet er det foreldrene som skaper for sine barn. De som ikke har det er ille ute å kjøre.

Mens vi går og venter på at intervjuene skal offentliggjøres, gjør politikerne i Kristiansand et hårreisende vedtak, som viser at de ikke har lært noe som helst av mobbedommene kommunen har fått mot seg. De ligger på Norgestoppen i mobbedommer, tre mobbedommer mot skolene, og en mobbedom i favør av ansatte i Søgne kommune.

I gårsdagens avis kom dette leserinnlegget fra politikere som protesterer mot vedtaket.

Mitt svar på dette delte jeg i et innlegg på FB i går.

Mannen min i Nordsjøen klarte ikke å sitte med hendene i fanget, og sendte en mail til Kunnskapsdepartementet.

Jeg har sett det lenge, over hele landet. Det er slik kommunene opererer. Det handler om mål og resultatstyring. New Public Management er den største ulykken som har rammer offentlig sektor. Alt dreier seg om penger, og plassering på statestikken. Kommunene konkurrerer seg i mellom om å være best i klassen. Siden mobbetallene ligger så høyt tenker man at legger vi oss litt under snittet, da er vi der vi skal være. Sånn kan man ikke tenke om mobbing. Da må andre ting trekkes inn som selvmordsforebygging, fattigdomsbekjempelse, frafall skole og arbeidsliv, rus og psykiatri. Alt dette må puttes inn i regnestykket om mobbing. Det gjøres ikke, og dermed fatter flertallet i bystyret et lovstridig vedtak, der loven krever nulltoleranse. Her ser man keiserens nye klær til fulle. Intet nytt, bare fortsettelsen på noe som aldri har fungert. Det som er uvanlig, men ikke desto mindre gledelig er at noen politikere har begynt å protestere. Så dermed avdekkes lovbruddene og holdningene, slik vi så det i går.

De to sakene ligger bak betalingsmur. Journalisten og fotografen som har jobbet timevis,med sju helsider om senskader etter mobbing,skal også ha lønn for sin gravejobb. De som lever av å skrive må også ha mat på bordet, og betale sine regninger. Jeg kan garantere at her er det mye å lære. Det er også et intervju med psykologspesialist Svein Øverland i avisen. Han sier dette om senskadene: alt blir ikke bra selv om mobbingen tar slutt, senskadene kommer snikende, og både barn og foreldre rammes hardt. Dessverre er ikke livet som en amerikansk film. I dagens utgave er det fire helsider med Robert, i tillegg til forsiden. Det er to sider med meg, og en med Øverland.

De som tror at det er enkelt å stå frem i media å fronte noe så tungt som mobbing og sensskader, må tro om igjen. For at endring skal skje må NOEN stå i front. Vi føler at mobbesaken har valgt oss til å være denne Noen. Etter et slikt portrettintervju blir vi helt på felgen, og vil bare sove. Det er krevende å vrenge sjela si, å by på det verste vi har opplevd. Men vi har lært hvor mye det betyr for andre, og vi gjør fortsatt dette for å hjelpe andre. Vi har ikke noe behov for rampelyset på oss selv, vi foretrekker et rolig og tilbaketrukket liv. Det som er viktig for oss er å spre håpet, uten håp er du ferdig.

En annen ting jeg ville vise Robert var at jeg ikke skammet meg, og for at han skulle slippe å dra på skammen,dro jeg ham med inn i rampelyset, for det er i lyset trollet sprekker. Det var jeg som leste gjennom alt og godkjente. Robert orket ikke, det være seg tekster og filmer. Han stilte opp, og så gjorde vi foreldre resten. Han har ikke lest eller sett noe av det. Det gjelder også for filmen han er nominert til helseprisen for, sammen med de andre i prosjektet. Jeg har vist ungene hans filmen fra Nok er nok prosjektet. Jeg synes det var på tide at de fikk greie på hvilken baggasje faren deres drar på, de hadde ingen anelse. De skulle få se og forstå at pappa har en tøff forhistorie som preger ham den dag i dag, og at de skulle forstå hvor skadelig mobbing faktisk er. Skadene har rammet tre generasjoner hos oss. Det er det ikke verdt, vi må få satt en stopper for galskapen.

Ved dette intervjuet har det vært annerledes. Da var det Robert som dro meg med, han leste gjennom teksten selv, rettet opp og godkjente intervjuet. Jeg tenkte wow😍Det gleder et mammahjerte å se denne endringen, for det begyr at skammen har sluppet taket, og skam gjør oss mennesker syke. Nå kan han skrive sin egen historie, å ta valg som er gode for ham.