Endelig helg👍

Da er jeg i havn med nok en kontoruke👍Etter noen timers intens skrivøkt var jeg vel igjennom det herrens år 2015. Nå er det også klart for redaktør. Og selv når hun koples på gjenstår mye arbeid. Det er da pirkearbeidet begynner, der skal kuttes, skrives om, flyttes, pirkes og ryddes. Det gidder jeg ikke tenke på enda.

Jeg er veldig glad for at Per Svein insisterte på at jeg skulle ha et eget kontor utenfor hovedhuset. Nå må jeg ut ytterdøren, og inn en ny for å komme på jobb. Nå kan jeg bare la alt flyte når jeg stenger ned for helgen. Det kan nok se rotete ut for andre, men her er det full kontroll. Mens jeg skriver tar jeg meg stadig i å holde pusten, det er mye enklere enn å puste dypt. Da tar jeg et par tre magadrag før jeg fortsetter. Da Tove og jeg var på skrivekurs i Venezia lærte vi at de beste bøkene ble til ved at man tok tak i de verste opplevelsene i sitt liv, og skrev om dem. Det skulle jeg visst da jeg skrev Alle mot en.

Det var mye jeg ikke visste da, men som jeg vet nå. Jeg treffer mange som går med en forfatter i magen. Det er jo ikke så rart for alle har vi jo minst en historie, som er verdt å fortelle. Mange sier at de går rundt og venter på inspirasjon. Det kan jeg love at det ikke blir bok av. Det å skrive bok er knallhard jobbing. Du jobber også når du ikke skriver. Skal du skrive bok er det bare en ting som gjelder: sett deg ned å skrive. Begynn med en disposisjon. Jo mer du skriver, jo mer inspirert blir du. Det finnes ingen snarveier til å skrive en bok. Du må rett og slett bare bestemme deg, sette av tid, å begynne å jobbe. Det enkleste i verden er å finne unnskyldninger for å la være, men da blir det heller ingen bok.

Så må en finne lommer hvor man tenker på noe annet. Det er forskjelling hva som fungerer for folk. Jeg kan ikke gi andre råd om hva de skal gjøre for å hente opp energi til å fortsette, selv når det butter i mot. Jeg kan bare si hva som fungerer for meg, det er ikke slik at på seg selv kjenner man andre. Noen må ut å løpe en tur, det passer overhodet ikke for meg. Min daglige tur derimot, den kan jeg ikke unnvære.

Jeg er ikke så sosial akkurat nå. Jeg er i min egen boble. Jeg omgås bare noen ganske få. Nå som Per Svein er ute benytter jeg sjansen til å ta de verste takene. Selv ungene skjønner at mamma må være i fred nå. Hun kommer jo ut av hiet igjen. Dessuten kommer snart pappa hjem, og da blir det uansett mer liv i leiren. Han er jo supersosial, selv om han selv i alle år har innbildt seg sjøl at han er introvert?? Vi har alle våre livsløgner🤗

Det er utrolig hva som plutselig er gøy, eller i hvertfall lettere. Husarbeid for eksempel, i går støvsugde jeg og strøk klær. Jeg liker egentlig ingen av delene, men det er bedre enn å skrive om de verste årene i mitt liv. Det er jo helt nøytralt å gjøre husarbeid, det vekker absolutt ingen følelser til liv. Så det er kanskje derfor? Bøker får jeg ikke lest nå, hvilket betyr at jeg ikke slapper av. De bøkene som ligger for tur nå , har litt alvorlige tema. Jeg tror rett og slett jeg får finne meg en feelgood bok, å se om det hjelper? Uansett så ser jeg mye på TV om kveldene nå, jeg har tapet mye. Egentlig foretrekker jeg bøker fremfor TV, men akkurat nå er det unntakstilstand i heimen. Jeg får lest ukeblader, det trenger jeg ikke konsentrere meg så lenge av gangen. Der finner jeg også inspirasjon, men også stoff jeg trenger til ulike prosjekter, prosjekter som ligger på vent.

Det er godt å ha stillhet rundt seg, det kjenner jeg veldig på. Stille morgener uten lyd, før resten av verden har stått opp, er noe av det beste jeg vet. Nå har jeg to blanke dager foran meg, og det fryder meg stort å tenke på akkurat det. Neste uke kommer Per Svein hjem etter tre uker i havet. Da går livet over i en ny rytme. Vi lever tre forskjellige liv, et hvert for oss, og et i sammen. Det skjer i en sykus av en Nordsjøturnus. Sånn har vi hatt det i 36 år. Vi kjenner ikke til noe annet. Livet er ikke det verste man har😍

Det begynner å butte imot💪

Dagene går, og jeg skriver og skriver. Det begynner å butte skikkelig imot nå. Planen er å gjøre meg ferdig med 2015 i dag, før jeg stenger ned kontoret og tar helg. Det ser jeg virkelig frem til.

I går kveld hadde jeg besøk av bra damer, som har gitt meg en solid energiboost.

I natt og nå på morgenkvisten blåser det stikker og strå. Det er Gyda som vil hilse på. Jeg er straks klar for kontoret og ukas siste skriveøkt🤮Så er det helg, måtte du få ei god ei💙

Boosterdose👍

I desember var det slik at man kunne gå på nettet for å bestille siste vaksinedose. Jeg tenkte å bestille, men da jeg kom inn fikk jeg bare opp at det ikke var mulig, siden jeg ikke hadde behandler. Det var over seks måneder siden jeg fikk dose to, så jeg skjønte ikke et pip. Jeg sendte melding til vaksinesenteret via helsenorge.Jeg hadde uansett ikke tenkt å ta den før i januar. For min timeplan var full før jul. Jeg fikk aldri svar på min henvendelse, men jeg tenkte som så: De kaller meg nok inn til slutt. Flere hadde det som jeg, de fikk opp samme melding. De fleste ringte og sto i kø, eller dro på drop-in. Jeg gadd verken stå i telefonkø eller drop-in. Jeg skjønte ikke hvorfor de ikke bare kalte oss inn på sms.

Han jeg bor sammen med er av den utålmodige sorten, her skal alt skje fort, helst i går. Han fikk boosterdosen før jul. Det er greit at han er utålmodig på egne vegne, men han får holde seg unna meg. For et mas han kan være. Nå reiste han ut i Nordsjøen i romjula, og da fikk han heldigvis andre ting å tenke på. I forrige uke sendte han et sakset innlegg fra FVN om at nå skulle de siste i min kohort kalles inn på sms, for vaksine uken etter. Det visste jeg vel, æ hadde sagt det te an mange ganger alt😱På fredag tikket den inn, og i går ble den satt.

I går gikk æ for Moderna, siden den beskytter best mot den siste varianten. Jeg har to pfizer fra før. Det gikk smakk smakk smakk fra æ stilte mæ i kø. Det er ikke noe å si på effektiviteten.

Jeg har bare en bivirkning, eller virkning, som jeg kaller det. Jeg er stiv i armen, men det blir jeg uansett vaksine. Jeg tok to paracet før jeg la meg, og sov godt. Nå er jeg straks klar for kontoret. Livet er ikke det verste man har🤗

Måtte du få en knakende god torsdag👍👍👍

Multitasking💪

I går jobbet jeg på kontoret, og jeg kjenner at det butter i mot. Uansett så spiser jeg år for år, og er godt inne i 2015. Det overrasker meg til stadighet hvor innholdsrike disse årene har vært. Uten dagboknotatene hadde mye vært glemt for lengst.

Samtidig begynte det en rettsak, i en sak jeg følger, i går. Saken varer hele uken. Det er en ankesak. Kommunene tapte på alle punkter i fjor, men de anket med knappest mulig margin. Det koker i kommunen, men eliten er redde for nye saker, men de er allerede på vei. Det er ikke mulig å stanse en tsunami. Det står ikke i menneskets makt. Når vår politiske ledere gjør slike vedtak, følger politikerforakt i kjølvannet. Det hjelper ikke at kommunene har anledning til å gjøre dette juridisk, for dette er innbyggerforakt. De må ha mye penger, kommunene, som kan holde på slik. Min egen kommune gjorde nettopp det samme mot en mann som ikke ble ivaretatt av barnevernet, selv om alle visste. Kommunen tapte så det sang, for andre gang, i uken som gikk. Oppvekstdirektørens svar i avisen dagen etter, gjorde meg kvalm, flau og sint. Saken lå langt bak i tid, det er ikke slik nå lenger. Det sier de også i mobbesakene, men der har vi gode tall for å si at: joda det er det.

I disse koronatider har det vært vanskelig å være til stede i retten. Det må søkes om plass. Derfor har de nå begynt å streame rettsakene, du må selv ta kontakt og søke, og da får du tilsendt en link, så du kan følge saken direkte. Jeg håper dette fortsetter etter korona også, for det er ideelt for våre støttegrupper. Foreldrenettverket prøver også så langt det lar seg gjøre, å sende et medlem for å være fysisk til stede, også i retten. Vi er tross alt et nasjonalt nettverk. Jeg følger ikke saken via link, men noen i gruppa gjør det, og kommer med gode oppsummeringer til oss som ikke gjør det.

Disse gruppene starter opp når stevning sendes, og vi følger dem gjennom oppkjøring til rettsak, rettsak, i påvente av dom, etter dommen, gjennom Re- traumatisering, eventuell anke, ny oppkjøring osv. Gruppene kan eksistere i flere år, og brukes mer og mer sporadisk, til de stilner hen. Det er erfarne folk som deltar i gruppene, folk med solid kompetanse, og erfaring. Dette er likemannsarbeid av beste merke. I dag har jeg fri fra kontoret, men har ting som skal gjøres. Jeg kan likevel være mer på i gruppa i dag..

På an igjen📖🖋

Ny uke på kontoret er i full gang, fra i går. Jeg fikk skrevet inn resten av 2014 i går. I dag begynner jeg å sy sammen 2015, før jeg tar skrivepause i morgen. Etter skriveøktene avreagerer jeg med husarbeid og turer i skauen. I går var det kjøkkeninnredningen og kjøkkenbenkene som fikk seg en vask og rens. Det har regnet mye, og på sykkelstiene er det greit å gå nå. I skogen er det mye klinkeis, spesielt på innsiden av Kvernhusvannet. Jeg hadde på vinterskoene med vendbare pigger, og jeg hadde piggene ut, kan man vel si.

Det skal regne godt på starten av dagen her, og da håper jeg klinkeisen snart forsvinner. Varmegradene skal også stige her, så det er i alle fall håp om mindre glatte tider.

Snø+ regn= Sørlandsvinter❄️

Natt til lørdag fikk vi påfyll av snø.

Vel hjemme var det bare å måke gårdsplassen før regnet kom.

Tove er fanget i konflikten mellom Telenor og Tv2, men jeg hadde tapet to episoder av «Hver gang vi møtes» som hun kom for å se i går.

I dag skal jeg tilbake på kontoret. Måtte du få en strålende start på uken din😀

Medaljens bakside.

Jeg lovte å komme tilbake til hva det har kostet å gå til rettsak, og skrive om det vi har opplevd. Det er veldig mye, så jeg må plukke ut noen ting, som jeg deler her. Når du går til rettssak mot egen kommune vil de aller fleste i kommuneadministrasjon og politikere, oppleve dette som et personlig angrep. Du blir sett på som en trussel. I rettsaken blir du forsøkt satt ut av spill, og spesielt mor og barn får gjennomgå. Det er de det er noe galt med. Vinner du og klarer å få politikerne over på din side, å stemme mot rådmann og advokats ønske om å anke, da blir du sett på som en større trussel. Hvis du da begynner å blande deg inn i mobbesaker i kommunen, og går høyt ut, da starter en heksejakt. Kvinner med mye kompetanse og kunnskap, kvinner som ønsker en endring i en ukultur, blir ikke populære, verken her i bibelbeltet, eller andre steder i landet.

Det er da baksnakkingen starter for alvor. Kommuneadministrasjon og gutteklubben ugrei begynner å snakke dritt om deg i korridorene på skrekkens rådhus. Og når de ikke klarer å ramme deg på den måten, forsøker de å kjøpe deg, vinne deg over. Selv ble jeg invitert på lunsj med oppvekstsjefen, kommunen skulle spandere. Da skjønte jeg at jeg var blitt et problem som skulle løses. Jeg stilte opp, og lunsjen gikk av stabelen på Frk. Lyng, på min hjemmebane. Før oppvekstsjefen rakk å si noe begynte jeg å fortelle ham hva de hadde gjort galt i håndteringen av flere mobbesaker jeg var inne i på den tiden. Jeg fortalte også hva jeg mente om at de hadde meldt flere familier til barnevernet, etter at de hadde vunnet frem hos fylkesmannen. Jeg kalte det lovbrudd, og at jeg visste at han sto bak. Han forsvarte seg med at det bare var en bekymringsmelding. Da fikk han passet sitt påskrevet.

Mens vi satt og spiste kom en dame inn i lokalet. Jeg hadde ikke sett henne før. Hun strente rett bort til bordet der vi satt. Hun så rett på meg og sa: Er det du som er Liland? Ja, svarte jeg. Du må fortsette å stå på sa hun, du må ALDRI gi deg, jeg heier på deg. Og så forsvant hun ut av cafeen. Det er sjelden jeg har opplevd en slik guddommelig timing. Oppvekstsjefen satt og måpte, og jeg kjente latteren boble på innsiden. På vei hjem lo jeg så jeg holdt på å ramle av sykkelen. Det ble aldri noen flere lunsjer for å si det sånn. Samtidig begynte varslersakene å komme om hva som egentlig foregikk på skrekkens rådhus, det er bare å google. Jeg stilte meg på varslernes side, og de ble stadig flere til alt kuliminerte i en stygg rettsak. Varslerne vant. Og vi var mange som bidro, og satt i kommunestyresalen for å presse flertallet av politikerne, til å la være å stemme for en anke både rådmann og advokat ville ha. Det ble ikke anket, men at mange av politikerne følte seg presset er det ingen tvil om.

Da vi startet Gjør Søgne greit igjen, og satt stille og fulgte møtene på sidelinjen, ble det for mye for enkelte i gutteklubben ugrei. De beskylte oss for mobbing og det som verre var, i landsdelens største avis. Det var så latterlig at jeg skrev et langt leserinnlegg, som jeg mailet samme avis. Deretter tok jeg på meg joggeskoene, og tok en runde rundt Kvernhusvannet. Før jeg rakk hjem lå innlegget mitt ute på nettet. Og og meldingene rant over på min telefon. Min yngste bror stakk innom noen dager etter, han kjenner mange folk i bygda, og han sa: snakker om å gjøre seg selv til latter. Folk holder på å le seg i hjel :sa han, tenk å beskylde Lilands for mobbing. Så lo han godt og hjertelig.

Da mitt eldste barnebarn også opplevde mobbing og vold, uten at det ble tatt tak i av Søgneskolen, og vi satte himmel og jord i bevelgelse for å få det stoppet, ble vi utsatt for nok en svertekampanje. Også denne gang fra gutta i gullblokka. De sladret om den hysteriske bestemoren som stadig vekk lagde storm i et vannglass, og for ikke å snakke om det psykisk ustabile vraket av en sønn hun hadde. Da hadde vi vunner frem to ganger hos Fylkesmannen i saken allerede. Jeg kan opplyse om at hysteriskee bestemødre og psykisk ustabile vrak ikke vinner frem hos fylkesmannen. Vi svarte på ryktene med å anmelde rektor for tjenesteforsømmelse, først da ble de riktige tiltak iverksatt. Jeg hadde for lengst sluttet å bry meg om hva gutta i gullblokka sa om meg, men de fikk faen ikke kødde med ungen min. Jeg satt ringsides hvert politiske møte, og så dem inn i øynene, mens de unnvek blikket mitt. Da min yngste sønn hørte om hva som ble sagt om broren og moren, ristet han på hodet og sa. De er redd deg mamma. Du er farlig for dem. Jeg er i alle fall farligere for dem, enn de er for meg, svarte jeg da.

Det verste er dog ikke det som rammer meg direkte. Det verste har vært å se hvordan andre mennesker i tilsvarende saker har blitt behandlet. Det er dokumentert både av Barneombud, Statsforvalter, forskningsrapporter og i mange dommer, hvordan kommuner og skoler bortforklarer og bagatelliserer mobbesaker, og legger skylden på foreldrene. Det er også godt dokumentert at kommunene gjengjelder denne formen for varsling med meldinger til barnevernet. Dette skjer over hele landet, og det går på bekostning av de barna som trenger hjelp av barnevernet.

Samtidig snakker skolene over hele landet om hvor viktig det er med et godt foreldresamarbeid i disse sakene. Det virker ikke som de evner å se sin egen rolle i dette. En ting er at dette skulle vært en naturlig del av deres utdannelse, og det er nå en gang slik at de er den profesjonelle parten i det assymetriske forholdet dette er. Det er skolen som sitter med den største makten, da er det også de som sitter med det største ansvaret når samarbeidet blir dårlig. Det snakkes også om at foreldre må tenke seg om hva de snakker om rundt middagsbordet.

Jeg har lyst til å snu det på hodet, hvordan snakkes det om foreldre og barn på lærerværelset, og andre steder på skolen. Jeg ble selv rystet over måten jeg hørte ansatte snakke om foreldre og barn på, da jeg var utplassert ved en skole et semester som sosionomstudent. Ingen kan forandre andre,all forandring starter med en selv. Hva slags kulur har din skole, hvordan kan dere bidra til bedre samarbeid mellom hjem og skole? Og hvordan ville du som ansatt i skolen ønsket å ha blitt møtt om det var ditt barn som ble rammet? Det finnes mange fantastiske lærere i dette landet, men det finnes også mye ukultur i det offentlige systemet. Når mobbing meldes virker det dessverre ofte som om skolen tar det som er personlig fornærmelse, i stedet for å hjelpe barna. Noen rektorer svarer til og med at det ikke finnes mobbing på deres skole. De rektorene viser med den uttalelsen at de ikke har noen kontroll på problemet.

Hva om man la om strategien, og tar opp hvordan man skal snakke om barn og deres foreldre på lærerværelset og i skolene generelt. Hva om alle som ikke omtalte barn og deres foreldre med respekt, ble kalt inn til samtale med skoleledelsen? Hva med å møte barn og foreldre med respekt? Hva med å forsøke å forstå hvilken vanskelig situasjon disse familiene står i? Hva med å hjelpe disse barna med å få gode skoledager, og møte barnets følelser med respekt? Hva med å handle på det man vet, å stoppe all mobbing så tidlig som mulig? Hadde man gjort det, hadde man også sluppet negative samtaler om skolen rundt middagsbordet. Det kan heller ikke være slik at skolene skal gå inn å regulere hva familier snakker om rundt middagsbordet. Foreldres viktigste oppgave er å beskytte barna. Det er lettere for barna å snakke om hvordan de har det, rundt et måltid som deles. Samtalen blir annerledes da, og det er lettere å dele dette under en middag, hvor alle i familien forteller om hva slags dag de har hatt. Familiemiddager er ingen trussel mot skolene. Snarere tvert i mot.

60000 barn og unge mobbes til enhver tid i den norske skolen, i tillegg har vi mørketall. Rundt 80000 mobbes på arbeidsplassen. Disse tallene henger selvfølgelig sammen. Likevel finnes det ingen hjelpetelefon for de som rammes av mobbing. Selv pinnsvin har bedre kår enn mobbeutsatte familier. De har en egen hjelpetelefon som heter Pinnsvinhjelpen, telefonnummeret finner du med et googlesøk. Mobbing derimot ser ikke ut til å kvalifisere til hjelp i det herrens år 2022.

Dette medfører selvfølgelig et press på sånne som meg. Familier leter desperat etter hjelp andre steder. En mor sa;,jeg googlet og googlet, navnet ditt dukket opp overalt. Jeg har siden rettsaken fått henvendelser døgnet rundt. Jeg har måttet lage strategier for å beskytte meg selv, hvilke er en godt bevart hemmelighet. Familien jobber med å lage flere. Vi jobber med å lage et system så folk skal få hjelp uten at jeg er direkte innvolvert, dette kommer vi tilbake til. Jeg må sette grenser for meg selv for ikke å bli spist opp. Jeg har ikke flere timer i døgnet enn andre folk. Og til tider har det ikke vært plass til meg. Jeg må gi meg selv større rom for å være noe for andre. Jeg må jobbe smartere. Det er derfor jeg skriver bøker, blogg, starter eget forlag og etterhvert en podcast, i regi av forlaget. Samtidig er det viktig for oss å ha kontroll på familiehistorien.

Til tider blir jeg spist opp av desperate mennesker som ikke finner hjelp noe sted. Når hjelpen ikke finnes leter de etter en livbøye eller en krykke. Jeg kan verken være krykke eller livbøye, da drukner vi alle sammen. Jeg har sånn sett nok med å håndtere mitt eget liv, på lik linje med alle andre. Jeg forteller folk at de ikke må bruke energien på å fortvile over et system som ikke fungerer, eller det de ikke kan gjøre noe med. De må bruke energien på å redde sine barn. Det kan i verste fall bety at de må flytte. Dette gjør de ved å lese seg opp på lovverk, dommer, forskning med mere. Kunnskap er makt også i disse sakene. De fleste foreldre som kontakter meg har mer kompetanse på området enn skoleverket selv.

Sju år etter bokutgivelsen er presset på meg fortsatt stort. Ansvaret for sakene ligger ikke hos meg, men foreldrene. Det er de som må løse sakene. Noen utnytter også situasjonen, og ringer meg for andre ting. En dame ringte og spurte om ikke det var så at jeg var en hjelper? Jeg kjente jeg ble skeptisk, og svarte: tja. Hun lurte på om jeg kunne følge sønnen hennes til legen dagen etter, for hun var nødt til å gå på jobb. Jeg sa at jeg verken hadde tid eller anledning til det, og at hun måtte finne noen som kjente sønnen hennes til å gjøre det. Min gamle mor ville sagt at damen hadde frekkhetens nådegave.

Grunnen til at jeg skrev «Alle mot en» var å hjelpe foreldre til å hjelpe seg selv. Mange som tar kontakt har lest boken, og kommer med oppfølgingsspørsmål. Det er greit, derfor kommer det snart en ny bok. Ikke alle gidder å lese boken, de tar snarveien og kontakter meg. De stiller spørsmål som boken svarer på. Da ber jeg dem lese boken. Jeg har fått flere tusen henvendelser, og det sier seg selv at jeg ikke kan gå langt inn i hver sak. Jeg ber folk komme til poenget raskt, å komme med spørsmålene, det fungerer kjempefint. Noen ønsket å bruke meg som søppelbøtte, noe som er helt uaktuelt. Andre ønsker å bruke meg som klagemur og veileder på daglig basis. Det er heller ikke aktuelt. Selv ønsker jeg meg en hjelpetelefon, og et nasjonalt kompetansesenter. Det hadde vært avlastning det.

Mange vil jeg skal lese deres sakkyndigvurdeinger og dommene i sakene deres. Jeg har ikke kapasistet til det, og jeg er verken jurist eller psykiater. Andre vil sende meg all dokumentasjon i sine saker, det er også uaktuelt, av mange grunner. For mange sitter det langt inne å ta kontakt, for andre faller det seg lett. Jeg kan uansett ikke være en døgnbemannet tjeneste, det sier seg selv. Jeg blir stadig bedre til å sette grenser for meg selv. Slik at det blir rom for Ann Kristin også. Jeg har sett, erfart og lært det som trengs nå til å formidle dette videre. Folk ønsker mer av meg, enn jeg er i stand til å gi. Jeg har hjupet og hjelper mange, men jeg kan ikke hjelpe alle. Og jeg kan definitivt ikke gjøre jobben for dem, eller leve deres liv. De må styre skuta selv for å komme dit de vil, lar man andre overta styringen er det ikke godt å si hvor de havner. De må gjøre jobben selv, på sin måte. For det finnes ingen fasit. Jeg kan ikke ta ansvar for offenlig omsorgssvikt, og svikt i systemet. Verken når det gjelder forebygging, mobbing, senskader og rettssaker. Dette er et samfunnsproblem, som vi eier sammen. Og som vi før eller siden må være villige til å ta.

Helvetesuke🤮

Denne uken har vært en heftig uke på kontoret. Jeg har begynt å skrive på den verste delen av historien. Nå skal dagboknotater, referater og andre dokumenter gjøres om til god tekst. Mandag startet jeg med et tilbakeblikk på 2012. Jeg skrev så det sprutet, og var skikkelig i flyt, selv om stoffet var tungt. Tirsdag og onsdag skrev jeg meg gjennom 2013, skrekkens år. Det verste året ever, jeg holdt pusten mens jeg skrev. Skrekkens år varte til langt ut i 2014. Da jeg begynte å kladde på 2014, på torsdag, merket jeg at nå begynte det å butte i mot. Det ble mye dritt på en gang, for å si det forsiktig. Nå begynte det også å gå ut over nattesøvnen.

I går morges da jeg satt og skrev inn fra 2014, begynte jeg å gulpe, og det strammet skikkelig i magen. Jeg gulpet meg gjennom halve året, før jeg fant ut at nå var det nok, og stengte kontoret. Jeg kjører meg selv hardt, mye hardere enn jeg ville kjørt andre. Jeg har litt å jobbe med der, men det hadde vært såååå deilig å bli ferdig med den delen av boken. Nå skal jeg ha hele helgen fri. Jeg skal lese feelgood, å fylle på med det som gjør livet godt å leve. I dag er vi tilbake til Frk.Lyng igjen, etter tre ukers pause, grunnet helligdager. Det er dags å være litt sosial igjen🤗

Jeg har vært for meg selv hele uken, i et selvvalgt skrivehi. Jeg må være alene når jeg skriver dette. Jeg har hatt kontakt med omverdenen via telefon og nett, så helt isolert har jeg ikke vært. Neste uke holder jeg kontoret stengt på onsdag. Det holder med to dager i slengen, med dette sprengstoffet. Nå skal jeg klappe meg selv litt på skulderen å si, nå har du jammen kommet langt. Og snart er den verste biten skrevet inn, og klar for redaktør.

Snøen er på snarvisitt innom igjen, for meg kan den bare holde seg unna. Snart kommer varmegrader og regn tilbake også. Derfor må jeg ut å skoffe gårdsplassen, og koste av snøen vekk fra bassengtaket. Gubben/ Reodor Felgen har laget en spesialkost, til dette formålet. Den er lang som et vondt år, og en utfordring å håndtere, men det fikser jeg. Jeg er ikke laget for vinter, selv om jeg er født på vinteren. Det er så absolutt ingen autamatikk i sånt, selv om jeg er vinterbarn. I går ga jeg beskjed til Per Svein om at jeg kom til å bli trekkfugl i januar og februar, så fort det lar seg gjøre. Svaret jeg fikk var: Æ E med!!! Så da er vi enige om den saken også🤗

Hva «Alle mot en» har betydd for meg📚

Da Robert vant rettsaken i 2013 lovte jeg meg selv at jeg skulle gi fem år av mitt liv til mobbesaken. Jeg er kraftig på overtid, for i februar er det ni år siden dommen falt i Lilandssaken. Etter rettsaken satte jeg meg ned for å skrive den boken jeg selv hadde lett etter i mange år. I oktober samme år sendte jeg et meget uferdig manus til CappelenDamm, og resten er historie. I den senere tid har jeg forstått at jeg klarte å komme gjennom et meget trangt nåløye.

Jeg driver og leser meg opp på forlagsvirksomhet i disse tider, og her om dagen leste jeg at av 500 manus som kommer inn til de store forlagene, blir ett av dem bok. Det er jo noe å ha på CVn. Det jeg kan si om boken er at den har forandret livet til min familie og meg. Den boken har ikke bare foranderet våre liv, jeg har fått tilbakemeldinger om at den også har forandret andre menneskers liv.

Først og fremst har boken, som kom i september 2014 ført tii flere tusen henvendelser til meg alene, men også til min famile. Boken har vært med på å fjerne tabuet rundt mobbing, men også skyld og skam. I årene etter rettsaken og boken har vi kunne lese om flere tusen mobbesaker i aviser, nettartikler og ukeblader. Mobbing har blitt et stort tema også i radio og TV. Åpenheten omkring mobbing har blitt mye større i samfunnet etter at Robert lot pressen følge hans sak, før, under rettssaken, men også etter rettsaken, og senest nå i oktober. Da han var med i NRK skole sitt prosjekt «Nok er nok», og i en stor reportasje om senskader etter mobbing i Fædrelandsvennen. Robert ble også invitert til toppmøte om mobbing takket være åpenheten, rettsaken med fellende dom mot kommunen, og boken min.

Ganske fort etter bokgivelsen ble jeg hanket inn tii å delta på stiftelsesmøte i Odinstiftelsen. Der satt jeg i styret i et år. Det året fikk jeg innblikk i over tusen saker, mange gjennom Odinstiftelsen, men flest på grunn av rettssaken og boken. Barneombudet gikk det året ut med hvor mange henvendelser de hadde hatt om mobbing. Jeg hadde hatt flere, og jeg var bare en privatperson.

Jeg skjønte fort at den raskeste veien til utbrenthet var å begrave seg i enkeltsaker. En sak er fulltidsjobb. Jeg mente det måtte gjøres på en annen måte, ved å påvirke de som satt på beslutningsmakt direkte. På grunn av boken hadde jeg fått et solid nettverk med foreldre over hele landet. Sammen dannet 30 av oss et interimstyre, som jobbet frem det som i dag er Nasjonalt foreldrenettverk mot mobbing. FMM har egen FBgruppe der de som ønsker det kan bli medlemmer. FMM går ikke inn i enkeltsaker, men er en plattform for kunskapsformidling, slik at barn og foreldre får kunnskap nok til å ta ansvar for sine egne saker, og hjelpe seg selv. FMM er nå blitt en stiftelse som kommer til å være en viktig brikke i å få på plass løsninger som får mobbetallene ned. Mobbetallene holder seg stabile år etter år fordi de som har makt til å endre dette, ikke lytter til de som har skoen på.

Jeg har fått masse medietrening i kjølvannet av boken, og som leder av FMM. Det har gått over all forventning. Jeg må innrømme at jeg trives best når jeg kan snakke om mobbing som fag, enn å dele det som går på vår personlige historie, for da trenger jeg litt tid for å samle meg igjen. Det morsomste var da jeg via NRK radio hadde ordkløveri med Røe Isaksen, om hvor uheldig det nye lovverket ville slå ut. Han kunne ikke svare ordentlig for seg. I ettertid har FMM til fulle dokumentert at det nye lovverket gjorde at barns rettssikkerhet i skolen ble enda dårligere. Det lovverket vi hadde var mer enn godt nok, problemet var at loven ikke ble håndhevet. Min mann og jeg har siden sendt mail til Røe Isaksen, hvor vi dokumenterer hvor feilslått denne lovendringen ble, og at han er ansvarlig for dette. Da hadde han for lengst flyktet inn i en ny ministerpost, og vi fikk aldri svar på vår henvendelse.

Jeg ga meg som leder etter et drøyr år. Da var det utfordringer i famiiem som krevde at jeg brukte energien der. Jeg var lenge et svært aktivt medlem, nå er jeg et passivt medlem. Nå er det andre krefter som tar babyen min videre. Jeg har for lengst gitt fra meg stafettpinnen. Jeg vet at FMM er i de beste hender. Jeg har i kjølvannet av boken fått nye, sterke vennskap og et stort nettverk. Det har vært en lærerik prosess. Jeg har møtt politikere lokalt og nasjonalt, jeg har skrevet haugevis av brev og høringsdokumenter. Jeg har deltatt på høring med Djupedal i Arendal, da han la frem sin rapport. Der fikk jeg plutselig stukket en mikrofon i hånden for å komme med en åpningsreplikk. Jeg benyttet sjansen til å si at vi trengte et nasjonalt kompetansesenter for mobbing som mobbeutsatte familier kunne kontakte for å få råd og veiledning i sine mobbesaker, om senskader, og om det å gå til erstatningssøksmål mot egen kommune.

Jeg har holdt foredrag med og uten Robert. Jeg har vært invitert til kunnskspsdepartementet fire ganger, men hadde bare anledning til å møte i tre av de. Jeg har snakket kunnskapsminister og politiske rådgivere i senk, på ut og innpust. Jeg har vært på Stortinget. Jeg har fått haugevis av brev fra politikere sentralt. Jeg har bidratt til forskning på senskader nasjonalt, og vært informant for masterstudenter. For å nevne noe. Robert har også bidratt til forskning. Jeg har blitt invitert på seminiar om senskader i regi av offentlige myndigheter.

Jeg har tatt et kurs i kognitiv terapi, et videregående kurs om tramer i regi av RVTS, og jeg har tatt en traumeutdannelse som reasearch for den boken jeg holder på med nå. Jeg har vært på skrivekurs hos Kristin Flood i Venezia, og startet en blogg, for å bli enda flinkere til å skrive. For øvelse gjør mester. Jeg har blitt kontaktet i mange andre saker hvor systemet svikter. Det har vært henvendelser om varslersaker i alle ledd i offentlig sektor. Det har handler om barnevern, helsestasjon, feildiagnostisering, sykehus og til og med en begravelse. Systemsvikt over hele linjen, og siden systemsvikt er systemsvikt uansett, har jeg klart å svare fornuftig på slike henvendelser også, med gode tilbakemeldinger. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har sagt til Per Svein: de tror visst at jeg er et orakel.

Jeg har blitt kontaktet om mobbing på arbeidsplasser, og om mulighet for å gå til søksmål. Jeg har sendt flere hundre saker videre til advokat Kjærvik i årene etter rettssaken. Halve hans portefølje består nå av mobbesaker, og det kommer stadig flere. Så nå lærer han opp andre på kontoret, så de kan dele på sakene. Jeg har vurdert om jeg skal ta provisjon av alle sakene jeg sender, men har kommet til at han skal få gjøre meg en tjeneste i mitt neste prosjekt. Når det prosjektet jeg holder på med er ferdigstilt.

Jeg har vært med å starte støttegrupper for de som går til erstarningssøksmål. Jeg har mistet tellingen over hvor mange rettsaker jeg har fulgt, i støttegrupper, i retten, eller på andre måter. FMM har nå overtatt ansvaret for disse gruppene. Jeg har for tiden to grupper jeg følger. De sakene blir ferdig nå i 2022. Da har jeg sagt at jeg ikke skal følge flere grupper. Da overtar andre den stafettpinnen.

Jeg har sett et system som ovethodet ikke ivaretar mobbeutsatte og deres familie. Jeg har sett hvordan manglende habilitet, kjennskap og vennskap, og at de voksne beskytter hverandre, og at dette går på bekostning av barna. Jeg har mistet alle illusjoner om at vi lever i et velfungerede demokrati. Jeg har sett kameraderi, og gruppetenkning i praksis. Jeg har sett ondskap satt i system, men verst av alt er likegyldigheten fra majoriteten. Og jeg kan ikke få sagt det høyt nok: Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Den dagen uretten rammer deg, vil det ikke være noen der til å hjelpe deg. Slik vi sår høster vi. Vi sitter i den samme båten alle sammen, og det er samfunnet som eier dette problemet, ikke enkeltindivider.

Tiden etter rettsaken og boken har forandret livet mitt på godt og vondt. Det har vært en lærerik prosess, med til tider bratt læringskurve. Jeg har kastet meg ut på dypt vann, og vært langt utenfor komfortsonenen min. Og fremfor alt har jeg kjent at jeg lever, kjedelige øyeblikk har jeg hatt lite av. Jeg har fått mange muligheter som jeg har grepet med begge hender, men jeg har også mistet noe verdifullt. Det livet jeg en gang kjente og elsket, og uskylden og troen på velferdsstaten, det har jeg mistet. Så er det også slik at alle medaljer har en bakside, også denne. I løpet av helgen kommer jeg tilbake med et blogginnlegg om baksiden av medaljen. Det har jeg snakket lite om, og nå er det vel dags å gjøre nettopp det🤗

På glattisen😱

Denne uken føler jeg meg litt som Bambi på isen. Ikke bare ute, men inne også. Da jeg skulle ut å gå tirsdag, hadde det regnet i store mengder på natten. Vi har hatt mildvær en stund, så jeg tok joggeskoene på. Det tok ikke lang tid før jeg holdt på å få en skikkelig rotvelt. Det var glasert overalt av underkjølt regn. Jeg kom ikke lenger enn til skolen før jeg skjønte ar her var det bare å snu. I går var jeg mer forberedt, og da var det enda værre, men jeg hadde brodder på. Da gikk det greit. På nyhetene i går meldte de om mange bruddskader på akutten, grunnet glattisen som lå over Palmekysten. Det er bare å finne frem broddene folkens..

På kontoret går det unna, selv om jeg også der føler at jeg beveger med ut på glattisen. Hvor åpen og ærlig skal jeg være? Hva skal med og hva skal jeg kutte ut? Det går i grunnen ganske greit det også. Selve skrivinga går i høyt tempo, det er som om historien har ligget og gjæret i årevis, den formelig velter ut, og til tider lever den sitt eget liv. Flashbackene står i kø, og jeg tenker mens jeg skriver at folk som skal lese dette kommer til å få sjokk. Kanskje det er det som skal til, et realt sjokk. Jeg undres.

Jeg har gjort et tilbakeblikk på 2012, med nye øyne og reflektert blikk. Jeg har fått skrevet inn det som skal inn fra 2013. Det verste året i vårt liv, et skrekkens år. Heldigvis skal vi aldri tilbake dit. Manageren min har jobbet godt i det siste. I går laget han en gruppe på messanger, som han har kalt Familieforlaget. Det er ikke det forlaget skal hete, men det er jo det det er, et familieforlag. Der informerte manageren om sin managervirksomhet, og jeg fortalte om skriveprosessen denne uken

. Du er god som orker mamma, skrev Robert. Det er ikke det at jeg orker, svarte jeg. Jeg tvinger meg selv til å orke. Og selve skriveprossesen går greit, det finnes ikke noe som ligner skrivsperre, og da kan jeg vel si jeg er i flyt, selv om jeg beveger meg langt utenfor komfortsonen. Der har jeg likevel vært så ofte de siste årene, så det vet jeg går bra. Jeg har vært på glattisen mange ganger i mitt liv, så det er bare å finne frem broddene.

I går ga jeg beskjed til min redaktør at jeg etter planen kommer til å kople henne på i løpet av februar. Da gjenstår flikkingen og finpussingen, som er et pirkearbeid ut av en annen verden. Hvem denne mystiske damen er, for det er en dame. Det kommer vi tilbake til, men hun er skreddersydd til akkurat denne oppgaven. Spesialplukket vil jeg si, og førstevalget mitt😍