Dønn strøgent🤗

Etter en treg start på dagen, med krabbefrokost og avslapning i heimen, dro Per Svein ut til Langenes for å rydde garasjen. Tove og jeg labbet til Tangvall i finværet, i fargerike kjoler👗Frøken Lynggjengen koste seg på cafe🤗

Etter cafebesøk dro vi ut på tomta for å støvsuge og rydde for ny arbeidsuke. Vi hadde også avtalt med rørlegger å pakke ut baderomsinnredningene vi hadde kjøpt, å sette dem der vi ville ha dem.

Ei « insane» uge😱

Det er åpenbart at vi nærmer oss målstreken. Det kjennes at vi er på oppløpssiden. I alle fall er vi inne i en langspurt denne uken. Det hjelper jo ikke akkurat at Per Svein reiser til Stavanger tirsdag kveld, og ut i havet dagen etter. Det er ikke måte på alt hva vi må rekke før det. Jeg blir alene den siste etappen før innflytting.

I huset skjer det mye hele tiden, mens vi springer rundt og lander de siste avtaler, svarer på 1000 spørsmål, rydder opp i feil, og prøver å holde hodet over vannet. Vi mangler fortsatt deler til to kjøkken og et vaskerom. Det er ikke mange delene, men det ser halvferdig ut inntil de kommer på plass. To lass er kjørt på fyllinga denne uken. Nå går det veldig mye i emballasje, litt kapp og en del elektrikeravfall. Vi har straks levert 12,5 tonn finsortert søppel. Vi er blitt noen ræcere på sortering og gjenvinning.

Vi har også gjort hyggelige ting. Vi var på middag på Skrubbsulten med nevø og fadderunge Ole Markus. Vi ble invitert av tante Gro, den andre fadderen og OM sin mamma Jorunn. Vi koste oss glugg, før vi alle sammen dro på huset. Herleik kom mens vi holdt på, så etterpå ble det en visning hos ham også.

Vi har en fantastisk sommeruke her i sør. Vi prøver å nyte litt, men det er ikke hver dag vi rekker det.

Smirekkverket er ferdigstilt, elektriker er tilbake igjen. Gjestebadet nede, og badet i leiligheten er nå klar for rørlegger. Stadig flere dører har kommet på plass inne.

Det er også klart for oppstart på en tomt som nylig ble solgt ut mot veien. Her kommer det et funkishus om noen måneder.

Vi gleder oss over å få stadig nye naboer. Snart får vi tid til å si litt mer enn hei og hade. Vi har vært flere turer på Ikea, og rettet opp i feil, og fått handlet inn nye dører til paxgarderoben i gangen. De dørene vi hadde bestilt var utgått, så vi måtte velge nye. Vi måtte også bytte noe, i noe annet.

De har mye kjekt på Ikea, men nå er jeg drittlei av å fly frem og tilbake til Sørlandsparken. Vi har handlet inn flyttekasser, dørstoppere, et vegghengt klesstativ til å ha ute, og mye mer.

Vi har prøvd å få Kristiansand kommune i tale, for avklaring av søknad om svømmebasseng. Det eneste fornuftige vi får ut av dem er at alt er så vanskelig grunnet koronasitasjonen. Vi ga derfor opp og dro til Mandal, og fikk god hjelp til avklaring av de som skal levere bassenget. Vi har nå mer enn nok informasjon til å takle resten selv. Jeg er glad vi er så selvdrevne.

Vi hadde møte med fasadeprodukter på huset i går. Vi har bestemt farge på fjerstyrte rullegardiner på badet og vårt soverom. Og for solskjerming på seks av de store vinduene i stuen.

Rørlegger ville hatt en samtale med oss på tomta i går, men vi hadde ikke nubbsjangs til å rekke det. Mandag morgen stiller vi på tomta. Nå skal rørlegger ferdigstille jobben sin.

Vi landa hjemme etter klokken fem i går. Vi rikket oss ikke ut av huset etter det. Vi hadde bare rukket å spise to pølser, stående i går. Det var deilig å komme hjem, sette seg, å få spist opp restene av ertesuppa.

Jeg håper du får en fantastisk lørdag💙

Vi har sett lyset💡

I går var det klart for å sette strøm på huset. Dette er en dag vi lenge har sett frem til.

I dag har vi fullt program, som vanlig i disse dager. Vi skal møte kontakten vår fra fasadeprodukter å velge farger for solskjerming og fjerstyrte rullegardiner. Vi må ut til Ikea igjen for å bytte et garderobeskap. Nå begynner vi å bli drittlei av å gå på Ikea, vi er lei av shopping, men snart er vi i mål. Heldigvis har vi en elektriker som ser at vi har litt vel mye å tenke på, så han har handlet inn alle lyspærene vi trenger. Han har i grunnet passet på at vi får med oss alt til enhver tid. Så han er verdt sin vekt i gull. Vi skal være med Jhonny til frisøren i dag, og vi skal rydde, sortere og levere ukas søppel fra huset. Vi håper å få nyte litt sol, og de 20 gradene som er meldt i dag , også🤗

Vi henger i stroppen😱men vi henger fortsatt sammen🤗

Det går i et forrykende tempo for tiden. De siste avtaler er mer eller mindre i boks, huset blir mer og mer ferdig, og mors lister blir stadig kortere. Mandagen startet med at Per Svein skulle ha en 24 timers blodtrykksmåling. Blodtrykket har vært litt for høyt over en periode. Så det er greit å få sjekket ut. Det har blitt en del stress over tid, og det er godt vi skal roe ned og lande snart. Med blodtrykksapparatur som satte i gang hver halv time, ble vi minnet på, og fikk rikelig med pauser hele dagen.

Etter levering av søppel dro vi til Sørlandsparken for å hente den nye dobbeltsengen, som var kommet til Fagmøbler. Sovesofaen til biblioteket kommeri uke 42, og den turkise godstolen med krakk kommer i uke 44. Før henting ble det lunsj på Montana.

Vi er glad for at sengen er kommer i god tid før innflytting.

Vel hjemme tok vi livet med ro i solkroken. På Sørlandet har vi fått ei ekstra sommeruke i september. Vi nyter den til fulle.

Tirsdag leverte Per Svein inn blodtrykksapparatet. Det hadde vekket ham hver time gjennom natten. Da han leverte det i luken sa han: Jeg skal bare levere inn dette torturinstrumentet😂😂😂

Foruten avtale med banken, har vi inngått flere avtaler, og innhentet flere tilbud denne uken. Vi har inngått en avtale med Repstad anlegg om forberedelser til asfaltering og asfaltering. Per Svein har også gitt beskjed om at vi vederlagsfritt mottar overskuddsmasse fra feltet, til å fylle ut mer av tomten nede. Gode kunder som vi er, og så sjarmerende som han er, ser det ut til at vi får noe overskuddsmasse fritt levert🤗 Vi har inngått en avtale med Fasadeprodukter om utvendig solskjerming av seks store vinduer i stuen, og fjerstyrte rullegardiner i hovedbad og soverom. Nå gjenstår det bare å velge farger. Vi har vært hos klappet og klart igjen. De gjør visst alt mulig. Vi trenger to skyvedører foran vaskemaskin med mere, innerst i badet i leiligheten. Det er greit å kunne gjemme unna skittentøyet. Det jobbes også med å få kommunen i tale for avklaringer, så vi kan få søkt om svømmebasseng. I disse koronatider er det lettere sagt enn gjort. Det er i alle fall unnskyldningen som blir brukt.

Nå som alle avtaler snart er i boks, får vi straks litt mindre å gjøre. Og det gjør absolutt ingenting. Hvem sa at et nøkkelferdig hus kommer helt av seg selv????

Det har blitt en del shopping til huset. Jeg har også sørget for mye god mat, laget fra bunnen. Kylling med bakte beter, båtpoteter og fløtesaus. Foliebakt salmalaks med masse grønnsaker og kokte poteter. Hjemmelaget gul ertesuppe med salt knoke, den blir bedre og bedre dag for dag. Alt dette gir ekstra krefter til siste innspurt.

Vi har besvart tusen spørsmål fra håndtverkere denne uken.

I dag får vi strøm på huset. Vi gleder oss. Håper du får en super dag🤗

Finansieringen på plass🤗

I går var det dags å få på plass finansieringen for betalingen av sluttregningen tii Hellvik hus. Vi har hatt en god avtale med dem. Alt betales i en regning når huset er ferdig. De har hatt oppgaven med å selge våre tre tomter mot at de får byggeklausul. To tomter er solgt, en av de er straks ferdig utbygd. Overtakelsesdato er 15.oktober. På den andre tomten er tegningene klare, og de er godt i gang med papirarbeidet for oppstart. Beregnet innflytting er september 2021. En tomt gjenstår å bli solgt. Det kommer når det kommer.

Ting begynner å falle på plass. Prosjektet vi har hatt siden 2006 er inne i siste fase. Vi kan nå høste av det vi har sådd. Vi har opplevd en del spekulasjoner rundt vår økonomi, og hva dette prosjektet koster. Familie og venner har blitt utsatt for utidige forhør. Det hører ikke hjemme noe sted. Det har vært ubehagelig for de som har blitt utsatt for det. Vi har valgt å tie det i hjel. Ingen utenom team Liland vet hva dette prosjektet koster. Sånn skal det fortsette å være.

Huset i Tjønneveien er solgt, overlevering skjer 1.desember. Det betyr at vi har god tid på å flytte ut alt, å få vasket ned. Da dekkes gjelden vi har til nå, og overskuddet føres over til vår bygg/prosjektkonto. De skal brukes til å ferdigstille tomten ute, til neste år. Vi har fire båtplasser i den nye båthavnen, som eies genuint av oss to. Vi beholder to selv, en blir solgt til de som kjøpte tomt av oss sist. Den andre blir tilbudt solgt til de som kjøper siste tomta. Hvis ikke de vil kjøpe den vil Repstad eiendom kjøpe den. Vi eier også en del båtplasser sammen med de andre grunneierne vi kjøpte området sammen med. De skal også selges.

Jeg fortalte i et tidligere blogginnlegg at jeg måtte inn til byen hele tre ganger for å få legitimert meg, for at DNB skulle betale ut pengene for tomta vi solgte sist. Det holdt ikke med pass og bank id, jeg måtte også opprette konto og kundeforhold med banken for å få oppgjøret. Jeg er glad for at vi er kunder i den lokale banken. Det tok oss et kvarter å få på plass finansieringen i går. Når siste tomt er solgt skal pengene gå rett til nedbetaling av lån. Vi blir da sittende igjen med mindre lån enn vi har i dag. Og vi har en leilighet som skal bidra til nedbetalingen. Vi har med andre ord stålkontroll på økonomien, slik vi alltid har hatt. Vi ligger godt innenfor femti prosenten, som betyr at vi vil få bankens laveste rente på lånet. Det er også fint å få med seg. Da er enda en ting krysset av på listen over alt som skal gjøres. Det er rett og slett deilig å få det gjort.

Å ta tilbake en stjålet identitet😍

Det er mange år siden jeg fikk tilsendt et slekstre fra min fars side i Vesterålen. Der kom det tydelig frem at vi var av samisk slekt. Det hadde jeg aldri hørt et eneste ord om. Det var min jevngamle tante som fortalte meg det. Hun hadde heller aldri hørt om det. I ettertid så hun at tegnene på at vi var av samisk slekt hadde vært der hele tiden. Alt fra området farmor hadde vokst opp i, til fortellingene hun fortalte, som på merkelig vis dukket opp i den samiske filmen Veiviseren, mange år senere. Vår familie har som mange andre familier fått merke fornorskingsprosessen på det mest brutale.

Så brutalt at farmor ikke så lenge hun levde ville høre snakk om, eller innrømme at hun var av samisk slekt. Selv da bevisene på det ble lagt foran henne svart på hvitt, nektet hun for sin samiske opprinnelse. Papirene gikk rett i peisbålet, og hun var tydelig på at den slags tjuløgn ville hun ha seg frabedt. Dette var et av få tema hun ikke ville snakke om. Ellers snakket hun om alt mulig. Det var mange tabuer hun løftet frem i samtaler med meg, men aldri et ord om dette tema, eller hvordan min biologiske farfar forlot henne og min far.

Selv hadde jeg ikke kontakt med min far, mamma reiste hjem til Trøndelag før jeg var et år. Min bror Herleik var da på plass i hennes livmor. Min far fortsatte livet som sjømann, og bosatte seg i Uruguay. Han var gift to ganger, men fikk ikke barn med sine nye koner. Han ble stefar til flere. Det eneste livstegnet jeg fikk var et julekort i 1994. Han døde av lungekreft i desember 2009, og ligger begravet utenfor Montevideo. Farmor derimot, hun hang seg fast, og ble en bauta i mitt liv. Jeg har alltid følt et sterkt slektskap til denne damen, som var steinbukk som meg selv, og som sto han av i alle mulige og umulige situasjoner.

Da jeg fikk enda en lillebror, som ikke hadde besteforeldre, tok hun affære. Hun ble hans bestemor også, og hun gjorde ikke forskjell på oss. Da han som ble min farfar, i den biologiske farfars sted, døde. Sto vi tre søsken listet opp som barnebarn. Da hun døde for tre år siden skjedde det samme. Det har gitt oss en sterk tilhørighet tii hverandre, men også til henne. Farmor stolte på seg selv og på sin Gud. Bibelen hennes ble lest hver eneste dag. Hun dømte ingen, det var Guds oppgave sa hun, men hun satte sin lit til ham. Jeg hadde ikke noe problem med Gud jeg heller, det var verre med disiplene hans. Jeg meldte meg ut at statskirken i 2012 da vi fikk en biskop, som ikke ville anerkjenne de homofiles rett til å leve i, og med kjærlighet. Han ville heller ikke vie fraskilte. Å gå så baklengs inn i fremtiden harmoniserte dårlig med alt jeg trodde på.

Jeg fortalte aldri farmor om min utmelding, jeg tenkte ikke tanken. For meg tilhører dette privatlivet, og hver og en må finne sin vei. Hvorom alting er, så er det jeg som har overtatt bibelen hennes, hennes kjæreste eie. Jeg skal ha den hos meg så lenge jeg lever. Det var aldri aktuelt å ta tilbake den samiske arven mens farmor levde. Hun gjorde sine valg for å beskytte slekten, i generasjoner frem i tid. Det er bare det at man kan ikke løpe fra sin identitet. Den er en del av deg.

For seks år siden ble jeg kjent med reindriftsamen Elin Magga. Og siden har jeg gått i samelære. Jeg har lært så utrolig mye av henne, men det gjenstår mye å lære, læretiden er ikke over. Da vi var på besøk hos henne for to år siden kom det en melding fra Per Sveins niese. Hun hadde forsket litt på Per Sveins morfars slekt fra Lyngen. Hun mente mye tydet på at de også var av samisk slekt. Etter dette ble eldstesønnen vår i fyr og flamme. Han ville vi skulle melde oss inn i samemantallet, slik at han også kunne melde seg inn. I slutten av august var han lei av å vente, så han meldte seg inn selv. Han fikk godkjenning forrige uke.

I januar var det 100 år siden farmor ble født. Det er et paradoks at hun ble nøkkelen inn i samemanntallet for Kristoffer. Jeg håper ikke hun snur seg i graven, men at hun har funnet fred med sin samiske identitet, hvoren sjelen hennes nå befinner seg. Summa sumarum, Per Svein og jeg søkte begge i forrige uke. I går kom godkjenningen, først til Per Svein, og noen timer senere til meg. Jeg brukte også farmor som inngangsbillett.

I går vaiet sameflagget fra Lilandsresidensen. Å ta tilbake stjålet identitet gir grunn til feiring. Eldstesønnen er strålende fornøyd. Nå er vi jo blitt en skikkelig samisk familie.

Klar som et egg😍

Da er vi klare for nok en uke, med huset fremst i pannen. Det nærmer seg en ende på galskapen. I går var vi ute på huset i to runder. Første rumde varte drøye to timer. Det var søppelsortering, rydding og soping av gulv, om hverandre.

Det begynner og tømmes i garasjen nå. Og i løpet av uken satser vi på at den tømmes enda mer. Vi var ute med oppvaskmaskin og tørketrommel i går. De står plassert under trappen, klare for å settes på plass, når rørlegger, elektriker og kjøkkenmontører har gjort seg ferdig.

Vi får er vaskerom med masse skapplass. Det skal bli utrolig deilig.

Stadig nye dører kommer på plass.

Det gjenstår litt før kjøkkenen er ferdig. Vi venter på deler som er hastebestlt. Når alt er ferdig, skal det bli fint å få revet av plasten, og sett det ordentlig.

I dag kommer en montør for å sette opp to hylleseksjoner, en hylle og en kommode, kjøpt på Ikea. Klokka åtte må vi være der ute å sette ham i gang. Det skal bli en sann fornøyelse.

På gulvet i stua og litt rundt forbi i huset ligger paxgarderobene med innhold. De skulle også vært montert i dag, men grunnet kapasitetsproblemer kommer de først neste torsdag. Det er egentlig greit, for det skjer mye annet på huset denne uken. Malerne stikker innom i hytt og gevær for å male og flikke. Murer kommer innom og får lagt de siste klinkene. Vi håper at alle kjøkkendeler kommer snart, så vi kan ferdigstille den delen av arbeidet. Snekker Mathias hadde siste uken forrige uke. Ronny blir igjen og setter opp baderomspanel, dører, karmer og vennebenk. Vi regner også med at rørlegger og elektriker er tilbake igjen i dag. Vi kommer til å kjøre ut baderomsinnredninger denne uken. Vi må få tømt garasjen her i Tjønneveien. Vi skal putte andre ting inn der, som for eksempel den nye sengen, som skal hentes i dag🤗

Robert kom ut på huset da vi var der for andre gang. Da var det bærejobb. Nå er alt klart for ukas dont der ute. Vi hadde besøk av Vidar og Irene, siste turen på huset i går. Endelig var vi hjemme da de kom. De fikk en omvisning på huset, før de dro på middag til Magnus. Vi har fylt opp et tilhengerlass som skal på fyllinga i dag. Nå er alt klappet og klart for en ny uke på Casa Amore. En uke hvor de melder sol og sommertemperaturer her sør. En uke vi skal passe på å nyte.

God ukestart ønskes deg og dine😍

Ukens siste dag☀️

Da er det jammen meg søndag igjen. I dag skal vi ut på huset å rydde. Senere i dag kommer Robert og han skal være bærehjelp. Vaskemaskin og tørketrommel skal på plass i det nye vaskerommet. Da får vi også mer plass i vår egen garasje. Den er stappfull nå. Vi gleder oss til å overta garasjen på Langenes. Vi satser på at det kan skje til helgen.

Vaskerommet ble ferdig på fredag.

Murer har pusset muren ute.

Litt mer farge så er smijernsrekkverket ferdig. Nydelig avslutning i begge ender.

Vi venter på noen deler til kjøkkeninnredningen oppe. Ellers er alt på plass nå. Hvitevarer og boravifte er kommet på plass.

Vi skal få bært ned billyhyller og kommode i dag. I morgen kommer det en for å montere dem. Det skulle kommet noen og tatt garderobene også, men det er utsatt til neste torsdag. Så da kan malerne jobbe i fred med karmer og lister denne uken. Vi mangler ei flis i gangen. Den kommer på torsdag. Det fantes bare ei pakke igjen av den, i Italia. Den er på vei til Casa Amore nå.

Vi regner med rørlegger og elektriker er på plass igjen i morgen. Vi skal få kjørt ut alle baderomsinnredningene til uken. Nå nærmer det seg med stormskritt her💙

Måtte søndagen din bli super.

Livssorg💜

Tidligere i uken, helt tilfeldig, bet jeg meg merke i noe som ble snakket om på God Morgen Norge. Jeg var travelt opptatt med å planlegge dagen, da noe fanget min interesse. Temaet var livssorg, og mens hun snakket forsto jeg at dette visste jeg også alt om. Damen som jeg ikke fikk med meg navnet på, fortalte om hvordan hennes unge mann hadde blitt utsatt for hjerneslag, og hvordan han i ettertid slet med senskader, som igjen fikk store konsekvenser for hans liv, men også for henne og barna. Alt måtte planlegges ned til minste detalj, samtidig som man ikke kan planlegge noe. For plutselig skjer det noe som gjør at de ikke kan gjennomføre det de hadde planlagt likevel. Livet blir uforutsigbart.

Jeg kjente meg godt igjen i situasjonen, og det vet jeg at alle andre mobbeutsatte familier også gjør. Det handler om livet som ikke ble som du hadde planlagt, du får et liv du aldri i verden ville valgt. Det er bare det at du ikke kan velge. Du må ta det du får. Livssorg kan defineres slik: Når livet slik vi kjenner det plutselig forandres, og fremtiden blir annerledes enn det man har sett for seg. Det kan handle om det å bli syk, eller å være pårørende, det kan handle om mobbing, vold, krenkelser, overgrep, samlivsbrudd, ufrivillig barnløshet, eller om drømmer som gikk i knas. Listen er lang.

Selv opplevde jeg at livet mitt ble endret fundamentalt da to av mine sønner ble utsatt for mobbing. Roberts helvete startet i 2003, senere skulle jeg få vite at min eldste sønn også var blitt utsatt for mobbing. Ikke så massivt som Robert, men fem år med mobbing er mer enn nok uansett graden av den. I ettertid vet vi at det startet for eldstemann tre år før, med et klassemiljø som ble dårligere for hvert år som gikk. Det var de samme som gjorde Roberts liv til et helvete, som mobbet eldstemann. To av de som sto i bresjen ble dømt for mobbingen av Robert i en straffesak i 2005. Et par måneder etter kom eldstemann og fortalte om sine opplevelser med de samme folka. Han hadde ikke turt å si noe i frykt for at det skulle bli verre. Frykten var reell, Robert sa fra, og helvete ble verre enn noen gang.

Jeg ville jo aldri valgt dette for mine barn og meg selv. Jeg hadde akkurat startet på en ny utdannelse. Nå skulle det endelig bli min tur. Jeg tok studiekompetanse, en bachelor i sosialt arbeid, og en master i statsvitenskap. Jeg skulle gjøre karriere i vår velferdstat. Jeg skulle hjelpe andre. Jeg skulle knuse tabuer med åpenhet. Jeg skulle bidra til å gjøre verden til et bedre sted. Mange skjønte ikke hvordan jeg klarte å fullføre en så krevende utdannelse mens dette pågikk. Sannheten er at det var utdannelsen som reddet vettet mitt. Jeg måtte tvinge tankene bort fra det helvete vi sto i, og fikk helt nødvendige friminutt. Hodet mitt fikk jobbe med noe annet,,mens hjernen klekket ut nye løsninger, på stadig flere problem. Uten studier og medstudenter som heiet meg frem er det ikke sikkert at jeg hadde vært her i dag.

For så tøft har dette vært. Jeg har mange kvelder bedt til høyere makter om å få slippe å våkne igjen. Jeg forstår de som ikke klarer mer, selv om den løsningen ikke hjelper noen. En annen ting er at min utdannelse har vært helt nødvendig for at vi skulle klare å gå de skrittene vi har gått. Utfordringene har stått i kø, og de har slått oss i bakken, gang etter gang. Vi har klart å reise oss fordi vi har vunnet de slagene vi har tatt. Det gir påfyll av energi, å mestre det helvete du står i. Vi har valgt et viktig våpen som har gitt oss krefter. Åpenhet er vårt viktigste våpen, ingen skam, ingen tabu, ingen skyld, ingen skjelletter i skapet. Det er ingenting å ta oss på, alt ligger der helt åpent. Robert som nå jobber fulltid hos NAV, sa det her om dagen. Det er åpenheten som har reddet meg. Jeg er helt enig.

Det er en annen ting også som har vært viktig. Det handler om aksept, vi har akseptert situasjonen, og de kortene vi har fått utdelt. Vi kan ikke forandre fortiden, men vi kan skape fremtiden. Det gjør vi hver eneste dag. Da Robert aksepterte situasjonen, at han hadde fått en skade, at de som mobbet ham hadde greid å skade ham, da kom forandringen. Sakte, men sikkert. Da kunne helbredelsen også finne sted. Han sluttet å flykte fra traumet sitt, han valgte å møte det, kjenne på de vonde følelsene og skrelle løken, lag for lag. Det han har klart på seks år er for oss uforståelig, men det handler om å ha akseptert situasjonen. Før han gjorde det sto han på stedet hvil, eller gikk baklengs inn i fremtiden.

Det er mye snakk om tilgivelse, men det er ikke alle handlinger som skal eller kan tilgis. Det er ikke sånn at du må tilgi for å komme deg videre, men du må akseptere at ting har blitt som det har blitt. Det gjelder også for mor, selv om den sitter langt inne. Det er eneste måten å klare det på. Jeg får ofte spørsmålet hvor jeg henter kreftene fra. Og svaret er at det aner jeg ikke. Jeg føler bare ikke at jeg har noe annet valg enn å sette den ene foten foran den andre, å fortsette å gå. Jeg har alltid vært god til å glede meg over de små tingene i livet. De er blitt enda viktigere nå. Jeg hadde ikke greid det alene, dette er teamwork. Jeg har et godt nettverk, som stadig vokser. Jeg har familie og gode venner. Jeg føler meg priviligert midt oppe i det hele. Vi har stanset mobbing, vi har vunnet to rettssaker, vi har knust en kommune, vi har jobbet knallhardt med senskader, vi har fått sønnem vår tilbake. Vi har barnebarn og svigerbarn. Vi har klart å stå rakrygget i dritten. Det gir uante krefter.

Jeg har fått mange spørsmål om hvordan jeg klarer å holde meg oppreist, hvordan jeg klarer å reise meg, hvordan jeg mestrer det? Jeg har få svar, annet enn at jeg ikke opplever å ha noe valg. Jeg har også vært pårørende til en dement mor i over 20 år. Det er også en livssorg.Da min mor forsvant mer og mer inn i demenståken, mens jeg selv trengte en mor mer enn noengang. Og rollene som ble byttet om, jeg ble min mors mor. Jeg fikk enda et barn. Jeg sto mellom barken og veden, og måtte velge mitt barn. Kommunen måtte ta ansvar for min mor. Det er mye å grine av, og det gjør jeg ofte. Tårer renser, og følelsene er det ikke lurt å løpe i fra. Livet er verken lett eller rettferdig, men det har jeg akseptert. Kanskje det ligger noe her?

Vi har jobbet hardt med å skape en mening i det meningsløse. Med vår åpenhet har vi hjulpet andre, og vist vei. Vi har gått foran og delt våre erfaringer. Vi var den andre familien som gikk til sak mot egen kommune og vant. Vi var de første som lot media følge saken.,Jeg skrev en bok som har hjulpet mange. Vi har fått tusenvis av henvendelser,og gitt enda flere råd. Vi har vært med på å starte et landsomfattende foreldrenettverk som vokser og stadig får større innflytelse. Det var ikke dette som var drømmen min, men kanskje har jeg likevel oppnådd mange av målene i drømmen min? Det skjedde bare på en helt annen måte enn det jeg hadde tenkt, trodd og håpet.

Vi har lært oss å leve godt med livets u – svinger selv om vi til tider er så slitne at vi nesten ikke henger sammen. Vi har lært oss å se de skjulte velsignelsene i den situasjonen vi til enhver tid er i. Jeg har fått vennskap jeg aldri hadde forventet å få da vi sto alene i dette. Vennskap som jeg vet vil vare livet ut, og det er en gave som ikke er til å fatte. En gave jeg vet å verdsette. Vi ønsker også å spre håp og lys til de som kommer etter oss i løypa. Ved å vise at selv om livet har vært helt for jævlig, så kan det snu. Det kan bli bedre, men man må ta tiden til hjelp. Tiden leger ikke alle sår, men den hjelper oss til å leve med våre livssorger❤️

Jeg fikk denne tilsendt fra Kjartan i styret i FMM forleden. Han tenkte på meg da han leste dette skrev han 🤗 den traff rett i hjerteroten💙

Jeg håper du får en nydelig dag der ute👍

Den aller siste klagen🤗

Helt siden vi grunneiere kjøpte området på Langenes, har vi opplevd en massiv mengde klagesaker, mot alt, i absolutt alle ledd. Vi kjøpte området i 2006, og samme år gikk vi inn på en samarbeidsavtale om utbygging med Repstad Eiendom. Veien ble lang og bratt, og hadde vi visst hva vi skulle igjennom, hadde vi nok aldri begitt oss ut på det. I september 2009 gikk reguleringsplanen gjennom i kommunestyret. Og så kom klagene fra politikere som tapte slaget, fra Naturvernforbundet, og fra naboer. Det ble lovlighetskontroll, klagesaker, departementer og you name it. Løgnene sto i kø, men vi valgte å tie dem i hjel. Vi spilte rent, mens årene gikk. Til slutt var alle klagemuligheter oppbrukt, og vi kunne begynne å bygge.

Et slag gjensto dog, slaget om båthavn. I fjor på denne tiden avgjorde fylkesmannen en gang for alle at vi kunne bygge båthavn. Repstad Eiendom som skal gjøre arbeidet for oss, mot at de får forkjøpsrett på de overskytende båtplassene, søkte straks om utbygging etter tegninger. Innsigelsene lot ikke vente på seg, de ble nok en gang besvart. Og klagene kom til kommunen. Grunnet koronaen tok behandlingen ekstra lang tid. For tre måneder siden gikk klagen videre til fylkesmannen, da klager ikke fikk medhold. Vi visste at D- dagen var den 10. September. Klager ville at vi ikke skulle få lage så mange båtplasser som det som det var søkt om.

Fylkesmannen behandlet klagen ferdig på onsdag. Klagen ble ikke tatt til følge.

Svarbrevet besto av tre sider med drøfting av gjeldende lovverk, påstander, hvem som har klagerett, og mye annet snadder. Konklusjonen kom på side 4, og klager fikk ikke medhold.

En glad lerkefugl ringte fra heia, han var på rypejakt i går. Du har mail sa han, også jublet han gjennom telefonen.

Da jeg kom ut på tomta i går var de i full gang med å lage båthavn. Det er jo perfekt timing for oss som snart skal flytte inn.,

Nå ser vi frem til det ferdige resultatet💙

Så håper jeg du får en fin fredag, og ei nydelig helg🤗