Stiftelsesmøtet👍

I går var dagen kommet for stiftelsesmøtet, til vårt familieforlag. Værgudene spilte på lag, våren var innom på visitt. Etter frokost dro vi på tur, før vi dro hjem og forberedte møtet.

Vi skulle starte møtet med middag, og både pinnekjøtt og foliebakt laks sto på menyen i går.

Etter middag ryddet vi bordet og satte i gang. Det er mye som skal fylles inn i papirene til altinn. Nå gjenstår det bare et lite besøk i banken i dag, så får vi et midlertidig organisasjonsnummer der, før de nødvendige dokumenter sendes inn til altinn. Hvordan man starter opp et forlag, og alt det som må tenkes på i den forbindelse vil bli det første innlegget på pod-casten vår. Først må vi komme i gang, å bli operative. Navnet på forlaget er valgt, daglig leder, styreleder og nestleder likeså. Organisasjonsform er valgt, formålet satt, vedtekter spikret. Alt dette skal vi komme mer tilbake til i blogg og pod-cast. Vi kommer til å befinne oss på flere sosiale plattformer i løpet av kort tid. Vi kommer også tilbake til en mer utførlig presentasjon av crewet mitt, om ikke så lenge.

Barnebarna er en naturlig del av det hele. De kommer nok til å dokumentere en del etterhvert. Alle skal med💙vi ser frem til mye arbeid, forlagsfester og styremøter. Neste møte er berammet til søndag 27. februar. Da skal mange saker tas opp. Vi har fordelt en god del oppgaver før neste møte. Nå handler det om logo, webside, podcast og mye mer, som vi kommer tilbake til. Foreløpig satser vi på utgivelser innen familien, men vi utelukker ikke at vi om tid og stunder også kan gi ut andres bøker. First thing first. Alle går vi med bøker i magen, til og med Robert snakker om at han kanskje på sikt vil skrive sin historie, slik han opplevde den😍Vi gleder oss til nok et familieprosjekt, denne gangen av det kreative slaget📚

Måtte du få en super start på uken👍👍👍

Vårfornemmelser😍

Her er våren innom på visitt, og det er helt fantastisk. Kombinert med lengre dager, og sol som varmer er det helt fantastisk. Våren kan komme både en, to, tre og fire ganger før den endelig kommer her på Palmekysten🤗Jeg nyter det hver eneste gang, og skyver unna tanken på lumske februar og svikefulle mars😱

Naboen over veien har brukt helgen til å flytte inn. De skulle etter planen vært inne i september, men dagene fløy av sted.

Måtte du få en deilig søndag☀️

Den siste kardinalen🦞

I går var det utrolig deilig med helg. Det var faktisk så deilig at det var dags å hente opp den siste kardianalen fra fryseren. Nå er fjorårets hummerfiske historie, men det kommer jo et nytt. Enn så lenge kan vi spise alt det andre gode havet har å by på🤗

Nå skal jeg grave frem en ny feelgood fra haugen. Det er bare det jeg orker å lese for tiden, men jeg leser👏👏👍

Nå gleder jeg meg til to dager med familie og venner. Jeg håper du får en alldeles nydelig helg🤗

Å ta livet tilbake🤗

Vi har bestemt oss for å ta livet tilbake, etter byggeboble, pandemi og skriveboble. Når vi først skulle oppleve en pandimi, var tidspunktet passende for oss. Nå er vi imidlertid møkk lei av å stenge ned, åpne opp, stenge ned, åpne opp. Vi er så lei av det at vi holder oss hjemme. Nå måtte til og med ørdføreren be oss komme oss ut, å ta byen i bruk igjen. Vi har på en måte gitt opp det der litt. Nå har vi begynt å tenke på å arrangere selskaper og det å reise på ferie igjen. Vi ser et lys i tunnelen, og en ende på pandemien.

Søndag kommer ungene på middag, og vi skal feire samefolkets dag i februar. Min niese Susanne sendte meg en SMS her om dagen, hun skal lage maten til innvielsesfesten som stadig utsettes. Nå fikk jeg et skikkelig spark bak, og datoen er satt til 2. juli. Det er jo helt rart å planlegge fest igjen, noe som for bare et par år siden var den naturligste ting i verden. Til og med ferier er vi i gang med å planlegge, optimister er vi i alle fall, det skal vi ha.

I går var vi i byen, det var ikke akkurat trangt om plassen.

Det går jo over alle støvleskaft her sør når strømregningene nærmer seg det man betaler i husleie per måned. Vi er heldig stilt, vi investerte i vannbåren varme, i vårt nye hus, og varmer opp huset til en billig penge sammenlignet med de som er avhengig av strøm. Vi bor i et iskaldt land, med nok kraft til å holde oss alle varme, til en rimeligere penge enn det som betales i dag. Når politikerne kommer i possisjon blir de forbausende like. Det samme gjelder i opposisjon, da lover de gull og grønne skoger. Vi har et oljefond, vi trenger ikke et strømfond også. Det er de som har minst som til enhver tid betaler den høyeste prisen. Dette skaper politikerforakt. Og akkurat nå er gapet mellom de som styrer, og de som blir styrt ganske stort. Vi har jo selv valgt inn de som styrer og steller. Jeg kunne tenkt et bedre utvalg, og nye folk, med nye tanker, inn i de største partiene. Folk som har mer kontakt med folk flest.

Nå har vi ikke store strømregninger selv om vi betaler 1,5 gang mer enn i fjor, og vi bruker mindre strøm. Jeg synes likevel det er altfor mye, det slår alle tidligere rekorder. Jeg tenker mer på alle de som nå ikke har penger nok til å betale sine regninger. Det handler om økte priser på strøm, drivstoff, mat og renter. Det handler om solidaritet. Vi skulle protestert mye mer på urett i dette landet. Vi godtar så altfor mye urett.

Da er jeg straks klar for kontoret, og så er det helg🤗måtte du få en nydelig fredda😍

På hue i vaskebøtta💪

Etter to dager med intens skriving hadde jeg en heller kvalm natt. Jeg våknet av at kvalmen kom i bølger, flere ganger den natten. Det jeg driver med nå er regelrett selvpining. Jeg var sjeleglad for fridag i går, selv om det var en date med vaskebøtta, støvsugeren og støvkosten. Det er jo kjønnsløst nøytralt, bare en smule kjedelig. Med musikk på høytaleren gikk det riktig så greit.

Så var det å forberede litt god middag til han som kom hjem fra Nordsjøen etter tre uker. Daniel og Benedicte kom også innom, de fikk også middag. Jeg er på vei ut av hiet igjen, men fortsetter på kontoret. I går regnet det nesten til solen skulle gå ned. Solen sto opp et par timer før den skulle legge seg. Det ble litt av en fargeeksplosjon da den gikk ned, i går også.

Med ønske om en god torsdag til alle og enhver🤗

Med naturen som energikilde💙

Den viktigste ladestasjonen jeg har, befinner seg ute. Naturen er helt gratis, og ligger der til fri benyttelse, når det måtte passe. Selv er jeg ute så og si hver eneste dag. Jeg kan være så uopplagt som bare den når jeg legger ut på tur, men jeg føler meg alltid mye bedre når jeg er tilbake. Uansett hva slags vær det er, er det bare å komme seg ut. Jo verre været er, desto bedre er det å komme inn. Jeg bor jo i Norge, og kan ikke la været stoppe meg. Selv om det skjer når jeg pakker meg inn lag for lag, og med sko med brodder på, at jeg kunne ønsket meg til varmere land, er det bare å komme seg ut.

De siste dagene har vi fått en forsmak på våren, tynnere klær, og sist, men ikke minst joggesko. Det er bare å nyte det, for før jeg vet ordet av det kommer ustabile februar. Det gidder jeg ikke tenke på nå, for hva er galt med nuet? Akkurat nå regner og blåser det som bare den. Uansett vær og føreforhold skal jeg ut å kjenne på elementene i dag også.

Måtte du få en nydelig dag, uansett vær og føreforhold🤗

Med pai på menyen🤗

I går sto pai på menyen. Jeg hadde tenkt på det en stund, at jeg skulle få brukt opp litt rester. Jeg hadde rester av alt mulig, og en paideig liggende på fryseren. Jeg forvarmet ovnen til 200 grader, la deigen i en paiform og pakket den ut. Deretter tok jeg en gaffel og stakk små hull i bunnen, før jeg forstekte bunnen i ti minutter. Jeg hadde googlet meg frem til en oppskrift som jeg brukte som mal.

Mens den sto i ovnen freste jeg opp grønnsaker som skulle i. Det ble rene restefesten. Vi snakker rødløk, paprika, halvvissen vårløk, rester av brekkbønner, brokkoli og blomkål, og noen tomater som sang på siste verset. Jeg hadde også rester av ost og skinke jeg skulle bli kvitt.

Jeg lagde en blandig av fire egg og to dl med fløte, som jeg pisket, og krydret med salt og pepper, etter den mye omtalte slumpmetoden.

Deretter senket jeg temperaturen til 180 grader, og stekte paien i 30 minutter til. Det ble veldig god og smakfull middag i går. Det blir lunsj i dag, og resten er fryst ned i dertil egnede lunsjporsjoner, som kan serveres med salat. Alldeles kjempegodt. Restepai anbefales🤗

I never promised you a rosegarden🌹

Da er helgen over, og jeg er klar for kontoret. I dag skal jeg krype inn i 2016. Det var mye bra som skjedde dette året, men det var også mange små og store kriser som skulle løses. Og vi hadde fortsatt en alarmknapp hengende langt utenfor kroppen. Den minste ting kunne få den til å gå. 2016 var også året for mange fantastiske reiser. Det var også det året mamma døde. Etter en drøyt tjue års reise inn i demenståken. De siste ti årene var preget av mye ventesorg. Nå skal ikke boken handle om henne, men hennes død må nevnes.

Mamma er den modigste damen jeg noen gang har møtt. For et vanskelig liv hun fikk, det har jeg tenkt på mange ganger. Vi fikk tidlig lære at livet ikke var rettferdig, men vi sto i det. Å velge å være alenemor på 60-70 tallet var bare for spesielt interesserte. De var skammens mødre, og måtte tåle å ta imot mye dritt. Jeg ser rester av dette mønsteret i de sakene jeg har fått innsyn i den dag i dag. Det er lettere å kjøre alenemødre hardt,når systemet viser seg fra sin verste side. Jeg vil også påstå at terskelen er lavere for å melde dem til barnevernet. I alle fall i de sakene jeg har sett. I sakene er det gjennomgående at alt som skjer er mor og barns feil. Det skjer også i saker der man er gift eller samboer. Skyld på mor og barn, slik vi alltid har gjort. Det er som den reneste arvesynden.

Mamma og pappa gikk fra hverandre året etter at jeg ble født. Da var min eldste bror på vei. Senere skulle jeg få nok en bror, født utenfor ekteskap. Det gjorde du ikke ustraffet i 1968.

Jeg skulle ønske mamma hadde fått oppleve hvor bra det har gått med alle ungene hennes, og at alle som dømte henne og oss nord og ned tok skammelig feil. Vi så og opplevde mye urett. Noe som i sin tur førte til en overutviklet reddferdighetssans hos alle fire.

Vi vokste opp med mye musikk og sang. Her skulle det synges med det nebbet man hadde. Det har vi fortsatt med. I lystig lag drar Herleik frem gitaren, og så er det flat pedal. Vi er flaska opp på Countrymusic. Og i mammas begravelse sang vi for henne en siste gang. Vi sang «Coat of many color»for det var slik det var. Og vi sang «I love you because» fordi mamma elsket den. Jim Reeves var hennes absolutte favorittartist, både før og etter hans død. Mamma og jeg hadde også et par andre favoritter. Den ene var Fru. Johnsen, og er ganske selvforklarende. Den andre var Rosegarden med Lynn Andersen. Jeg aner ikke hvor mange ganger mamma og jeg har skrålt etter den sangen, hver for oss, og sammen, men det er mange.

Derfor er det viktig å omfavne de gode stundene, de gode øyeblikkene, når de er der. De blir til minner du kan varme deg på når livet er på sitt verste.

Da Per Svein og jeg møttes var det mye som stemte. Vi hadde de samme verdisyn, og de samme mål. Jeg hadde to yngre brødre, han hadde to eldre søstre. Jeg kunne håndtere småbrødre, han var god på storesøstre. Det som skulle bli vår største utfordring, ble at vi hadde vokst opp i en svært ulik familiekultur. Per Svein vokste opp i en trygg familie, der foreldrene var gift til døden skilte dem ad. Han hadde en trygg og god oppvekst, og ble skjermet for livets harde realiteter. Han var lillebror, og den eneste gutten i barneflokken. Jeg vokste opp i en familie som ikke kan sies å være trygg. Vi måtte tidlig lære å passe på oss selv. Det var mange farer å beskytte seg i mot. Jeg var eldst, og eneste jente i søskenflokken, og jeg måtte tidlig ta ansvar for mine to brødre. Jeg ble deres reservemor. De skulle beskyttes så langt det lot seg gjøre. Jeg lærte om livets harde realiteter fra jeg kom til verden.

Hjemme hos Per Svein tok foreldrene konfliktene på kammerset. Hos oss var det annerledes. Der var det stor takhøyde for diskusjoner og krangler. Vi freste opp, fikk de ut, og gikk videre. Da Per Svein og jeg hadde hatt vår første krangel etter vi giftet oss, lurte han på om vi skulle skilles nå? Jeg må ha sett ut som et spørsmålstegn? Jeg hadde også med meg en rå sans for humor inn i forholdet. Det kunne til tider bli for meget for den sarte sørlendingens ører. Han sa da, du er verre enn en bryggesjauer, og jeg sa hvordan i all verden har en sjømann klart å få så sarte ører, og jeg visste ikke at du kjente så mange bryggesjauere🤣

Etterhvert som livskrisene har rullet inn over oss som flodbølger, har den sarte sørlendingen blitt mer og mer nordlending. Han har adoptert min syke humor, og videreutviklet den way beond. Nå er det mange år siden jeg har hørt noe om bryggesjauere. Nå kaller han det overlevelseshumor, og sier vi aldri hadde overlevd uten den. Tell me about it, tenker æ da😱

Da mamma lå på det siste prøvde mange å få tak i meg på telefonen, for å varsle. Det ingen visste da var at min telefon ikke ville ta inngående samtaler før jeg hadde skrudd den av og på igjen kvelden etter. Sånn skjer jo i blant. Per Svein var i havet, og der ble han kontaktet, for ingen klarte å nå meg. Hvordan dette er mulig aner ikke jeg, men en samtale slapp igjennom, og det var hans. Derfor tok det også så lang tid å skjønne at min telefon hadde rota det til. Vi hadde tre netter med sykeleie før hun stille sovnet inn. Hele storfamiliem flyttet inn til henne, og jeg takker min skaper for at det ikke var koronatid. Hun var ikke alene et sekund.

For meg var det en selvfølge at jeg skulle følge henne helt inn i døden. Hun fulgte meg inn i livet, vi holdt på stryke med begge to. Jeg skulle følge henne ut, så langt det var mulig. Det er en traumatisk opplevelse å se en forelder dø, vi hadde bare henne. Selv om døden kom som en venn, og befridde henne for alle hennes plager. Da hun døde var jeg helt tom, jeg har aldri verken før eller siden kjent på en slik følelse. Så skjedde det noe veldig underlig. I løpet av et øyeblikk, som kjentes som en evighet, kjente jeg på en helt vannvittig euforisk følelse av frhet, glede og kjærlighet. Og jeg skjønte, dette var mammas siste gave til meg. Hun var fremme, hun hadde endelig fått fred. Og øyeblikket etter var jeg like tom igjen💙

Jeg var på besøk hos broren min forrige lørdagskveld. Mens jeg kneppet den gjenstridige glidelåsen i jakken min, før jeg skulle gå, kom et par saftige gloser ut av munnen min. Da så min bror forskrekket på meg og sa: Nå hørtes du akkurat ut som mamma, det var som å høre henne. Ja, men det er jo ikke noe rart, svarte jeg. Jeg har jo lært dem av henne, så lo vi begge godt da jeg forsvant ut døren😍

Nye naboer🏡

Det er full fart i byggefeltet, og to hus til fikk innflyttingstillatelse, rett før nyttår.

Livet er slett ikke verst😀

Nå er det helg, og det å våkne opp her ute, til en rosa morgen, er helt nydelig..

Det var to kalde grader da jeg gikk til Tangvall i går, men for en vakker morgen.