Medaljens bakside.

Jeg lovte å komme tilbake til hva det har kostet å gå til rettsak, og skrive om det vi har opplevd. Det er veldig mye, så jeg må plukke ut noen ting, som jeg deler her. Når du går til rettssak mot egen kommune vil de aller fleste i kommuneadministrasjon og politikere, oppleve dette som et personlig angrep. Du blir sett på som en trussel. I rettsaken blir du forsøkt satt ut av spill, og spesielt mor og barn får gjennomgå. Det er de det er noe galt med. Vinner du og klarer å få politikerne over på din side, å stemme mot rådmann og advokats ønske om å anke, da blir du sett på som en større trussel. Hvis du da begynner å blande deg inn i mobbesaker i kommunen, og går høyt ut, da starter en heksejakt. Kvinner med mye kompetanse og kunnskap, kvinner som ønsker en endring i en ukultur, blir ikke populære, verken her i bibelbeltet, eller andre steder i landet.

Det er da baksnakkingen starter for alvor. Kommuneadministrasjon og gutteklubben ugrei begynner å snakke dritt om deg i korridorene på skrekkens rådhus. Og når de ikke klarer å ramme deg på den måten, forsøker de å kjøpe deg, vinne deg over. Selv ble jeg invitert på lunsj med oppvekstsjefen, kommunen skulle spandere. Da skjønte jeg at jeg var blitt et problem som skulle løses. Jeg stilte opp, og lunsjen gikk av stabelen på Frk. Lyng, på min hjemmebane. Før oppvekstsjefen rakk å si noe begynte jeg å fortelle ham hva de hadde gjort galt i håndteringen av flere mobbesaker jeg var inne i på den tiden. Jeg fortalte også hva jeg mente om at de hadde meldt flere familier til barnevernet, etter at de hadde vunnet frem hos fylkesmannen. Jeg kalte det lovbrudd, og at jeg visste at han sto bak. Han forsvarte seg med at det bare var en bekymringsmelding. Da fikk han passet sitt påskrevet.

Mens vi satt og spiste kom en dame inn i lokalet. Jeg hadde ikke sett henne før. Hun strente rett bort til bordet der vi satt. Hun så rett på meg og sa: Er det du som er Liland? Ja, svarte jeg. Du må fortsette å stå på sa hun, du må ALDRI gi deg, jeg heier på deg. Og så forsvant hun ut av cafeen. Det er sjelden jeg har opplevd en slik guddommelig timing. Oppvekstsjefen satt og måpte, og jeg kjente latteren boble på innsiden. På vei hjem lo jeg så jeg holdt på å ramle av sykkelen. Det ble aldri noen flere lunsjer for å si det sånn. Samtidig begynte varslersakene å komme om hva som egentlig foregikk på skrekkens rådhus, det er bare å google. Jeg stilte meg på varslernes side, og de ble stadig flere til alt kuliminerte i en stygg rettsak. Varslerne vant. Og vi var mange som bidro, og satt i kommunestyresalen for å presse flertallet av politikerne, til å la være å stemme for en anke både rådmann og advokat ville ha. Det ble ikke anket, men at mange av politikerne følte seg presset er det ingen tvil om.

Da vi startet Gjør Søgne greit igjen, og satt stille og fulgte møtene på sidelinjen, ble det for mye for enkelte i gutteklubben ugrei. De beskylte oss for mobbing og det som verre var, i landsdelens største avis. Det var så latterlig at jeg skrev et langt leserinnlegg, som jeg mailet samme avis. Deretter tok jeg på meg joggeskoene, og tok en runde rundt Kvernhusvannet. Før jeg rakk hjem lå innlegget mitt ute på nettet. Og og meldingene rant over på min telefon. Min yngste bror stakk innom noen dager etter, han kjenner mange folk i bygda, og han sa: snakker om å gjøre seg selv til latter. Folk holder på å le seg i hjel :sa han, tenk å beskylde Lilands for mobbing. Så lo han godt og hjertelig.

Da mitt eldste barnebarn også opplevde mobbing og vold, uten at det ble tatt tak i av Søgneskolen, og vi satte himmel og jord i bevelgelse for å få det stoppet, ble vi utsatt for nok en svertekampanje. Også denne gang fra gutta i gullblokka. De sladret om den hysteriske bestemoren som stadig vekk lagde storm i et vannglass, og for ikke å snakke om det psykisk ustabile vraket av en sønn hun hadde. Da hadde vi vunner frem to ganger hos Fylkesmannen i saken allerede. Jeg kan opplyse om at hysteriskee bestemødre og psykisk ustabile vrak ikke vinner frem hos fylkesmannen. Vi svarte på ryktene med å anmelde rektor for tjenesteforsømmelse, først da ble de riktige tiltak iverksatt. Jeg hadde for lengst sluttet å bry meg om hva gutta i gullblokka sa om meg, men de fikk faen ikke kødde med ungen min. Jeg satt ringsides hvert politiske møte, og så dem inn i øynene, mens de unnvek blikket mitt. Da min yngste sønn hørte om hva som ble sagt om broren og moren, ristet han på hodet og sa. De er redd deg mamma. Du er farlig for dem. Jeg er i alle fall farligere for dem, enn de er for meg, svarte jeg da.

Det verste er dog ikke det som rammer meg direkte. Det verste har vært å se hvordan andre mennesker i tilsvarende saker har blitt behandlet. Det er dokumentert både av Barneombud, Statsforvalter, forskningsrapporter og i mange dommer, hvordan kommuner og skoler bortforklarer og bagatelliserer mobbesaker, og legger skylden på foreldrene. Det er også godt dokumentert at kommunene gjengjelder denne formen for varsling med meldinger til barnevernet. Dette skjer over hele landet, og det går på bekostning av de barna som trenger hjelp av barnevernet.

Samtidig snakker skolene over hele landet om hvor viktig det er med et godt foreldresamarbeid i disse sakene. Det virker ikke som de evner å se sin egen rolle i dette. En ting er at dette skulle vært en naturlig del av deres utdannelse, og det er nå en gang slik at de er den profesjonelle parten i det assymetriske forholdet dette er. Det er skolen som sitter med den største makten, da er det også de som sitter med det største ansvaret når samarbeidet blir dårlig. Det snakkes også om at foreldre må tenke seg om hva de snakker om rundt middagsbordet.

Jeg har lyst til å snu det på hodet, hvordan snakkes det om foreldre og barn på lærerværelset, og andre steder på skolen. Jeg ble selv rystet over måten jeg hørte ansatte snakke om foreldre og barn på, da jeg var utplassert ved en skole et semester som sosionomstudent. Ingen kan forandre andre,all forandring starter med en selv. Hva slags kulur har din skole, hvordan kan dere bidra til bedre samarbeid mellom hjem og skole? Og hvordan ville du som ansatt i skolen ønsket å ha blitt møtt om det var ditt barn som ble rammet? Det finnes mange fantastiske lærere i dette landet, men det finnes også mye ukultur i det offentlige systemet. Når mobbing meldes virker det dessverre ofte som om skolen tar det som er personlig fornærmelse, i stedet for å hjelpe barna. Noen rektorer svarer til og med at det ikke finnes mobbing på deres skole. De rektorene viser med den uttalelsen at de ikke har noen kontroll på problemet.

Hva om man la om strategien, og tar opp hvordan man skal snakke om barn og deres foreldre på lærerværelset og i skolene generelt. Hva om alle som ikke omtalte barn og deres foreldre med respekt, ble kalt inn til samtale med skoleledelsen? Hva med å møte barn og foreldre med respekt? Hva med å forsøke å forstå hvilken vanskelig situasjon disse familiene står i? Hva med å hjelpe disse barna med å få gode skoledager, og møte barnets følelser med respekt? Hva med å handle på det man vet, å stoppe all mobbing så tidlig som mulig? Hadde man gjort det, hadde man også sluppet negative samtaler om skolen rundt middagsbordet. Det kan heller ikke være slik at skolene skal gå inn å regulere hva familier snakker om rundt middagsbordet. Foreldres viktigste oppgave er å beskytte barna. Det er lettere for barna å snakke om hvordan de har det, rundt et måltid som deles. Samtalen blir annerledes da, og det er lettere å dele dette under en middag, hvor alle i familien forteller om hva slags dag de har hatt. Familiemiddager er ingen trussel mot skolene. Snarere tvert i mot.

60000 barn og unge mobbes til enhver tid i den norske skolen, i tillegg har vi mørketall. Rundt 80000 mobbes på arbeidsplassen. Disse tallene henger selvfølgelig sammen. Likevel finnes det ingen hjelpetelefon for de som rammes av mobbing. Selv pinnsvin har bedre kår enn mobbeutsatte familier. De har en egen hjelpetelefon som heter Pinnsvinhjelpen, telefonnummeret finner du med et googlesøk. Mobbing derimot ser ikke ut til å kvalifisere til hjelp i det herrens år 2022.

Dette medfører selvfølgelig et press på sånne som meg. Familier leter desperat etter hjelp andre steder. En mor sa;,jeg googlet og googlet, navnet ditt dukket opp overalt. Jeg har siden rettsaken fått henvendelser døgnet rundt. Jeg har måttet lage strategier for å beskytte meg selv, hvilke er en godt bevart hemmelighet. Familien jobber med å lage flere. Vi jobber med å lage et system så folk skal få hjelp uten at jeg er direkte innvolvert, dette kommer vi tilbake til. Jeg må sette grenser for meg selv for ikke å bli spist opp. Jeg har ikke flere timer i døgnet enn andre folk. Og til tider har det ikke vært plass til meg. Jeg må gi meg selv større rom for å være noe for andre. Jeg må jobbe smartere. Det er derfor jeg skriver bøker, blogg, starter eget forlag og etterhvert en podcast, i regi av forlaget. Samtidig er det viktig for oss å ha kontroll på familiehistorien.

Til tider blir jeg spist opp av desperate mennesker som ikke finner hjelp noe sted. Når hjelpen ikke finnes leter de etter en livbøye eller en krykke. Jeg kan verken være krykke eller livbøye, da drukner vi alle sammen. Jeg har sånn sett nok med å håndtere mitt eget liv, på lik linje med alle andre. Jeg forteller folk at de ikke må bruke energien på å fortvile over et system som ikke fungerer, eller det de ikke kan gjøre noe med. De må bruke energien på å redde sine barn. Det kan i verste fall bety at de må flytte. Dette gjør de ved å lese seg opp på lovverk, dommer, forskning med mere. Kunnskap er makt også i disse sakene. De fleste foreldre som kontakter meg har mer kompetanse på området enn skoleverket selv.

Sju år etter bokutgivelsen er presset på meg fortsatt stort. Ansvaret for sakene ligger ikke hos meg, men foreldrene. Det er de som må løse sakene. Noen utnytter også situasjonen, og ringer meg for andre ting. En dame ringte og spurte om ikke det var så at jeg var en hjelper? Jeg kjente jeg ble skeptisk, og svarte: tja. Hun lurte på om jeg kunne følge sønnen hennes til legen dagen etter, for hun var nødt til å gå på jobb. Jeg sa at jeg verken hadde tid eller anledning til det, og at hun måtte finne noen som kjente sønnen hennes til å gjøre det. Min gamle mor ville sagt at damen hadde frekkhetens nådegave.

Grunnen til at jeg skrev «Alle mot en» var å hjelpe foreldre til å hjelpe seg selv. Mange som tar kontakt har lest boken, og kommer med oppfølgingsspørsmål. Det er greit, derfor kommer det snart en ny bok. Ikke alle gidder å lese boken, de tar snarveien og kontakter meg. De stiller spørsmål som boken svarer på. Da ber jeg dem lese boken. Jeg har fått flere tusen henvendelser, og det sier seg selv at jeg ikke kan gå langt inn i hver sak. Jeg ber folk komme til poenget raskt, å komme med spørsmålene, det fungerer kjempefint. Noen ønsket å bruke meg som søppelbøtte, noe som er helt uaktuelt. Andre ønsker å bruke meg som klagemur og veileder på daglig basis. Det er heller ikke aktuelt. Selv ønsker jeg meg en hjelpetelefon, og et nasjonalt kompetansesenter. Det hadde vært avlastning det.

Mange vil jeg skal lese deres sakkyndigvurdeinger og dommene i sakene deres. Jeg har ikke kapasistet til det, og jeg er verken jurist eller psykiater. Andre vil sende meg all dokumentasjon i sine saker, det er også uaktuelt, av mange grunner. For mange sitter det langt inne å ta kontakt, for andre faller det seg lett. Jeg kan uansett ikke være en døgnbemannet tjeneste, det sier seg selv. Jeg blir stadig bedre til å sette grenser for meg selv. Slik at det blir rom for Ann Kristin også. Jeg har sett, erfart og lært det som trengs nå til å formidle dette videre. Folk ønsker mer av meg, enn jeg er i stand til å gi. Jeg har hjupet og hjelper mange, men jeg kan ikke hjelpe alle. Og jeg kan definitivt ikke gjøre jobben for dem, eller leve deres liv. De må styre skuta selv for å komme dit de vil, lar man andre overta styringen er det ikke godt å si hvor de havner. De må gjøre jobben selv, på sin måte. For det finnes ingen fasit. Jeg kan ikke ta ansvar for offenlig omsorgssvikt, og svikt i systemet. Verken når det gjelder forebygging, mobbing, senskader og rettssaker. Dette er et samfunnsproblem, som vi eier sammen. Og som vi før eller siden må være villige til å ta.

Helvetesuke🤮

Denne uken har vært en heftig uke på kontoret. Jeg har begynt å skrive på den verste delen av historien. Nå skal dagboknotater, referater og andre dokumenter gjøres om til god tekst. Mandag startet jeg med et tilbakeblikk på 2012. Jeg skrev så det sprutet, og var skikkelig i flyt, selv om stoffet var tungt. Tirsdag og onsdag skrev jeg meg gjennom 2013, skrekkens år. Det verste året ever, jeg holdt pusten mens jeg skrev. Skrekkens år varte til langt ut i 2014. Da jeg begynte å kladde på 2014, på torsdag, merket jeg at nå begynte det å butte i mot. Det ble mye dritt på en gang, for å si det forsiktig. Nå begynte det også å gå ut over nattesøvnen.

I går morges da jeg satt og skrev inn fra 2014, begynte jeg å gulpe, og det strammet skikkelig i magen. Jeg gulpet meg gjennom halve året, før jeg fant ut at nå var det nok, og stengte kontoret. Jeg kjører meg selv hardt, mye hardere enn jeg ville kjørt andre. Jeg har litt å jobbe med der, men det hadde vært såååå deilig å bli ferdig med den delen av boken. Nå skal jeg ha hele helgen fri. Jeg skal lese feelgood, å fylle på med det som gjør livet godt å leve. I dag er vi tilbake til Frk.Lyng igjen, etter tre ukers pause, grunnet helligdager. Det er dags å være litt sosial igjen🤗

Jeg har vært for meg selv hele uken, i et selvvalgt skrivehi. Jeg må være alene når jeg skriver dette. Jeg har hatt kontakt med omverdenen via telefon og nett, så helt isolert har jeg ikke vært. Neste uke holder jeg kontoret stengt på onsdag. Det holder med to dager i slengen, med dette sprengstoffet. Nå skal jeg klappe meg selv litt på skulderen å si, nå har du jammen kommet langt. Og snart er den verste biten skrevet inn, og klar for redaktør.

Snøen er på snarvisitt innom igjen, for meg kan den bare holde seg unna. Snart kommer varmegrader og regn tilbake også. Derfor må jeg ut å skoffe gårdsplassen, og koste av snøen vekk fra bassengtaket. Gubben/ Reodor Felgen har laget en spesialkost, til dette formålet. Den er lang som et vondt år, og en utfordring å håndtere, men det fikser jeg. Jeg er ikke laget for vinter, selv om jeg er født på vinteren. Det er så absolutt ingen autamatikk i sånt, selv om jeg er vinterbarn. I går ga jeg beskjed til Per Svein om at jeg kom til å bli trekkfugl i januar og februar, så fort det lar seg gjøre. Svaret jeg fikk var: Æ E med!!! Så da er vi enige om den saken også🤗

Hva «Alle mot en» har betydd for meg📚

Da Robert vant rettsaken i 2013 lovte jeg meg selv at jeg skulle gi fem år av mitt liv til mobbesaken. Jeg er kraftig på overtid, for i februar er det ni år siden dommen falt i Lilandssaken. Etter rettsaken satte jeg meg ned for å skrive den boken jeg selv hadde lett etter i mange år. I oktober samme år sendte jeg et meget uferdig manus til CappelenDamm, og resten er historie. I den senere tid har jeg forstått at jeg klarte å komme gjennom et meget trangt nåløye.

Jeg driver og leser meg opp på forlagsvirksomhet i disse tider, og her om dagen leste jeg at av 500 manus som kommer inn til de store forlagene, blir ett av dem bok. Det er jo noe å ha på CVn. Det jeg kan si om boken er at den har forandret livet til min familie og meg. Den boken har ikke bare foranderet våre liv, jeg har fått tilbakemeldinger om at den også har forandret andre menneskers liv.

Først og fremst har boken, som kom i september 2014 ført tii flere tusen henvendelser til meg alene, men også til min famile. Boken har vært med på å fjerne tabuet rundt mobbing, men også skyld og skam. I årene etter rettsaken og boken har vi kunne lese om flere tusen mobbesaker i aviser, nettartikler og ukeblader. Mobbing har blitt et stort tema også i radio og TV. Åpenheten omkring mobbing har blitt mye større i samfunnet etter at Robert lot pressen følge hans sak, før, under rettssaken, men også etter rettsaken, og senest nå i oktober. Da han var med i NRK skole sitt prosjekt «Nok er nok», og i en stor reportasje om senskader etter mobbing i Fædrelandsvennen. Robert ble også invitert til toppmøte om mobbing takket være åpenheten, rettsaken med fellende dom mot kommunen, og boken min.

Ganske fort etter bokgivelsen ble jeg hanket inn tii å delta på stiftelsesmøte i Odinstiftelsen. Der satt jeg i styret i et år. Det året fikk jeg innblikk i over tusen saker, mange gjennom Odinstiftelsen, men flest på grunn av rettssaken og boken. Barneombudet gikk det året ut med hvor mange henvendelser de hadde hatt om mobbing. Jeg hadde hatt flere, og jeg var bare en privatperson.

Jeg skjønte fort at den raskeste veien til utbrenthet var å begrave seg i enkeltsaker. En sak er fulltidsjobb. Jeg mente det måtte gjøres på en annen måte, ved å påvirke de som satt på beslutningsmakt direkte. På grunn av boken hadde jeg fått et solid nettverk med foreldre over hele landet. Sammen dannet 30 av oss et interimstyre, som jobbet frem det som i dag er Nasjonalt foreldrenettverk mot mobbing. FMM har egen FBgruppe der de som ønsker det kan bli medlemmer. FMM går ikke inn i enkeltsaker, men er en plattform for kunskapsformidling, slik at barn og foreldre får kunnskap nok til å ta ansvar for sine egne saker, og hjelpe seg selv. FMM er nå blitt en stiftelse som kommer til å være en viktig brikke i å få på plass løsninger som får mobbetallene ned. Mobbetallene holder seg stabile år etter år fordi de som har makt til å endre dette, ikke lytter til de som har skoen på.

Jeg har fått masse medietrening i kjølvannet av boken, og som leder av FMM. Det har gått over all forventning. Jeg må innrømme at jeg trives best når jeg kan snakke om mobbing som fag, enn å dele det som går på vår personlige historie, for da trenger jeg litt tid for å samle meg igjen. Det morsomste var da jeg via NRK radio hadde ordkløveri med Røe Isaksen, om hvor uheldig det nye lovverket ville slå ut. Han kunne ikke svare ordentlig for seg. I ettertid har FMM til fulle dokumentert at det nye lovverket gjorde at barns rettssikkerhet i skolen ble enda dårligere. Det lovverket vi hadde var mer enn godt nok, problemet var at loven ikke ble håndhevet. Min mann og jeg har siden sendt mail til Røe Isaksen, hvor vi dokumenterer hvor feilslått denne lovendringen ble, og at han er ansvarlig for dette. Da hadde han for lengst flyktet inn i en ny ministerpost, og vi fikk aldri svar på vår henvendelse.

Jeg ga meg som leder etter et drøyr år. Da var det utfordringer i famiiem som krevde at jeg brukte energien der. Jeg var lenge et svært aktivt medlem, nå er jeg et passivt medlem. Nå er det andre krefter som tar babyen min videre. Jeg har for lengst gitt fra meg stafettpinnen. Jeg vet at FMM er i de beste hender. Jeg har i kjølvannet av boken fått nye, sterke vennskap og et stort nettverk. Det har vært en lærerik prosess. Jeg har møtt politikere lokalt og nasjonalt, jeg har skrevet haugevis av brev og høringsdokumenter. Jeg har deltatt på høring med Djupedal i Arendal, da han la frem sin rapport. Der fikk jeg plutselig stukket en mikrofon i hånden for å komme med en åpningsreplikk. Jeg benyttet sjansen til å si at vi trengte et nasjonalt kompetansesenter for mobbing som mobbeutsatte familier kunne kontakte for å få råd og veiledning i sine mobbesaker, om senskader, og om det å gå til erstatningssøksmål mot egen kommune.

Jeg har holdt foredrag med og uten Robert. Jeg har vært invitert til kunnskspsdepartementet fire ganger, men hadde bare anledning til å møte i tre av de. Jeg har snakket kunnskapsminister og politiske rådgivere i senk, på ut og innpust. Jeg har vært på Stortinget. Jeg har fått haugevis av brev fra politikere sentralt. Jeg har bidratt til forskning på senskader nasjonalt, og vært informant for masterstudenter. For å nevne noe. Robert har også bidratt til forskning. Jeg har blitt invitert på seminiar om senskader i regi av offentlige myndigheter.

Jeg har tatt et kurs i kognitiv terapi, et videregående kurs om tramer i regi av RVTS, og jeg har tatt en traumeutdannelse som reasearch for den boken jeg holder på med nå. Jeg har vært på skrivekurs hos Kristin Flood i Venezia, og startet en blogg, for å bli enda flinkere til å skrive. For øvelse gjør mester. Jeg har blitt kontaktet i mange andre saker hvor systemet svikter. Det har vært henvendelser om varslersaker i alle ledd i offentlig sektor. Det har handler om barnevern, helsestasjon, feildiagnostisering, sykehus og til og med en begravelse. Systemsvikt over hele linjen, og siden systemsvikt er systemsvikt uansett, har jeg klart å svare fornuftig på slike henvendelser også, med gode tilbakemeldinger. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har sagt til Per Svein: de tror visst at jeg er et orakel.

Jeg har blitt kontaktet om mobbing på arbeidsplasser, og om mulighet for å gå til søksmål. Jeg har sendt flere hundre saker videre til advokat Kjærvik i årene etter rettssaken. Halve hans portefølje består nå av mobbesaker, og det kommer stadig flere. Så nå lærer han opp andre på kontoret, så de kan dele på sakene. Jeg har vurdert om jeg skal ta provisjon av alle sakene jeg sender, men har kommet til at han skal få gjøre meg en tjeneste i mitt neste prosjekt. Når det prosjektet jeg holder på med er ferdigstilt.

Jeg har vært med å starte støttegrupper for de som går til erstarningssøksmål. Jeg har mistet tellingen over hvor mange rettsaker jeg har fulgt, i støttegrupper, i retten, eller på andre måter. FMM har nå overtatt ansvaret for disse gruppene. Jeg har for tiden to grupper jeg følger. De sakene blir ferdig nå i 2022. Da har jeg sagt at jeg ikke skal følge flere grupper. Da overtar andre den stafettpinnen.

Jeg har sett et system som ovethodet ikke ivaretar mobbeutsatte og deres familie. Jeg har sett hvordan manglende habilitet, kjennskap og vennskap, og at de voksne beskytter hverandre, og at dette går på bekostning av barna. Jeg har mistet alle illusjoner om at vi lever i et velfungerede demokrati. Jeg har sett kameraderi, og gruppetenkning i praksis. Jeg har sett ondskap satt i system, men verst av alt er likegyldigheten fra majoriteten. Og jeg kan ikke få sagt det høyt nok: Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Den dagen uretten rammer deg, vil det ikke være noen der til å hjelpe deg. Slik vi sår høster vi. Vi sitter i den samme båten alle sammen, og det er samfunnet som eier dette problemet, ikke enkeltindivider.

Tiden etter rettsaken og boken har forandret livet mitt på godt og vondt. Det har vært en lærerik prosess, med til tider bratt læringskurve. Jeg har kastet meg ut på dypt vann, og vært langt utenfor komfortsonenen min. Og fremfor alt har jeg kjent at jeg lever, kjedelige øyeblikk har jeg hatt lite av. Jeg har fått mange muligheter som jeg har grepet med begge hender, men jeg har også mistet noe verdifullt. Det livet jeg en gang kjente og elsket, og uskylden og troen på velferdsstaten, det har jeg mistet. Så er det også slik at alle medaljer har en bakside, også denne. I løpet av helgen kommer jeg tilbake med et blogginnlegg om baksiden av medaljen. Det har jeg snakket lite om, og nå er det vel dags å gjøre nettopp det🤗

På glattisen😱

Denne uken føler jeg meg litt som Bambi på isen. Ikke bare ute, men inne også. Da jeg skulle ut å gå tirsdag, hadde det regnet i store mengder på natten. Vi har hatt mildvær en stund, så jeg tok joggeskoene på. Det tok ikke lang tid før jeg holdt på å få en skikkelig rotvelt. Det var glasert overalt av underkjølt regn. Jeg kom ikke lenger enn til skolen før jeg skjønte ar her var det bare å snu. I går var jeg mer forberedt, og da var det enda værre, men jeg hadde brodder på. Da gikk det greit. På nyhetene i går meldte de om mange bruddskader på akutten, grunnet glattisen som lå over Palmekysten. Det er bare å finne frem broddene folkens..

På kontoret går det unna, selv om jeg også der føler at jeg beveger med ut på glattisen. Hvor åpen og ærlig skal jeg være? Hva skal med og hva skal jeg kutte ut? Det går i grunnen ganske greit det også. Selve skrivinga går i høyt tempo, det er som om historien har ligget og gjæret i årevis, den formelig velter ut, og til tider lever den sitt eget liv. Flashbackene står i kø, og jeg tenker mens jeg skriver at folk som skal lese dette kommer til å få sjokk. Kanskje det er det som skal til, et realt sjokk. Jeg undres.

Jeg har gjort et tilbakeblikk på 2012, med nye øyne og reflektert blikk. Jeg har fått skrevet inn det som skal inn fra 2013. Det verste året i vårt liv, et skrekkens år. Heldigvis skal vi aldri tilbake dit. Manageren min har jobbet godt i det siste. I går laget han en gruppe på messanger, som han har kalt Familieforlaget. Det er ikke det forlaget skal hete, men det er jo det det er, et familieforlag. Der informerte manageren om sin managervirksomhet, og jeg fortalte om skriveprosessen denne uken

. Du er god som orker mamma, skrev Robert. Det er ikke det at jeg orker, svarte jeg. Jeg tvinger meg selv til å orke. Og selve skriveprossesen går greit, det finnes ikke noe som ligner skrivsperre, og da kan jeg vel si jeg er i flyt, selv om jeg beveger meg langt utenfor komfortsonen. Der har jeg likevel vært så ofte de siste årene, så det vet jeg går bra. Jeg har vært på glattisen mange ganger i mitt liv, så det er bare å finne frem broddene.

I går ga jeg beskjed til min redaktør at jeg etter planen kommer til å kople henne på i løpet av februar. Da gjenstår flikkingen og finpussingen, som er et pirkearbeid ut av en annen verden. Hvem denne mystiske damen er, for det er en dame. Det kommer vi tilbake til, men hun er skreddersydd til akkurat denne oppgaven. Spesialplukket vil jeg si, og førstevalget mitt😍

Bokåret 2021📚

Jeg innrømmer det glatt, jeg er over gjennomsnittet interessert i, og glad i bøker. Slik har det alltid vært, helt siden jeg knakk lesekoden. Jeg er arvelig belastet på morsiden. Hun elsket også bøker, men jeg er hakket vassere. Skolebibliotekene på skolene jeg gikk, ble mine skattkamre. Da jeg fylte 18 år ble jeg medlem av min første bokklubb. I mange år var jeg medlem av opptil flere bokklubber. Etter mange år slo to av dem seg sammen. Da ble jeg oppringt av en hyggelig dame som fortalte at jeg i gjennom tyve år hadde vært storkunde i begge bokklubbene. Hun fortalte også hvor mange bøker jeg hadde kjøpt, det var ikke få.

Jeg er også en boksamler, og endelig har jeg fått det biblioteket jeg har ønsket meg i alle år. For noen år siden meldte jeg meg ut av alle bokklubber. Nå handler jeg alt av bøker hos bokhandlere eller i bruktbutikker. Brukte bøker er like gode som nye bøker, og det finnes mange skatter der ute. Ikke alle leser bøker, men stadig flere hører lydbøker, og på den måten kan de få del i bøkenes magiske verden. Jeg går alltid til litteraturen når det er noe jeg lurer på. Der finner jeg stort sett svar, og da jeg ikke gjorde det, da skrev jeg en selv. Nå holder jeg på med bok nummer to, og det blir ikke den siste.

Da jeg begynte på Sonans og skulle søke meg videre led jeg valgets kval. Språkfag, politikk, historie og samfunnsfag var og er absolutte favorittfag. Norskfaget med litteraturhistorien bare elsker jeg. De færreste vet at da jeg skulle søke meg videre til HIA satte opp en master i litteratur, som en god nummer to, etter sosionomstudiet. vet at jeg ville elsket det studiet. Jeg kom inn på førsteønsket mitt, og fortsatte med en master i politikk og ledelse. I ettertid ser jeg at det var den rette veien å gå for meg, men også for min familie. I årene etterpå har jeg fått bruk for alt jeg har lært, om enn ikke på den måten jeg hadde tenkt, men i helt andre settinger, som var helt umulige for meg å se på det tidspunktet.

Jeg går til bøkene når jeg vil ha mer kunnskap om et tema, når jeg vil lese en god historie, når jeg vil kose meg og slappe av. Stadig flere tyr til lydbok, der er ikke jeg. Jeg vil slappe av når jeg leser, ikke multitaske. Når jeg går tur vil jeg ikke ha lyd på øret, verken musikk eller bøker. Da lytter jeg til naturen og elementene. Jeg multitasker nok ellers. Når jeg sitter med en bok i fanget får jeg sjelefred. De periodene jeg ikke klarer å lese, i de periodene er jeg stresset. Leser jeg bøker er jeg i vater. Jeg har med meg bøker overalt, utenom når jeg går tur da.

Han jeg bor sammen med kaller meg bibliofil. I følge wikipedia stammer navnet fra gresk, biblion- bok og philia- kjærlighet. Så bibliofil betyr kjærlighet til bøker. En bibliofil er en som elsker bøker mest på grunn dens ytre form. En bokorm er en som elsker bøker på grunn av innholdet, eller liker å lese generelt. En bibliofil er ofte en boksamler. For meg er definitivt innholdet viktigst, og jeg er nok en bobliofil bokorm.

For meg er bokhandlere de beste godtebutikker. Kalorifritt er det også, når vi først er inne på nyttårssporet. Det er to salg i året som jeg benytter meg av. Det er mammuttsalget og maisalget. For øyeblikket har jeg gitt meg selv kjøpestopp i bokhandlene, fordi jeg har veldig mange bøker liggende, stadig flere kjøpt brukt. Jeg har handlet mange i gjenbruksbutikken på Mjåvann, og på Lumber. Nå gleder jeg meg til mammuttsalget, og hvilke skatter jeg kan finne der.

Min eldste sønn er også en bibliofil bokelsker. For noen år siden begynte han å telle hvor mange bøker han leste i året. Da hang jeg meg på. Vi er ikke konkurransemennesker noen av oss, men dette handlet om bøker. Det er jo noe helt annet.

Vareopptellingen for 2021 viser at jeg har lest 93 bøker. Det ligger ganske godt over gjennomsnittet, men jeg har holdt meg der oppe i mange år nå. I fjor kom jeg litt sent i gang, på grunn av innflytting her i casaen. Jeg har lest 35 faktabøker. Her kan jeg anbefale flere titler: Livet med Lisa Aito, Mamma er trygda, What is love, Drømmen om en italiensk vingård, Italia, Til de voksne av Linn Skåber, Utopia for realister, og Abid Rajas bok. Det er bare å google. På bruktfronten fant jeg flere bøker av Eva Joly: Er det en slik verden vi vil ha? Og Korrupsjonsjegeren.

Jeg leste også mye skjønnlitteratur, 45 bøker ble det, hvorav åtte var krim. Målet var å lese mer feelgood. Det oppnådde jeg. Arven etter Derwill, Har det helt fint, Neste år i Havanna, Den forsvunne søsteren, Strandcafeen og Søstrene fra Toscana æ, for å nevne noen. I krimsjangeren leste jeg tre bøker av Unni Lindell, en kjøpt på maisalget, og to brukte, titlene var Nabovarsel, Slangebæreren og Brudekisten.

Jeg leste 13 fagbøker, av dem vil jeg trekke frem Tilbake til nåtid fra Modum Bad, Sjelen ( fantastisk), Å løfte å bli løftet, God å snakke med fra Kirkens SOS. Og sist, men ikke minst: Slik gir du ut på eget forlag.

Æ har fått Manager👍

I disse tider er det jo mange som har manager. Nå har æ au fått mæ en🤗Æ behøvde ikke gå særlig langt heller. Æ behøvde ikke gå i det hele tatt.

I mange år har jeg vært Per Sveins personlige assistent, privatsekretær, og telefonsvarer når han var ute i oljå. Det er bare de siste årene de har hatt lov til å ha mobilen med på plattformen. Den måtte de låse inn i et skap på Sola, før avreise med helikopter til Ekofisksenteret.

Jeg har vært nødt til å holde meg oppdatert på alle hans prosjekter, og i løpet av snsrt 37 år har det vært uhorvelig mange. Det syns æ sjøl at æ har vært veldig flink te. På et tidspunkt hadde han så mange baller i lufta at æ blei helt svett. Da mente æ at det måtte gå an å få lønn for strevet, sånn med lønnslipp og det hele. Men, nei da, der var han knallhard, dette hadde jeg sagt ja til da jeg undertegnet ekteskapskontrakten, sa han. Æ hadde ikke lest det noe sted, men det sto visst med veldig liten skrift, så det var nok derfor æ hadde gått glipp av det.

I mange år har æ sagt at æ trenger en manager, eller aller helst en kone. Eller en person som gjør alle de tingene en kone normalt gjør, å det e himla møe, for å si det sånn🤗 Da svarte han alltid at vi kan skaffe oss en aupair. Hva var det for et svar, det er jo noe helt anna?

Da jeg fulgte varslersaken mot Søgne kommune i retten, satt jeg ved siden av kommunens mann. Han skulle egentlig sitte oppe sammen med rådmannen og co, men det ville han ikke, det ble for flaut. Det er jeg helt enig i, det var en skam for hele kommunen at det måtte gå så langt. Så tapte vi også så det sang. Varslerene kom ut av det hele med hodet hevet, det kan man ikke si om kommunen. I stedet for å representere kommunen slik han skulle, sa han høyt og tydelig at han heller ville sitte ved siden av Fru Liland. Det var tryggere og bedre det, mon det, han skulle bare ha visst. Han satt ved siden av meg hele den uken i retten. Vi var ferdig den 22 desember. Per Svein var med på rettens første dag, så reiste han ut. Tove var der resten av uken. Kommunens mann beklagde seg over at at det nok ville flyte over på hans kontor før uken var omme. Tove og jeg sa han måtte være glad for at han hadde et kontor, og en jobb å gå til, det var mer enn det varslerne hadde, sa vi. Det så ikke ut til å plage ham nevneverdig.

Det er jo mye som skal gjøres før jul, så en rettsak tett oppunder gjør jo at noen og enhver kunne trenge en ekstra hånd, men da måtte vi jo bare prioritere. Kommunens mann hadde bare en oppgave til jul, å det var å kjøpe en gave, alt det andre tok kona seg av, sa han. Jeg vil også ha en kone sa jeg, da så han rart på meg. Etter det har jeg ofte snakket om hvor greit det hadde vært og hatt en kone.

Her for et par uker siden gikk det opp for meg at Per Svein drev og rota med ting jeg ikke visste noe om. Jeg lurte på om han hadde fått tillatelse til å gjøre dette? Jeg er jo din manager sa han, og det er sånn managere gjør. Da var det bare å klappe igjen, å håpe det beste. Nå dukker det stadig opp ting på mail, som viser at manageren min jobber. Jeg er satt på kopi. Jeg har en manager som kan brukes til alt mulig. Han er vaktmester, hårfarger, oppfinner, telefonterrorist mm. Han kan være et skikkelig gnav også, for han gir seg jo aldri. Akkurat nå er jeg glad han gnavet på andre, og ikke på meg. Jeg trenger ro i mitt skrivehi. Så fikk jeg ikke akkurat den kona jeg ønsket meg, men en Manager kan jo være vel så bra tenker æ🤗👍

Måtte du få en strålende tirsdag🤗

Den aller verste skriveøkta📚

Denne uken blir det full fart på kontoret, og jeg grugleder meg. Jeg gruer meg til å sy sammen, og skrive den personlige historien, men jeg gleder meg til å bli ferdig med den. Råmanus er nå ferdig, jeg har lagt inn det meste som skal legges inn, både i del 1 og del 2. Nå skal historien skrives. Jeg starter alltid med en disposisjon, det lærte jeg på Universitetet. Deretter begynner jeg med å fyllle inn teorien. Disposisjonen utvides underveis, og haugevis av litteratur og forskning leses. Når det aller meste er fyllt inn i den teoretiske delen, begynnee jeg å legge inn dagboknotater, referater og dokumenter i del 1. Det er da kvalmen kommer.

I forrige uke leste jeg om noe som het manussyke, jeg hadde aldri hørt om det før, men opplevd det mange ganger. Jeg har opplevd det i store oppgaver på universitetet, og mest i bachelor og mastergaven. Boken « Alle mot en» tok kaka, men så er jo den hakket mer personlig enn en akademisk oppgave. Jeg leste at manussyke kunne være en farlig greie, for det kunne få en til å gi ut boken for tidlig, for å kvitte seg med ubehaget.

I forrige runde skrev jeg ferdig del 2 først, og sparte det verste til slutt. Da var jeg kvalm, morgen, middag, kveld og natt. På slutten måtte redaktøren formelig dra meg gjennom. Jeg fortalte hva hun skulle skrive på slutten, og hun skrev det inn. Jeg hadde verdens beste, og mest pirkete redaktør, og boken ble ikke gitt ut før den var klar. Da ble vi også svært fornøyde med resultatet.

I forrige runde hadde jeg fire ulike damer tilgjengelig på chat, når det sto på som verst. Det har jeg ikke nå, nå er jeg selvgående. Jeg har gjort dette før, jeg vet at historien slipper når boken er ferdig. Først da er jeg ferdig med historien, men da har jeg også jobbet meg gjennom alle følelsene rundt. Det er bare en vei gjennom et traume, den veien går gjennom de vonde følelsene, alt annet vil være en flukt. Når boken slippes kommer jeg til å gå slipp på den opplevelsen, for så å bevege meg videre. Med den erfaringen i kroppen blir det lettere å ta fatt på den verste skriveøkta.

Jeg kommer til å gjøre en endring denne gang. Jeg skriver ferdig den personlige delen først, og så avslutter jeg med teorien. Det tror jeg vil fungere. Dessuten er jeg på et helt annet sted i livet denne gangen. Forrige gang jeg skrev sto jeg midt i mitt livs tøffeste oppleveser, hele familien led av traumer og retraumatisering. Siden 2013 har vi jobbet oss ut av mørket og inn i lyset. Det er lettere å skrive i etterpåklokskapens lys, enn når du står midt i ditt personlige helvete.

I dag begynner den verste skriveøkta. Jeg ba til høyere makter om god søvn i natt, så starten ble god. Da jeg våknet hadde jeg fått over åtte times søvn..Det er ikke hverdagskost, så det tar jeg som et godt tegn. Litt frokost nå så er jeg i gang.

Langenes sett fra lufta🤗

I november ble vi intervjuet for en boligreportasje, for Hellvik hus. Planen var at den skulle sitatsjekkes før jul, men det har tatt litt lenger tid enn tenkt. Slik er jo livet i blant. Vi har fått et stort utvalg bilder som vi kan bruke privat. Vi kommer til å vente med det til reportasjen er ute på nettet. Vi fikk imidlertid også en del dronebilder vi kunne bruke. De fleste ble tatt samme dag som intervjuet foregikk. Dagen etter var været strålende så journalisten, som også er fotograf, tok turen til Langenes for enda flere dronebilder. I dag tenkte jeg å vise bildene fra dag 1 her i bloggen. Fotografen er Ivar Vasstveit.

I dag ryker julen ut her i Casa Amore. Nå er jeg klar for et nytt år med mange gode opplevelser. Jeg håper den første søndagen i det nye året blir riktig god for deg som leser😍

Happy new year🎉🥂

Da har vi passert grensen for 2022. Jeg ligger her på senga, og reflekterer over året som har gått. Det har vært et annerledes år, vi har forflyttet oss til helt nye, fantastiske kulisser, som gjør oss godt. Vi har i løpet av året fått tid til å reflektere over årene som har gått, det vi har erfart, og det vi har lært. Jeg har kommet til et sted hvor jeg ser en tydelig rød tråd som går gjennom mitt eget liv, men også storfamiliens liv. Vi befinner oss på et helt annet sted, også mentalt, enn vi gjorde for bare fem år siden. Jeg synes alltid det er godt å legge et år bak meg, og gi slipp på alt som ikke var bra, ta meg det som jeg ønsker videre, å sette fart mot et nytt år, med nye drømmer og blanke ark.

I året som kommer blir det store endringer, og det kjenner jeg på vannet mitt( som min gamle mor ville sagt det). Jeg har i løpet av året fått en større klarhet i hva jeg ønsker videre. Jeg har kommet til et punkt hvor jeg forstår at jeg må gi større rom for meg selv. Slagplanen er klar, det har skjedd store endringer på innsiden, som i løpet av det neste året vil bli synlige, også på yttersiden. Både familien min og jeg er i ferd med en kursendring, og vårt engasjement for mobbesaken vil få et helt annet uttrykk. Det vil være til det beste for oss som familie, men også for omverdenen. Dette vil bli mer og mer tydelig ettersom dager, uker og måneder går. Hver og en i vår lille familie er full av kraft og styrke. Når vi slår oss sammen og bruker denne kraften, den enkeltes kunnskap og erfaringer, kan store ting skje. Da blir vi et kraftsenter for oss selv, hverandre og andre. Det blir et spennende år.

Helgen skal brukes til turgåing, stille refleksjon, julen skal ryddes ut, og jeg skal tune meg inn på et nytt år, og en ny kurs. I dag blir det etterhvert koldtbordfrokost med gode venner, det er ingenting som haster🤗 Så håper jeg du får en flott helg der du kan starte med å stake ut kursen for et godt nytt år😍

Kabaret😍

Vi er inne i den siste delen av året, årets siste dag. Den feires sammen med Tove og John. Den har vi feiret sammen siden vi flyttet til Åros for over 30 år siden. I år blir det også « Same procedure as last year». Per Svein feirer på hotell i Nordsjøen i kveld. Menyen er den samme som den har vært de fleste årene nå, koldtbord. Jeg har ansvaret for kabareten som er en fortidslegning fra 70-80 tallet. Når mamma hadde damebesøk sto dette ofte på menyen. Etterhvert lærte jeg både å like det, og lage det. Det tok sin tid for jeg var et særskilt kresent barn, men det vokste jeg av meg. De siste årene har jeg laget og servert kabaret en gang i året. Jeg lager min egen vri, og den er uten fiskepudding. Normalt har jeg også krepsehaler, men det var ikke å oppdrive på butikken. Da blir det crabstick i stedet.

Når dette er avkjølt ( jeg hjelper til med å skylle det i iskaldt vann), legges det lagvis i dertil egnet form. Jeg har en gammel en fra tupperware, som er helt perfekt til formålet. Bruk det du har for hånden. Deretter heller du over en pose med aspik pisket ut i kokende vann. Avkjøl kabareten litt før du heller den over ingrediensene. Sett det i kjøleskapet om natten, og vips så har du en kabaret. Hvis du ikke har en form som slipper av seg selv, sett bollen i varmt vann til kabareten slipper, og du kan snu den over på et fat. Tilbehør er en saus/ dressing laget av en boks rømme og en pakke majones, godt blandet, og ditt favorittbrød👍

Mamma døde for over fem år siden. Når jeg lager denne retten en gang i året kan jeg ikke unngå å tenke på henne. Og det er en fin ting inn i et nytt år. Godt nyttår folkens og buen appetit😍