Da var den her, skikkelig etterlengtet, vinterferien. Ferier er alle mobbeutsatte familers drøm og hvilested. Da skolen var slutt i går kjente jeg at skuldrene senket seg. Nå kan vi slappe av ei drøy uke. Det kan ikke bli bedre enn det for øyeblikket. Å være i stadig alarmberedskap er utrolig slitsomt. Det vet bare de som har prøvd. Nå kan vi slappe av og hvile en liten stund.

Jeg fikk Jhonny på overnatting i går. Vi koste oss begge to, helt til han fikk plutselig vondt i magen. Så sa han : jeg tror jeg må spy. Så spøy han utover kjøkkengulv, oppvaskmaskin og kjøkkeninnredning. Før han løp ut i gangen, der spøy han over hele gulvet, vegger, teppe og dører. Før han kom seg i sikkerhet på den lille doen. Hvor han spøy over gulvet, ovnen og doen. Stakkars unge både tenkte og sa jeg. Noe av det verste jeg vet er å spy. Da var det bare å brette opp armer og finne frem tørkerull i første omgang. To ruller gikk med og en søppelpose for ut døra. Det samme gjorde matta i gangen. Så var det frem med kluter, vann og såpe. Jeg vasket vegger, dører, gulv, kjøkkeninredning og oppvaskmaskin. Guttungen ble på badet til det var gjort. Han kom ut i fin form. Mens han fortsatte på i- paden vaska jeg ned det lille toalettet.

Vi ble enige om at han skulle holde seg unna mat frem til frokosten i dag, for da regnet vi med det hadde gått over, slik det bruker å gjøre. Jeg har tatt ei runde med grønnsåpevask alle steder, nå på morrakvisten. Sånn for sikkerhets skyld. Så håper jeg at jeg unngår smitte, selv om jeg formelig bada i spy i går. Guttungen sover enda, men jeg regner med at han er klar for en runde med taco når han våkner litt senere.

En riktig god lørdag og god vinterferie ønskes deg fra Lilandsresidensen.

I går var min sønn i møte med skolen angående mitt barnebarns mobbesak. Møtet gikk fint, slik de aller fleste møter gjør. Det er det som ikke skjer mellom møtene, den manglende oppfølgingen av vedtak, som er problemet. Det ble bestemt at de tiltak som var bestemt på forrige møte skulle fortsette. Det er gode tiltak om de følges opp med handling. Det er handling det skorter på, som i alle andre mobbesaker. Det handler om holdninger. Det viser også forskning. Gamle tankemønstre og holdninger til hva barn skal tåle i skolen. Vi har en høy terskel for mobbing, vold og krenkelser i den norske skolen, dessverre. Det er derfor dette tar så lang tid å få på plass.

I tillegg til de tiltakene som er iverksatt kommer nå to nye. Det ene er at det skal sendes en bekymringsmelding til barnevernet om den som står bak mobbingen. Dette skjer altså først nå, over fem måneder siden alarmen gikk i vår sak. Det er ikke bare vårt barnebarn som har vært utsatt for vold, trusler med kniv, andre trusler, verbale angrep og mobbing fra dette barnet. Både barn og voksne får gjennomgå. Det er åpenbart at barnet trenger hjelp til å regulere seg. Man må finne ut av årsaken, og da er barnevernet rett instans. Det overrasker meg hvor langt inne en melding til barnevernet sitter, i de saker hvor det er åpenbart at barnet trenger hjelp utenfra. Mens det i saker der foreldre melder fra om mobbing eller andre kritikkverdige forhold, der sender man en melding uten å blunke. For slike saker oppfattes som en trussel utenfra.

Jeg diskuterte dette med flere i et fokusgruppeintervju i regi av Læringsmiljøsenteret i Stavanger. I min fokusgruppe satt blant annet mobbeforskerne Dan Olweus og Erlend Roland. De andre kom fra praksisfeltet. Jeg representerte barna på vegne av Foreldrenettverk mot mobbing. Der satt vi alle med den samme erfaringen. Man sendte bekymringsmelding om familien til offeret, mens familien til overgriper gikk fri. Vi var alle enige om at barnevernet kunne ha noe for seg i mobbesaker, men da på den andre siden av bordet. For dem som har den uøskede atferd kunne barnevernet være til hjelp. For de familer som opplever mobbing er det bare enda en stor belastning. Nå hender det rett som det er at foreldre selv tar kontakt med barnevernet når barnet utsettes for mobbing i skolen. Det er noe helt annet enn at skolen sender en bekymringsmelding. Siden det var helse og kunnskapsdepartementet som hadde bestilt forskningen jeg deltok i, ble vår bekymring om hvordan skolene brukte og misbrukte barnevernet i mobbesaker sendt tilbake til de aktuelle departementer.

Jeg er veldig glad for at det nå blir sendt en bekymring, og det var på høy tid. Barnevernet er opplært til å finne årsaken utenfor skolen og bør brukes til det. Det handler om barnets beste. Det er ikke til barnets beste å få ha en slik adferd, problematferd er ofte et smertepråk, og barnets måte å be om hjelp på. Da må vi finne årsaken, for å hjelpe dem. Da kan barnevernet være rett vei å gå. Min mann har meldt denne saken inn for det nye vokdsteamet i Søgne. De er operative fra mars og da er denne saken den første de skal inn i.

De skal også sette inn enda et tiltak. Klassen barnet går i skal nå bytte klasserom til andre enden av skolen. Dette fordi det skal bli lettere for de voksne å holde den som står bak mobbingen unna mitt barnebarn. Min sønn ba om å få tilsendt alt skriftlig. Det gjaldt både ny aktivitetsplan ( også den fra forrige møte) og referater. Det er problematisk med dokumentasjon i Søgneskolen. Min sønn sa han måtte ha alt for å få kontroll på situasjonen. Nå får vi se, fylkesmannen har etterspurt det samme. Jeg får alt tilsendt i tur og orden, skriver det ut og putter i permer. Det er jeg som er familiens dokumentasjonsminister..

I mellomtiden venter vi på fylkesmannen. Vi håper de vil jobbe fortere denne gangen, og at de blir inne i saken til lenge etter at den er løst. Søgneskolen må som andre skoler holdes i ørene av en solid klageinstans.

En riktig god fredag ønskes deg😍

I går kom hustegninger, med forslag til plassering på tomta, på mail. Vi er veldig fornøyd med tegningene. Per Svein har bare et par punkter han vil rette opp i. Det er jo innafor og bør gjøres nå. Det skal jo ikke bare være fint, det skal være praktisk også.

Det blir stort, men vi trenger jo plass til familie og venner også. Sist vi bygde, for over 30 år siden, hadde vi helt andre behov enn vi har i dag. Sist vi bygde og flyttet inn her på Åros, hadde vi en ettåring, og en gutt på vei. Huset ble tegnet for små barn og etterhvert tenåringsbarn. Vi tenkte ikke lenger enn det den gangen. Vi har tre etasjer i det huset vi nå bor. Det var perfekt da vi bygde det, nå er det en etasje for mye. Vi kan heller ikke bo bare på en flate, og dermed er ikke dette huset egnet til å bli gammel i. Vi har en fantastisk utsikt fra dette huset. Vi ser fra Flekkerøya til Ny- Hellesund. Huset har tjent oss vel i over tredve år, men nå skal andre få overta det å gjøre det til sitt.

Bildene er som seg hør og bør litt sånn på kryss og tvers.

Vi skal ha ut en landmåler når Per Svein kommer hjem fra havet. Og så blir det nye møter om materialvalg og andre valg, før pris på huset settes. Vi gleder oss til å bygge her.

En riktig god torsdag ønskes deg og dine🌞

Da har fylkesmannen bedt skole og skoleier om å komme med følgende dokumentasjon.

Jeg er spent på hvordan skolen skal løse dette. I forrige runde klaget Robert på at han ikke fikk referater fra møter. Han klaget på at skriftlige henvendelser ble besvart muntlig. Han klaget på at skolen ikke tok dokumentasjonskravet på alvor, og beskyldte ham for å lage et dårlig smarbeidsklima mellom hjem og skole, med all denne skriftlige dokumentasjonen. Skolen fikk også påpakning for å unnlate å dokumentere, i rapporten som kom fra fylkesmannen i desember. Her siterer jeg to klipp fra den. Fylkesmannen vil likevel bemerke at skolen er pliktig til å dokumentere hvordan aktivitetet er oppfylt i enkeltsaker, herunder delplikten med jf opplæringslovens paragraf 9a4 syvende del. Videre. Fylkesmannen bemerker at skolen er pliktig til å dokumentere hvordan aktivitetsplikten er oppfylt i enkeltsaker, herunder plikten til å undersøke jf opplæringsloven 9a4- syvende ledd. Fylkesmannen har ikke motatt dokumentasjon på undersøkelser som er foretatt, som for eksempel referater fra samtaler.

Da Robert ble utsatt for mobbing var det han som hadde den hele og fulle bevisbyrden i en eventuell erstatningssak. Det ble forandret 1.august 2013, og kom som et naturlig resultat av de to første mobbedommene. Man så galskapen ved at det var barna som skulle ha den hele og fulle bevisbyrden etter å ha blitt ødelagt på skolen. Hadde det vært opp til meg skulle vi hatt det som i Sverige, med omvendt bevisbyrde. Det hadde vært naturlig siden skolen overtar foreldreansvaret etter barneloven mens barna oppholder seg på skole, skolevei og skolens plattformer.

Vi er spent på om fylkesmannen får ut det de ber om denne gang. Vi har nemlig ikke sett noe til noe av dette.

Jeg er også spent på hvordan kommunen tolker dette med barnets beste. Det har aldri vært noe tema i noen av de sakene jeg har vært inne i. Verken i Søgne, eller ellers i landet. Som sosinom er jeg vant til å tenke barnets beste først, det ligger fremst i panna og foran det bilogiske prinsipp, som er en god nummer to.

I disse dager forlater tre familier med til sammen fire medhold fra fylkesmannen bygda vår. Sakene ble aldri fulgt opp ordentlig av fylkesmannen etter at vedtak var gjort. De har alle opplevd gjengjeldelse for varsling, både med trusler og meldinger til barnevern, og ved ikke å følge opp fylkesmannens vedtak, og ved at altfor mange fremdeles ser ut til å nære seg selv ved å mate bygdedyret. De har bedt meg fortsette kampen for barna, og ikke gi meg. Vi må få opplyst fylkesmannen om at det ikke holder å bare fatte vedtak. Det må følges opp over år. Vi trenger en uavhengig klageinstans som bare jobber med dette, og som er lojale mot barna. Før det kommer vi til å stå på stedet hvil, å stange i veggen. I en mur som for øyeblikket synes ugjennomtrengelig, men som en dag faller, om vi bare aldri gir oss.

En riktig god onsdag ønskes deg🤗

Forrige tirsdag kontaktet min sønn fylkesmannen for øyeblikkelig hjelp i mitt barnebarns mobbesak. De kom straks på banen og er på ballen igjen. Forrige uke hadde de møte med kommuneledelse og skoleledelse om saken. De ble åpenbart ikke beroliget, og har derfor åpnet ny sak mot skolen og kommunen. Det er helt åpenbart for alle at skolen ikke følger lovverket nå heller.

Fylkesmannen går nå inn og ber om all tilgjengelig dokumentasjon. Jeg er redd de finner lite fra skolen denne gangen også, selv om skolen fikk sterk kritikk for ikke å følge loven på dette området heller, i vedtaket fra desember i fjor. Rektor gjør som kommuneledelsen ellers, han tar det muntlig. Han unnlater å svare skriftlig på mail og tar heller en telefon. Fylkesmannen går nå i sømmene på tiltak og utøvelse av tiltak for å se om de holder vann. Barnet skal bli hørt, og man er i dialog med far om hvordan dette skal gjøres. Til bestefar har han vært klar og tydelig på at den som står bak volden må bytte skole for at han skal føle seg trygg. Kommunen vår ser ikke ut til å ta lærdom av verken dommer eller vedtak fylkesmannen gjør. Det spørs om ikke fylkesmannen må vurdere å ta i bruk sine sterkeste virkemidler for å få kommunen til å følge lovverket. I mens er det bare å vente å se hvordan dette barker i vei.

Jeg opplever stadig vekk å bli utsatt for hersketeknikker for mitt engasjement i mobbesaken. På lik linje med alle andre som engasjerer seg. Varsling er ikke stuerent. Det forbindes med sladring, og sladrehank skal selv ha bank, må vite. Varsling er ikke sladring. Varsling er å si i fra om kritikkverdige forhold til beste for oss alle. Mobbing, vold og krenkelser i skolen er en ulempe for oss alle. Barn skal etter loven være trygge på skolen. Når det ikke skjer er det lov å bli forbannet. Flere burde bli nettopp det. Da hadde vi kanskje fått slutt på faenskapet. Vi må åpne øynene for å få stanset dette. Vi må tåle å høre om det, og vi må bli forbannet over denne uretten. Vi må snakke høyt om lovbruddene, og det må få konsekvenser for de som bryter loven. Ellers vil aldri loven implementeres i skolen.

De vanligste hersketeknikkene jeg møter er å bli beskyldt for å mobbe de som bryter loven når jeg påpeker det. Folk må lese seg opp på definisjonen før de kaller noe for mobbing. Ikke alt er mobbing, og man misbruker dette ordet altfor ofte. Mobbing er en alvorlig sak. Mobbing er ikke uenighet og konflikt, men overgrep og kriminalitet. En annen hersketeknikk er skamming. Man forsøker å få de som snakker høyt om dette til å skamme seg for at de blir sinte, reagerer på urett,og for at de snakker om dette åpent og offentlig. Det biter ikke på meg lenger. Jeg kjenner en hersketeknikk når jeg ser den. Selv om den som gjør det ikke selv skjønner det. De gamle holdningene og tankemønstrene om dette sitter hardt i. Til de som ergrer seg over mitt heftige engasjement for egne og andres barn i denne saken vil jeg si: slett meg på facebook. Du gjør oss begge en tjeneste. Du slipper å ergre deg, for jeg kommer nemlig aldri til å slutte å engasjere meg i denne saken. Den må snakkes i hjel, ikke ties i hjel.

En riktig god tirsdag ønskes deg🌞

I går lukta det vår på Sørlandet og vi ble velsignet med 8 varmegrader og fønvin.

Vi tok en tur til Høllen. Det var utrolig mye folk ute og gikk.

Sola var også på plass🌞

Det var bare å slå seg ned på en benk i le. Det er deilig å tenke på at vi er på rett side av våren. Den ligger like foran oss. Vi måtte ta ei ekstra sløyfe om Åros, for vi hadde ikke lyst til å gå inn noen av oss.

En nydelig mandag ønskes deg🤗

På torsdag traff vi niese Lea på Frøken Larsen. Jeg hadde ikke sett henne siden hun troppet opp med sin pappa, og min bror Herleik på Frk. Lyng en lørdag i juli. På torsdag fikk jeg greie på at Frøken Larsen var hennes stamsted. Hun sitter der og jobber flere timer hver dag. Lea ble ferdig utdannet dramalærer ved UIA i juni i fjor. Nå sjonglerer hun med seks jobber, driver eget firma og elsker det. Hun skriver manus selv til forestillingene og hadde akkurat solgt et manus videre. Hun har arvet mye fra sin mor, men uten tvil også fra sin far. Lærergenet finnes på besteforeldresiden på begge sider hos far. Dramagenet kommer fra nord. Mange fra min fars slekt driver med det. Skrivegenet kommer både fra pappa og mammas side. Utseendetmessig er hun veldig lik mor, men det er også noe fra vår side der. Det kraftige kjevebenet, mammas øyne, men også den samiske arven.

Hun var også opptatt av den arven som vi har mistet, fordi fornorskningsprosessen gjorde at slekta gjorde det de kunne for å undertrykke og utslette den delen av vår identitet. Vi vet at det ble gjort for å beskytte oss, og fordi de som er foran oss i slekta opplevde mye urett på grunn av den samiske arven. Lea derimot, hun er stolt av den arven. Dagen før vi traff henne var samenes nasjonaldag. Hun kunne fortelle at hun hadde kjent seg stolt fordi hun var av samisk slekt hele den dagen.

Min yngste bror som har en annen far enn oss to eldste sendte gratulasjon til sine søsken i søskenchatten den dagen: Gratulerer til dere to skrev han. Jeg håper farmor fra det stedet hun nå er tilgir oss at vi nå graver frem denne arven sakte , men sikkert, bit for bit. Vi trenger nemlig alle puslespillbitene for å bli hele mennesker. Tilbake til Lea, hun er den yngste av min brors tre døtre. Hun er ei skikkelig pappajente og de to er mye sammen. Lea har flyttet for seg selv nå, hun har vært samboer i mange år. For første gang er hun helt alene. Det er noe sunt med det, tenker jeg. Vi snakket om Langenesprosjektet. Da blir vi naboer med Herleik. Han har sendt inn byggesøknad alt. Vi ligger litt etter i løypa. Hun gledet seg til det var blitt en realitet. Det gjør jeg også. Da håper jeg å få se jentene oftere. Da håper jeg de stikker innom på kaffe, te og eller prosecco. At de kommer og setter seg på vennebenken og oppdaterer onkel og tante på det livet de lever.

Lea og jeg satt sammen på dødsleiet til mamma. Hun kom innom på kvelden før mamma døde for å ta farvel. Hun var litt spent på hvordan hun ville takle det. Hun bestemte seg raskt for at hun ville bli der sammen med Herleik, Mia og meg for å følge mamme det siste stykket. Jeg fikk en merkelig følelse av at dette ikke var tilfeldig, men at mamma ønsket at vi skulle sveises sammen på en spesiell måte , og at jeg skulle holde et ekstra øye med disse to i tiden fremover. Det ligger i bakhodet mitt fremdeles og det gir meg ikke fred. Vi fikk en hellig stund sammen, vi fire. Jeg kan ikke beskrive det på noen annen måte. Da kveldsstellet og mammas siste stell var over, skrudde vi av lyset og satte på Leas spilleliste på spotify ,og så sang vi for mamma. Jeg får gåsehud bare jeg tenker på det. Vi fikk noen dype samtaler, samtaler man bare opplever på et dødsleie. Jeg kjente veldig sterkt at disse to jentene, var mine jenter.

Da mamma trakk pusten for siste gang klokken seks om morgenen, gikk luften ut av ballongen for meg. Det var som om jeg hadde holdt pusten en evighet og at jeg nå kunne puste igjen, men at jeg var helt tom. Da den pensjonerte sykepleieren som hadde vakt den natta, spurte om jeg ville plukke ut noen klær til mamma, kjente jeg at jeg ikke hadde mer å gi. Da spratt Lea opp og sa: jeg vil gjøre det og forsvant inn på mammas rom. Jeg kjente på en sterk takknemlighet til den jenta i det øyeblikket. Samtidig kjente jeg at det var helt rett. Mia og Lea stelte mamma i døden. Sykepleieren kom ut og var så rørt. Det er ikke ofte vi ser at unge mennesker deltar og følger med inn i døden som det her, sa hun. Du må inn å ta bilde av dem, det er så rørende. Døden er en naturlig ting og det er så viktig at ungdommen får delta sa hun videre. Jeg gikk inn og tok bilde av mine to nieser og en ferdig pyntet mamma. Mamma elsket farger og jentene hadde tatt på henne en bluse i cerise. Selv i døden fikk mamma lyse opp i flotte farger. Jeg forstiller meg at hun så det fra et annet sted ,og at hun nikket fornøyd over at hennes liv nå var fullbrakt.

Lea og jeg, vi deler en spesiell historie som gjør at vi har fått et ekstra bånd. Jeg er takknemlig for å ha fått dele den opplevelsen med to kloke, unge damer og en stødig bror.

En riktig god søndag ønskes deg og dine🌹