I går var det ti år siden dommen falt i Lilandsaken, og kort oppsummert kan vi si: Livet går videre. Vi har kommet oss videre på ujevn og humpete vei. Et skritt frem, to tilbake, to skritt frem og et tilbake. Sakte, men sikkert har vi kommet oss videre, hele gjengen, om enn noe vindskjeve. Vi er glad for hvert steg vi har lagt bak oss, og er sjeleglad for at vi ikke skal ta dem igjen. Vi har klart oss bedre enn mobbesaken. Vi har tross alt beveget oss fremover, mobbesaken har gått baklengs inn i fremtiden, og tiltakene som er gjort er så langt bare et spill for galleriet. Elevundersøkelsen viser det med all tydelighet, alle spede forsøk har spilt falitt. Veien frem blir enda lenger og kronglete enn den var da høyesterettsdommen i K- byen falt et år før dommen i Roberts sak falt i 2013.
Vi har gjort det vi kunne gjøre for å bidra. Først kom «Alle mot en», deretter Odinstiftelsen, så FMM. FMM har stått på som noen dyr, i høring etter høring, i møte etter møte. De har i alle fall plassert seg på kartet og blitt lagt merke til. Robert har deltatt på mobbetoppmøte, i utallige medier, og forskning. Det samme har jeg, vi har debattert, kommet med løsningsforslag og mye mer. Vi har kommet oss på beina, utrolig nok. I høst kom boken «Etter rettsaken» som handler om historien fra rettsaken til 2021. Mesteparten av boken handler om ulike typer senskader, behandlingsmetoder, hvordan finne frem å få hjelp i systemet. Hva slags hjelp kan du få og hvor finner du hjelp? Boken er basert på forskning og fakta. I disse dager legges siste verk på den tredje og siste boken om mobbing. Den blir vårt punktum i mobbesammenheng.
I løpet av de siste ti årene har våre tre sønner landet på sin rette hylle, i tre ulike yrker, med helt ulik utdanning. Det har vært en glede å følge alle tre over målstreken. Per Svein har hatt en god og trygg karriere, og nordsjølivet har gjort det både lettere og vanskeligere å stå i dette. Min planlagte karriere gikk peiseveien, slik veldig mange mobbeutsatte familier opplever. Vi snakket om det her om dagen: til å få utdelt så utrolig dårlige kort, hadde jeg jammen meg spilt dem godt. Man må ta med seg det man kan, når dagene og livet blir noe annet enn man hadde tenkt.
Mamma Lilands blogg 