UIA calling🤗

Vi er inne i siste uke av manusarbeid, i morgen har vi siste dag med redaktørarbeid. Akkurat nå jobbes det med lovverk, og det er et pirkearbeid av en annen verden. Heldigvis står Kjærvik klar for å ettergå oss i sømmene, og til å fylle ut eventuelle mangler. Som jeg sa til naboen i går, vi kom oss gjennom størstedelen av lovøkta uten å ta livet av hverandre. Jeg satser på at vi klarer det de siste dagene også. Du skal føde din bok med smerte.

Mens vi holdt på dette ringte telefonen min fra et nummer jeg ikke kjente. Hei, det er Ann Kristin sa jeg, hei svarte det i andre enden. Er det Ann Kristin Liand som er sosionom med en master i statsvitenskap? Spurte hun. Ja, svarte jeg. Jeg heter … fra UIA som lurer på om du kunne holde en to til tre timers forelesning om hvordan det har vært for deg å være pårørende til en som har vært utsatt for alvorlig mobbing? Det kan jeg, og jeg skal klare å fylle tre timer, svarte jeg. Hun holdt på å legge planer for, og hanke inn forelesere til faget for høstens studenter, i emnet samhandling og organisering i tjenesten, og ville jeg skulle forelese ut fra brukerperspektivet.

Studentene var fra praksisfeltet ,og de tok en videreutdannelse innenfor psykisk helse. De kom fra kommune, barnevern, spesialisthelsetjeneste og skolen. Og sa hun, du har helt rett, dette kan vi alt for lite om. Ikke ante jeg at mitt flammende innlegg i Fædrelandsvennen om elevundersøkelsen forrige uke, skulle føre til at de ringte fra universitetet, men det er en hyggelig bivirkning, for jeg ønsker å nå praksisfeltet, slik at de mobbeutsatte familiene kan bli møtt på en helt annen måte i fremtiden.

Det er langt frem til denne dagen. Mye skal skje før den tid, men det er godt å kjenne på at nye dører nå åpnes, og jeg kan gå inn i et annet område, et annet liv enn det vi har levd i og med de siste tyve årene. Et område hvor vi kan drive folkeopplysning.

Etter telefonsamtalen fortsatte forberedelsene til fest.