I går tok vi turen til Kjærvik for å få på plass en fremtidsfullmakt. Vi hadde med yngstesønn og bankmann, som i verste fall ender opp som fullmektig om vi begge skulle bli demente. Vi er hverandres fullmektig så lenge det er mulig. Det tok ikke lang tid å få dette på plass, en halv time. Vi hadde tenkt og drodlet litt på forhånd, men Kjærvik hadde laget en egen mal som hørtes perfekt ut for oss. Mens vi satt der fikk jeg det for meg at jeg skulle spørre ham om de hadde en fremtidsfullmakt, siden vi er jevnaldrende. Da begynte han å vri seg i stolen, det hadde de ikke. Det må dere få gjort sa jeg, ja, sa han, men det er jo så mye som skal bli gjort, svarte han. Så begynte jeg å snakke om mamma som overhodet ikke var samarbeidsvillig da hun ble dement, og at hun aldri vedkjente seg sykdommen, selv da diagnosen endelig kom. Da hadde vi vært helt sikre i ti år, men hjelpeapparatet nektet å lytt til oss. Det satte oss i en umulig posisjon, og fortsatte jeg, om det kommer til å ramme en av oss kommer ikke vi til å være samarbeidsvillige. Nei, sa han det kommer ikke jeg til å være heller . Så lo vi alle sammen. Off nå fikk jeg dårlig samvittighet sa han. Dårlig samvittighet hjelper ingen svarte jeg, det er det bare handling som gjør. Vi var på kontoret en halv time, og det siste jeg sa før jeg gikk var nå må du få på plass en fremtidsfullmakt. Det er jo fort gjort.
Før vi kom til Samsen hadde Kjærvik gjort alt ferdig og lurte på om han skulle/kunne sende det på mail til oss. Ja svarte vi i kor. Vi er for en åpenhetskultur vet du, sa jeg. Så for meg kan du legge det ut i Fædrelandsvennen. Så lo vi igjen. Ikke personnummerene da svarte min påpasselige safetyfirstmann. Deretter ble forslaget sendt til oss. Nå skal vi bare inn å underskrive, så får Daniel en kopi, og deretter kan vi glemme hele greia. Og før jeg går derfra etter å ha skrevet under skal jeg minne Kjærvik på det med å få laget en selv, det tar jo ikke lange tiden👍
Mamma Lilands blogg 