Å leve med Ptsd📚

I fjor kom forfatteren Simon Stranger ut med en bok om å leve med Ptsd. Fra før hadde jeg lest boken hans «Leksikon om lys og mørke», og visste hva han var god for. Jeg leser mellom 90 og 100 bøker i året og har blitt en dreven leser. Jeg skjønner når noen bedriver knallgod reaserch før de skriver bøker, det hever kvaliteten på bøkene rett til himmels. Sånn er det med Simon Stranger, han vet hva han gjør, han vet hva han skriver om.

Jeg fikk med et par intervjuer om boken i fjor, og visste at når jeg ble ferdig med bokmanuset til boken « Etter rettsaken» Å leve med senskader etter mobbing, da skulle jeg kjøpe boken.,Boken tar utgangspunkt i en sann historie om en ung mann, en veteran fra Afganistan, en norsk soldat som tjenestegjorde der og fikk Ptsd i kjølvannet av det han opplevde der. Det begynner med at han står klar i skogen for å ta sitt eget liv. I siste liten finner han ut at han må ringe sin mor for å fortelle henne at han ikke klarer å være i dette livet lenger. Moren som er sykepleier sier hun forstår det, men hun ønsker seg en jul til sammen med ham. Han lover henne det, og hun sier at om han ikke klarer mer da, så må det være opp til ham, hun skal ikke stoppe ham. Det er han som skal leve dette livet. Han setter en dato i januar året etter, derav bokens tittel 304 dager.

Både forfatter og den unge mannen sier at boken ikke bare er for dem som har fått Ptsd etter krig, men for alle som lever med Ptsd, uansett hvilken krig de har vært i som har forårsaket Ptsd, vil de ha nytte av boken. Det er igjen gjort fabelaktig gravearbeid, både om krigen, selvmordsfare, Afghanistan, de norske styrkene der, og Ptsd. Etter å ha lest boken vet jeg hvordan det kjennes ut, og det er litt av en bragd å få leseren til å kjenne på det med hele seg. Jeg får flashbacks til utallige episoder med min sønn, og selv om jeg har lest mer om Ptsd og traumer enn de fleste , fikk jeg nå en helt annen forståelse og mange aha-opplevelser fra eget liv mens jeg leste. Innimellom følte jeg meg slått i bakken av krefteme i denne diagnosen. Takk tll Simon Stranger for dette, selv om det til tider kjentes ut som jeg skulle gå ut av mitt gode skinn.

Ptsd opptrer likt uansett årsak og livet endres til det ugjenkjennelige. Dagene styres av angst, som Robert selvmedisinerte den unge mannen. Hadde han ikke gjort det hadde han ikke overlevd, han hadde tatt sitt eget liv, for det var ikke til å holde ut. Simon Stranger viser oss hva dette innebærer på en måte som gjør det lett å forstå. Det er ingen liten bragd. Ptsd blir verre og verre uten relevant behandling, og til slutt smeller det. Han skriver om mistenkeliggøringen fra Nav ( som vi også har kjent på, men hevet oss over) om skulk og unnasluntring. Mens han ikke en gang klarte å stå opp av senga, var det å få ham ut i jobb fort det eneste som sto på Navs agenda. Det er ikke rart vi mister så mange ungdommer når hjelpeapparatet legger stein til byrden. Det er umulig å klare det der og da, de trenger tid. Presses de for hardt ender det med selvmord og selvmordsforsøk.

Selvmordsfaren er stor med Ptsd da selvmordstanker er en del av diagnosen. Ptsd er potensielt dødelig, og det må vi som samfunn ta inn over oss. I boken står det om Nav: De som sitter overfor ham og bestemmer skjebnen hans med mistroiske blikk, har han risikert livet sitt for, men det greier han ikke å si»Jeg vet ikke lenger hvor mange jeg har hørt si noe lignende til meg, eller hvor mange jeg har vært borti som er rammet av denne lidelsen. Mange mobbemammaer som har stått i krigen for sine barn har også fått denne diagnosen. De har også stått i en krig som ikke burde vært nødvendig.

Gi disse menneskene tid sier jeg. Gjør vi det kan vi oppnå det umulige. Ikke press, med små skritt blir det umulige mulig. Tålmodighet er hva vi trenger, da kan man klare å ta livet tilbake, uten tid og tålmodighet fra omgivelsene, men også fra seg selv, man er ofte sin egen verste fiende, er løpet kjørt før det har begynt. Traumeforskningen og traumeforståelsen må inn i hele hjelpeappratet så de som er betørt kan møtes med traumebevisst omsorg. Først da kan de nå målet om å komme ut i arbeidslivet igjen. Blir presset for stort vil de bli svingdørsklienter i Navsystemet resten av sitt liv.

Forfatteren forklarer godt hvordan hjernen fungerer, og at Ptsd er en normal reaksjon på det de har opplevd, uansett krig. Ptsd er ufrivillige og uønskede endringer som stadig tar større deler av bevisstheten, angsten kommer når du minst venter det. Maritt i drømmer går utover søvnkvaliteten, og natten blir din verste fiende, derfor snur mange døgnet. Søvnen finnes ingen steder. Marerittet gjentas her og nå i flashbacks, hele tiden, du får ikke fred et eneste sekund. Man må ha hjelp til å forstå at faren er over når alarmen har hengt seg opp. Faren er over og man trenger hjelp til å forankres i her og nå. At det er trygt her og nå.

Hjernen vår er innstilt på å redde oss fra fare, når alarmen har hengt seg opp klarer den ikke å skru seg av, da blir det farlg å leve, og lett å velge døden, som en vei ut av det private helvete en lever i. Det er dette vi må forstå, vi som jobber som hjelpere eller som lever tett på personer med Ptsd. Det er vanskelig å få nødvendig hjelp i dag, frykten blir en følgesvenn, og livet blir uutholdelig. Tett oppfølging, tid og tålmodighet er veien ut av dette marerittet. Det er gjennom våre følelser vi heles og får tilbake et liv som er verdt å leve.

Pårørende lever i stadig redsel for å miste barnet sit i selvdrap, dette må vi som samfunn ta inn over oss. Dette er konsekvensen av alle typer kriger, overgrep, vold, omsorgssvikt. Dette er også konsekvensen av mobbing i skole og arbeidsliv. Mobbing tar liv, ikke bare i form av død, men også i form av liv som ikke kjennes verdt å leve. Boken anbefales for de som lever med Ptsd selv, om de orker, for her er det potensielt mange triggere. De som lever sammen med noen som har Ptsd, de som lurer på om de har det, de som er glad i noen som har det, de som lurer på hvordan dette er, og alle i hjelpeapparetet. Ptsd er fantastisk godt beskrevet her, men du må lese den sent. Denne boken kan ikke slukes.

Ptsd kan ta fra deg alt du elsker i livet, kjæresten, jobben, barna dine og fremtiden. Tygg litt på den. Forfatteren skriver; Kanskje er det aldri noen som vender hjem fra krigen» Det er en veldig god beskrivelse av Ptsd synes jeg. Når tankene kretser rundt: jeg kommer aldri til å få en jobb, kjæreste eller venner, da er det ikke rart at man blir deprimert. Hovedpersonen kommer til slutt til en erkjennelse av at det ikke er han det er noe galt med, men at det han opplevde har knust noe inni ham, som må settes sammen igjen slik at han kan klare å utholde smerten ved å være i livet.

Løp og kjøp folkens📚