Det er mange som skryter på seg at de tar kampen mot mobbing ,og at de tar mobbing på alvor. Mon det, men hvem er det som tar den virkelige kampen mot mobbing?Hvem er det som varsler, og dermed også blir utsatt for de represalier varsling gir? Jo foreldre og barn. Hvem står i front og tar støyten for mobbing? Jo, foreldre og barn. De har verken tid eller kefter til å slå seg på brystet å prale av den jobben de faktisk gjør, mens mobbetallene peker feil vei.
Hvem inviterer til fagseminar? Og hvem blir invitert? I alle fall ikke de som tar jobben. Hadde det kanskje blitt bittelitt avslørende? For de som står i kampen har ikke tid til å møte heller. De er for opptatt med å gjøre den virkelige jobben, selv om mange hadde kunne lært en lekse og to av de som er ute i krigen, de eneste som vet hvordan det virkelig er, og hva som virkelig må til.
Det er mange sandpåstrøingsorgan der ute som gjør det de kan for å virke uunværlige i kampen mot mobbing. De gir legitimitet til både seg selv, stat og kommune i kraft av å være til. At det ikke påvirker mobbetallene betyr ingenting for dem, de er jo ikke direkte rammet. Mange av dem tror fortsatt det hjelper å lage brosjyrer, og sende dem til skolene. Vi som kjemper kampen står bare å rister på hodet. Hadde brosjyrer vært svaret hadde mobbesaken vært løst for mange år siden.
Hvem tror dere sitter på landets beste mobbekompetanse? Hvem tror dere har mest kunnskap? Hvem leser lovverk, rundskriv, dommer, veiledere, forskning og mye mer? Hvem tror dere ser sammenhenger ingen andre ser? Hvem har oversikten? Hvem betaler prisen? Dette er ikke en 9-4 jobb, dette er en livsstil 24/7 i årevis. Hvem har fått krigsskadene, og bærer dem med brukket rygg? Barna og deres foreldre. At andre tør å si at de tar kampen mot mobbing er for meg en gåte. Frekkhetens nådegave er der ute i rikt monn.
Da fanden ville intet skulle skje satte han ned en komite. Jeg aner ikke hvor mange komiteer som er satt ned, men nå får det faen meg være nok. Ta frem Djupedalrapporten, og begynn å handle. Start med klageinstansen å ta det derfra. Snakk med de som har den virkelige kompetansen, og start arbeidet. Vi har ingen tid å miste nå, vi går baklengs inn i fremtiden.
Karianne og jeg var på et seminar for senskader for noen år siden, i det offentliges regi. Det var mens Barneombudet fremdeles talte de mobbeutsatte barna sin sak. Det var bare Barmeombudet og FMM som vi representerte som talte barnas sak på seminaret. Resten var mer opptatt av å profilere seg selv om sin egen organisasjon. Karianne og jeg var på kokepunktet da vi traff en leder fra en annen organisasjon som skulle tale barnas sak. Vi prøvde å få til en dialog om barna med ham, men han var bare opptatt av at han var invitert inn i det gode selskap. Å tale barnas sak var underordnet fikk vi inntrykk av. Selv om det var derfor han var invitert.
Kampen om mobbing, senskader og erstatningssøksmål er ingen andre enn barn og foreldre som tar. Det er foreldrene som taler barnas sak på dette feltet, og ingen andre, selv om de slår seg på brystet og sier så. Uten foreldrene og deres kompetanse har barna ingen sjanse. Barna er helt prisgitt å ha foreldre som går i krigen for dem, og foreldrene får også krigsskader, men ingen heiarop. Ingen møter så mye motstand og trusler som de som varsler om kritikkverdige forhold, det gjelder også for mobbesaken. Mange står på sidelinjen og tar æren, jeg blir så kvalm at jeg vil kaste opp.
Denne kampen kommer til å vinnes av de som faktisk kjemper den, nemlig barn og foreldre, for ingen tar kampen for oss. Ingen andre forstår til fulle hva dette handler om, og INGEN spør oss heller. De tror de har fasit. De har ikke den kompetansen som kreves, og de har heller ikke utholdenheten som må til for å stå løpet ut. Den har bare de som rammes direkte.
Opprøret er i gang, og har vært det lenge. Bare de som står i kampen merker dette enda. Mens vi fortsatt kjemper får andre bare løpe rundt å slå seg på brystet, å si: se på oss er vi ikke fantastiske? Vi skal fortsette kampen mot mobbing sier de, mens vi gjør jobben.
Mamma Lilands blogg 