Skolevegring eller ufrivillig skolefravær er en trend som brer om seg i den vestlige verden. Det handler ikke om skulk, men om at barna ikke klarer å være på skolen. Årsaken til skolevegring ligger i skolemiljøet. Barnet fungerer utmerket på alle andre arenaer enn i skolen. Ufrivillig skolefravær er utelukkende en påkjenning for de barn ogforeldre som rammes. Tre kategorier utkrystalliserer seg. Det handler om barn med diagnoser som ADHD eller Tourettes til autismespekterforstyrrelser. Det handler om barn som sliter med angst og/eller depresjoner, som kan bli så alvorlige at de kvalifiserer til diagnoser. Den tredje gruppen er de barna som opplever mobbing og dårlig skolemiljø. For noen barn gjelder alle tre punktene.
Alle tre gruppene opplever manglende hjelp og tilrettelegging i skolen, skolevegring handler om utfordringer i skolemiljøet. Skolevegring handler om 25% fravær i løpet av to uker. Problemer med å delta i timene i minst to uker, eller minst 10% fravær av 15 uker i et skoleår. 85% opplevet skolen som et utrygt sted å være. 59% av disse barna har opplevd mobbing. Halvparten har ingen trygge relasjoner til noen voksne på skolen, og 40% har ingen venner på skolen.
Synes virkelig noen at det er rart at disse barna vegrer seg, og ikke klarer å gå på skolen? Ville du som voksen hatt en slik arbeidsplass? Selvfølgelig ville du ikke der? Du hadde funnet deg noe annet og bedre å gjøre. Det kan ikke barn, de er låst i et system som ikke fungerer for dem, et system som er farlig for deres psykiske helse, et system som skaper tapere. Hvorfor lever så mange voksne i den villfarelse at barn skal tåle det de aldri hadde tålt selv? I dette systemet finner vi også private aktører som vil sko seg på foreldre og barns ulykke. De skal vi passe oss vel for.
Når problemet ligger i system og struktur er det her vi må sette inn behandlingen. Vi må behandle årsaken, ikke symptomene. Eksponeringsterapi brukt mot traumatiserte barn og foreldre vil gjøre problemet større. Nyere forskning på traumer viser at dette vil føre til retraumatisering og at debrif også er skadelig for de som allerede er traumatisert. Hvorfor skal barn og foreldre behandles når feilen ligger på et helt annet nivå?
Vi trenger et nytt ord i stedet for skolevegring, ordet indikerer at det er barnets feil, hvilket det ikke er. Skoleskrekk hadde vært et mye bedre ord tenker jeg. Jeg skriver om skolevegring i den nye boken min «Etter rettsaken», som handler om å leve med senskader etter mobbing. En av konsekvensene etter mobbing i skolen er naturlig nok skolevegring. Elevombudet i Kristiansand har i sin siste rapport skrevet om dette fenomenet som har eksistert i mange år allerde. Hun skriver at dette er en stille epedimi, og dermed bommer hun på målskiven, og bidrar til pulverisring av ansvaret. Skolevegring er ikke en epedemi, skolevegring er ikke et smittsomt virus som rammer vilkårlig. Skolevegring har en felles årsak som handler om skolemiljøet. Ansvaret skal og må plasseres der løsningen er å finne. Løsningen og årsaken ligger hos skolen og systemet, barnet er bare en symptombærer.
Vi må altså se på skolen og hva som skjer der, men kanskje aller mest på hva som ikke skjer, for handling uteblir også her. Det er mange foreldre som har stått på og jobbet med dette temaet i mange år, jeg tar av meg hatten for disse foreldrene. De sitter med en erfaringskompetanse og en faglig kompetanse ingen andre har. De har lest seg opp på forskningen og satt den inn i et system, og vi bør lytte til dem, for her ligger også løsningen på problemet.
I stedet har man i flere år hatt rutiner for å stoppe disse varslerme ved å melde dem til barnevernet. Mange kommuner har hatt en ulovlig praksis med å sende alle saker om skolevegring til barnevernet. Det handler om å slå motstanden ned, det er veldig effektivt, og det handler om å outsorce et problem som skolen selv eier. Dette er ulovig praksis og er makt og myndighetsmisbruk. Det offentlige har bare lov til å melde foreldre til barnevernet om de tror barnet utsettes for vold eller grov omsorgssvikt. Vurderingen rundt dette skal tas av den som melder, ikke barnevernet. Privatpersoner kan melde ved den minste bekymring, men det kan ikke det offentlige. Her gjelder legalitetsprinsippet, alle inngrep fra det offentlige skal hjemles i lov. Når man går utover disse fullmakter er man inne på makt og myndighetsmisbruk.
Jeg kjenner godt til fire av sakene i boken. To av sakene har jeg vært inne og jobbet i som frivillig. Jeg skriver om denne ulovlige praksisen i boken min « Alle mot en» som kom i 2014, den er blitt oppdatert med nytt lovverk i år, og gitt ut på ny.
Jeg har også skrevet om denne praksisen i min nyeste bok, da koplet opp mot skolevegring. Dette kan da ikke være riktig eller foregå i et så stort omfang tenker du kanskje? I løpet av de siste åtte årene har det blitt henlagt 20000 saker meldt fra det offentlige, det blir 2500 saker per år. Når disse sakene har tre måneders undersøkelsestid snakker vi årsverk. Hvem tror dere denne praksisen går ut over? Jo, de barna som virkelig trenger barnevernets hjelp. Det har vært en enorm økning av meldinger til barnevernet de siste åtte årene.
Hvorfor skjer så dette? Mange sier at det handler om Christophersaken, og mye henger nok på den. Det var aldri meningen at det skulle meldes mange saker som etter loven ikke skal meldes fra det offentlige. Det var meningen å treffe de riktige sakene og melde dem inne oftere, for i Christophersaken var det mange som visste noe, men som unnlot å melde. Når det offentlige melder inn saker som ikke omhandler loven bryter de taushetsplikten og sprer informasjon og dokumenter til etater som ikke skal ha dem.
Selv tror jeg at mange av meldingene fra skolen handler om høyesterettsdommen i Kristiansand i 2012. Deretter kom vår i 2013, Vestby i 2014, Malvik i 2015 osv. Det begynte med andre ord å brenne under bena på kommunene, og angrep er som kjent det beste forsvar. Djupedalrapporten og Barneombudet har også snakket om denne praksisen uten at noe har skjedd. Nå står vi ved et gjennombrudd, flere kommuner har måtte endre på sin praksis om å melde til barnevernet i saker som omhandler skolevegring, flere vil følge etter.
Takket være foreldre med et «ståpåmot» av det sjeldne slaget har vi nå fått en offentlig unnskyldning, og beklagelse på dette feltet. Barneministeren har gått ut offentlig og beklaget denne uheldige praksisen, og hun sier hun forstår hvilken uheldig belastning dette har vært for barn og foreldre. Hvor stor belastningen har vært vet bare de som er direkte rammet. Selv slapp vi unna da vår mobbesak i skolen gikk fra 2003- 2005. De som kom etter dommen i vår sak var ikke like heldige. I saker jeg selv har vært inne som frivillig og jobbet, i Søgne kommune, var det mer regelen enn unntaket å slå ned all motstand med en melding til barnevernet. Det var kommuneledelsens lærdom etter Lilandsssaken, forstå det den som kan.
Jeg håper og tror at beklagelsene fra barneministeren vil føre til en ny praksis. Makt og myndighetsmisbruk er ingen av oss tjent med. En ting jeg lurer veldig på er hvor er kunnskapsministeren er oppe i alt dette? Hvorfor beklager ikke hun for denne ulovlige praksisen som skjer under hennes departement, og som avsløres med all sin skrekk og gru på hennes vakt? Hun har tross alt det øverste ansvaret for skolen i dag.
Når skal vi slutte å skylde på foreldre og barn for et problem som handler om skolemiljø. Når skal vi slutte å rette tiltak mot symptombærer, og ta fatt på årsaken til problemet. Når skal vi slutte å eksperimentere og sykeliggjøre barn og foreldre som melder fra om kritikkverdige forhold i skolen, og i stedet ta fatt på den lovpålagte oppgaven om å bedre skolemiljøet slik at skolen blir en trygg arena for absolutt alle barn? Det er den ikke i dag.
Mamma Lilands blogg 