Lang dags ferd mot nye leieboere.

Før jul var der klart at våre unge leieboere skulle flytte ut av leiligheten medio mars. De hadde kjøpt seg hus, og var klare for nye eventyr. Vi hadde ikke dårlig tid med å få leid ut leiligheten, så vi lot det bero. Da krigen startet i Ukraina var Per Svein i Nordsjøen. Da han kom hjem sa han: Vi skal leie ut til flyktninger fra Ukraina. Skal vi det ja, svarte jeg. Jeg er gift med et jamenneske, han er alltid klar for å trå til for å hjelpe andre ut av små og store kriser. Han er mer enn et jamenneske, han er en jajajamann. Det fører ofte til at han kommer på etterskudd med egne prosjekter, og livet blir supertravelt. Derfor har jeg påtatt meg rollen som bremsekloss og djevelens advokat. Jeg er et jamenneske selv også, men har etterhvert måtte lære å si nei, for ikke å kræsje i den berømte veggen.

Derfor kjørte jeg ham til veggs: Du er klar over at det vil innebære mer enn et vanlig leieforhold, sa jeg. Neida sa han, joda seg jeg og borret blikket inn i hans. Da begynte det å flakke litt, før han sa: jeg er klar for det, vi er klar for det. Er vi det, svarte jeg? Er jeg klar for det når du er i Nordsjøen mener du? Da så jeg i blikket hans at det hadde han ikke tenkt på. Samtaleemne kom opp både titt og ofte i dagene som kom, vi vet veldig godt hva traumer og posttramatikk betyr. Da kommunen la ut en link hvor en kunne melde inn leiligheter og annet for utleie til Ukrainske flyktninger, såjeg på mannen min og sa, nå kan du registrere leiligheten din.

Så hørte vi ikke mer på en lang stund, før det dumpet inn en mail, og at vi skulle få beskjed om tre uker om dette var aktuelt. Tre uker gikk, og vi hørte ikke et pip. Påskeferien kom og vi skulle lande noen prosjekter før vi dro til Granca. Da vi lå på solsengene en dag sa han, da ble det ikke noe utleie på oss sa han. Joda sa jeg det blir det, det går sent med kommunen, selv om det liksom skal gå fort sa jeg. Slik er det kommunale systemet. Vi får leieboere og jeg er sikker på at vi får noen som allerede oppholder seg på Langenes. Da ga han meg det blikket han pleier å gi meg, når jeg kommer med mine profetier. Vi snakket ikke mer om det, men dagen etter ringte de han fra kommunen, de ville gjerne se leiligheten, for godkjenning til Ukrainske flyktninger. De ville se leiligheten når vi kom hjem, og siden Per Svein var på kurs i Tønsberg ble det jeg som måtte stå for visningen.

Da kommunens mann kom, tok vi runden, og leiligheten ble godkjent på stedet. Vi snakket mye om krigen i Ukraina, og at vi ønsket å bidra der, og dette var den beste muligheten vi hadde. Jeg sa også at vi ønsket oss kvinnet og barn, at de lå vårt hjerte nærmest. Vi ble bedt om å fylle ut og signere en leiekontakt, og sende den til kommunens mann, og deretter ville boligkontoret ta over. Da Per Svein kom hjem fredag ettermiddag var det det første vi gjorde, og så tok vi helg. Mandag ringte kommunens mann og sa til Per Svein at han hadde funnet en mor og to barn som passet perfekt for oss. Langt om lenge sa han, de er ikke fra Ukraina, men et helt annet land. Per Svein ble tatt skikelig på senga, for det var ikke dette vi signet opp for. Han forklarte rolig og bestent at vi hadde signet opp for flyktniger i Ukraina, og at dette tilbudet var uaktuelt for oss.

Da jeg hørte dette ble jeg provosert for å si det forsiktig. Det er mange som trenger et sted å bo, men vi har bare en leilighet, og den var øremerket Ukraina. Hvordan kan kommunalt tilsatte ta seg til rette på denne måten? Det er mange ord som renner gjennom hodet mitt nå, ikke alle egner seg på trykk, men mangel på respekt for andre menneskers ønske og maktmisbruk er et par av ordene som har dukket opp. Jo mer jeg tenkte på det, jo mer forbannet ble jeg. Da jeg dagen etter så en av mine fb-venner delte en status fra en familie som huser en mor med tre barn, flyktinger fra Ukraina, som trengte en leilighet med to soverom, ja da våknet jeg til liv, for å si det slik. De hadde bodd på Langenes i seks uker, og de to eldste spilte på det lokale fotballaget, de ønsket å bo i nærområdet. De hadde fått innvilget varig opphold i Kristiansand, og ventet på å få tildelt leilighet. De hadde frist på seg til den 5. mai på å finne en selv, i nærområdet. Ellers kunne de risikere å få tildelt noe på andre siden av kommunen. Å jeg tenkte, hvor vanskelig kan dette være?

Jeg tok kontakt med verten deres, som var i Oslo denne uken, han koplet meg med kona si. Og kvinner, kan og vil og tør. Vi snakket sammen på telefon, og dagen etter kom alle fire på visning hos oss. Det var ikke vanskelig å se at de hadde vært ute i tøffe tak. Man ser det i blikket og på manglende mimikk, men alle fire lyste opp som fyrlykter da de fikk se leiligheten, for dette er omgivelser man kan finne trygghet i, og trygghet er det viktigste akkurat nå. Helbredelsen kan ikke påbegynnes før alarmen i hjernen og kroppen slås av. Det var jeg som sto for visningen, gemalen var reist i Nordsjøen. De takket ja til leiligheten på stedet.

Dagen etter ringte vertinnen boligkontoret for å fortelle dette, og de ba oss fylle ut en leiekontrakt. Det sa vertinnen da hun ringte meg, men det har vi gjort svare jeg, vi sendte den til kommunens mann. Jeg oppga navnet og vertinnen ringte boligkontoret igjen. Og da fikk Per Svein først en telefon fra lederen til kommunens mann, da satt hun med leiekontrakten foran seg. Og hun var supertakknemlig for at vi hadde stilt leiligheten til disposisjon. Han sendte henne videre til meg, han var jo på jobb🤗 Jeg ble oppringt av en hyggelig dame som snakket pære dansk. Hun sa jeg hører du har vært i kontakt med Ukrainske flyktninger, ja det har jeg, svarte jeg. Leiligheten står klar sa jeg, det er bare å flytte inn. Det er viktig at de får lande i trygge omgivelser sa jeg. Det er det svarte hun, vi har allerede satt i gang prosessen, så nå går det fort, sa hun. Nav har fått beskjed om å prioritere disse sakene.

Jeg kjenner ikke historien deres, det tar vi på sikt. De snakker ikke engelsk, all kommunikasjon foregår på en norsk- ukrainsk app. Det fungerer fint sa vertinnen, så lærer de etterhvert. Jeg har bedt alle i familiechatten om å installere appen, for dette er dugnad, igangsatt av far sjøl. Vi aner ikke hva vi har kastet oss ut i, læringskurven blir bratt, men vi føler oss beriker og takknemlig for denne muligheten. Akkurat nå beveger vi oss ut av komfortsonen og kaster oss ut på dypt vann, enda en gang🤗Vi gleder oss💙