Ptsd-symptomer.

Jeg har begravet meg i 2019, det kjennes i alle fall slik ut. I går da jeg hadde sydd sammen ordene, for å skrive dem inn på maskinen i dag, sendte jeg en melding til gemalen: Med fare for å gjenta meg selv, 2019 var et forferdelig år. Før øyeblikket kjenner jeg på sterke flashbacks og Ptsd- symptomer. Jeg har lest og skrevet så mye om dette nå, at jeg skjønner hva som skjer. I natt har de ridd meg som en mare. Jeg er i innspurten nå, og vet hva som skjer. Det er alltid verst rett før jeg passerer målstreken. Nå handler det om å holde ut.

Jeg har vært her før, det blir ikke bedre av den grunn, men nå vet jeg noe jeg ikke visste da jeg skrev forrige bok. Situasjonen nå er også helt annerledes. Da jeg slapp boken Alle mot en, slapp jeg også tak i flashbacks og Ptsd- symptomer. Mens jeg skrev gjennopplevde jeg mobbingen hele tiden. Det var som alt skjedde her og nå. Nå er alt jeg skrev om i den boken blitt til minner, fra et annet liv. Det er det jeg håper og tror vil skje denne gangen også. Det kjennes ikke sånn ut etter en natt der flashbackene har ridd meg som en mare. Da er det umulig å sove, for kroppen er i full alarmberedskap.

Per Svein og jeg driver og rydder i vårt digitale arkiv. Da kom han over en mappe med nærmere 400 mail merket Robert. Etter å ha lest noen overskrifter begynte han å få pusteproblemer. Jeg sier ikke noe på det. Selv gulper jeg og er kvalm hele tiden. Nå var det bare å komme seg opp, for å skrive seg ferdig med 2019. Etter det mangler bare sjarmøretappen i del en, den er ferdig for redaktør i løpet av neste uke. Mye gjenstår fortsatt etter det, men det verste har jeg straks lagt bak meg.

Jeg begynte på disposisjonen til boken høsten 2016. Jeg begynte å fylle inn i disposisjonen siste dag i januar 2017. Så jobbet jeg sporadisk med det frem til juni 2019, før jeg tok byggepause til januar 2021. Disposisjonen var ferdig i november. Nå skrives det sammen til en historie, og en faktadel, før den avsluttes med tro, håp og kjærlighet i en happy ending. Det er enda et stykke til mål, men jeg ser lyset i tunnelen nå. I natt da kvalmen sto på som verst, kom et dikt svevende mot meg, bak lukkede øyne. Diktet har fulgt meg i mange år, det var med meg gjennom oppkjøringen til rettssaken, gjennom rettsaken, og i tiden etterpå. Diktet heter Amor Fati og er skrevet av Andre Bjerke.

Nå skal jeg få i meg litt mat, stikke inn på kontoret, skrive meg ferdig, og ta helg. Så skal jeg gi meg selv et durabelig klapp på skulderen, å si: jammen meg klarte du ikke dette også🤗

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s