Overloaded😳

Nå begynner det virkelig å røyne på her. Tove sier: nå er du snart ferdig, du spiser år for år. Jo, men det blir ikke bedre, svarer jeg. Du er overloaded sier hun. Det er helt riktig, det har satt seg en jernklo i brystet, den strammer til, så det blir mindre luft. Nei, det er ikke covid, men jeg kjenner det fysisk. Det butter noe innmari i mot nå. Jeg vil bare bli ferdig, men dette tar den tiden det tar. Jeg er helt sikker på at den slipper tak når jeg kommer meg gjennom 2019.

Akkurat nå har jeg gravd meg ned i 2018. Det var året mitt eldste barnebarn ble utsatt for vold og massiv mobbing i Søgneskolen. Jeg blir dårlig bare jeg tenker på det. Det vedvarte til langt ut i 2019. Vi ble møtt på en måte som gjorde at vi raskt forsto at de ikke hadde tatt lærdom av mobbedommen. Vi ble møtt med massiv motstand, og troen på at angrep er det beste forsvar. Det er godt dokumentert, og jeg har gravd meg gjennom permen med dokumentasjon. Jeg kjenner meg syk langt inn i sjelen.

Heldigvis har jeg en selvdisiplin som ikke ligner grisen, og en vilje av stål. Har jeg bestemt meg, så har jeg bestemt meg. Jeg er utrolig seig og utholdende, og jeg stoler på meg selv. Min indre GPS er krystallklar, og den følger jeg alltid. Jeg trenger ikke lete utenfor meg selv, når svaret alltid ligger inne i meg. Det er godt mulig at noe av dette bunner i manglende tillit til mine medmennesker, men grunnmuren min er solid, og har alltid vært det. Jeg har alltid eid min egen vilje, og viljen min er grunnen til at jeg er der jeg er i dag. Jeg tåler å stå i uendelige mengder med dritt, men jeg liker det ikke. Det var en som sa til meg, for noen år siden, det er som du har en krok i nakken, som du hele tiden drar deg opp etter. Først fikk jeg noen rare bilder i hodet, men så tenkte jeg, dette var jammen meg godt observert. Kroken representerer viljen min, og jeg drar meg opp, og gjennom alle vanskeligheter ved hjelp av min egen vilje. Det er i møte med medmennesker at jeg får de største aha-opplevelsene.

Jeg har aldri forstått det der med risikosport, er ikke livet i seg selv risikabelt nok liksom? Må en kaste seg ut fra fly, fjell og broer for å kjenne at en lever? For meg er disse tingene for den reneste toskeskap å regne. Det finnes da nok av andre måter å teste sitt mot på, enn å sette eget liv, og egne lemmer på spill, tenker jeg. Mesteing får jeg helt andre steder, og livet har gitt meg rikelig med anledning til å utprøve mitt mot. Det er godt vi mennesker er forskjellige, og at vi opererer på ulike arenaer, og får ulike erfaringer, som vi kan dele med hverandre.

Mamma sa alltid at det var bedre å ta tyren ved hornene, så jeg går hver utfordring i møte med det for øye. Hun sa også at det er bedre å hoppe i det enn å krype i det. Og siden jeg ikke er tilhenger av seigpining, hopper jeg i det med begge bena, og gyver løs på utfordringene med dødsforakt. Jeg kveler frykten effektivt på den måten. Jeg tar gjerne tak i det verste først, så blir jeg ferdig med det liksom. Jeg sparer desserten til slutt, det har jeg også lært av henne.,

Jeg håper jeg blir ferdig med 2018 i dag. I morgen er det fridag, og jeg har innsett at det er helt nødvendig å legge inn hviledager. Så håper jeg å ta fatt på 2019 fra torsdag. Jeg nærmer meg målstreken sakte, men sikkert. Og jeg vet at det alltid er verst rett før jeg krysser målstreken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s