I never promised you a rosegarden🌹

Da er helgen over, og jeg er klar for kontoret. I dag skal jeg krype inn i 2016. Det var mye bra som skjedde dette året, men det var også mange små og store kriser som skulle løses. Og vi hadde fortsatt en alarmknapp hengende langt utenfor kroppen. Den minste ting kunne få den til å gå. 2016 var også året for mange fantastiske reiser. Det var også det året mamma døde. Etter en drøyt tjue års reise inn i demenståken. De siste ti årene var preget av mye ventesorg. Nå skal ikke boken handle om henne, men hennes død må nevnes.

Mamma er den modigste damen jeg noen gang har møtt. For et vanskelig liv hun fikk, det har jeg tenkt på mange ganger. Vi fikk tidlig lære at livet ikke var rettferdig, men vi sto i det. Å velge å være alenemor på 60-70 tallet var bare for spesielt interesserte. De var skammens mødre, og måtte tåle å ta imot mye dritt. Jeg ser rester av dette mønsteret i de sakene jeg har fått innsyn i den dag i dag. Det er lettere å kjøre alenemødre hardt,når systemet viser seg fra sin verste side. Jeg vil også påstå at terskelen er lavere for å melde dem til barnevernet. I alle fall i de sakene jeg har sett. I sakene er det gjennomgående at alt som skjer er mor og barns feil. Det skjer også i saker der man er gift eller samboer. Skyld på mor og barn, slik vi alltid har gjort. Det er som den reneste arvesynden.

Mamma og pappa gikk fra hverandre året etter at jeg ble født. Da var min eldste bror på vei. Senere skulle jeg få nok en bror, født utenfor ekteskap. Det gjorde du ikke ustraffet i 1968.

Jeg skulle ønske mamma hadde fått oppleve hvor bra det har gått med alle ungene hennes, og at alle som dømte henne og oss nord og ned tok skammelig feil. Vi så og opplevde mye urett. Noe som i sin tur førte til en overutviklet reddferdighetssans hos alle fire.

Vi vokste opp med mye musikk og sang. Her skulle det synges med det nebbet man hadde. Det har vi fortsatt med. I lystig lag drar Herleik frem gitaren, og så er det flat pedal. Vi er flaska opp på Countrymusic. Og i mammas begravelse sang vi for henne en siste gang. Vi sang «Coat of many color»for det var slik det var. Og vi sang «I love you because» fordi mamma elsket den. Jim Reeves var hennes absolutte favorittartist, både før og etter hans død. Mamma og jeg hadde også et par andre favoritter. Den ene var Fru. Johnsen, og er ganske selvforklarende. Den andre var Rosegarden med Lynn Andersen. Jeg aner ikke hvor mange ganger mamma og jeg har skrålt etter den sangen, hver for oss, og sammen, men det er mange.

Derfor er det viktig å omfavne de gode stundene, de gode øyeblikkene, når de er der. De blir til minner du kan varme deg på når livet er på sitt verste.

Da Per Svein og jeg møttes var det mye som stemte. Vi hadde de samme verdisyn, og de samme mål. Jeg hadde to yngre brødre, han hadde to eldre søstre. Jeg kunne håndtere småbrødre, han var god på storesøstre. Det som skulle bli vår største utfordring, ble at vi hadde vokst opp i en svært ulik familiekultur. Per Svein vokste opp i en trygg familie, der foreldrene var gift til døden skilte dem ad. Han hadde en trygg og god oppvekst, og ble skjermet for livets harde realiteter. Han var lillebror, og den eneste gutten i barneflokken. Jeg vokste opp i en familie som ikke kan sies å være trygg. Vi måtte tidlig lære å passe på oss selv. Det var mange farer å beskytte seg i mot. Jeg var eldst, og eneste jente i søskenflokken, og jeg måtte tidlig ta ansvar for mine to brødre. Jeg ble deres reservemor. De skulle beskyttes så langt det lot seg gjøre. Jeg lærte om livets harde realiteter fra jeg kom til verden.

Hjemme hos Per Svein tok foreldrene konfliktene på kammerset. Hos oss var det annerledes. Der var det stor takhøyde for diskusjoner og krangler. Vi freste opp, fikk de ut, og gikk videre. Da Per Svein og jeg hadde hatt vår første krangel etter vi giftet oss, lurte han på om vi skulle skilles nå? Jeg må ha sett ut som et spørsmålstegn? Jeg hadde også med meg en rå sans for humor inn i forholdet. Det kunne til tider bli for meget for den sarte sørlendingens ører. Han sa da, du er verre enn en bryggesjauer, og jeg sa hvordan i all verden har en sjømann klart å få så sarte ører, og jeg visste ikke at du kjente så mange bryggesjauere🤣

Etterhvert som livskrisene har rullet inn over oss som flodbølger, har den sarte sørlendingen blitt mer og mer nordlending. Han har adoptert min syke humor, og videreutviklet den way beond. Nå er det mange år siden jeg har hørt noe om bryggesjauere. Nå kaller han det overlevelseshumor, og sier vi aldri hadde overlevd uten den. Tell me about it, tenker æ da😱

Da mamma lå på det siste prøvde mange å få tak i meg på telefonen, for å varsle. Det ingen visste da var at min telefon ikke ville ta inngående samtaler før jeg hadde skrudd den av og på igjen kvelden etter. Sånn skjer jo i blant. Per Svein var i havet, og der ble han kontaktet, for ingen klarte å nå meg. Hvordan dette er mulig aner ikke jeg, men en samtale slapp igjennom, og det var hans. Derfor tok det også så lang tid å skjønne at min telefon hadde rota det til. Vi hadde tre netter med sykeleie før hun stille sovnet inn. Hele storfamiliem flyttet inn til henne, og jeg takker min skaper for at det ikke var koronatid. Hun var ikke alene et sekund.

For meg var det en selvfølge at jeg skulle følge henne helt inn i døden. Hun fulgte meg inn i livet, vi holdt på stryke med begge to. Jeg skulle følge henne ut, så langt det var mulig. Det er en traumatisk opplevelse å se en forelder dø, vi hadde bare henne. Selv om døden kom som en venn, og befridde henne for alle hennes plager. Da hun døde var jeg helt tom, jeg har aldri verken før eller siden kjent på en slik følelse. Så skjedde det noe veldig underlig. I løpet av et øyeblikk, som kjentes som en evighet, kjente jeg på en helt vannvittig euforisk følelse av frhet, glede og kjærlighet. Og jeg skjønte, dette var mammas siste gave til meg. Hun var fremme, hun hadde endelig fått fred. Og øyeblikket etter var jeg like tom igjen💙

Jeg var på besøk hos broren min forrige lørdagskveld. Mens jeg kneppet den gjenstridige glidelåsen i jakken min, før jeg skulle gå, kom et par saftige gloser ut av munnen min. Da så min bror forskrekket på meg og sa: Nå hørtes du akkurat ut som mamma, det var som å høre henne. Ja, men det er jo ikke noe rart, svarte jeg. Jeg har jo lært dem av henne, så lo vi begge godt da jeg forsvant ut døren😍

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s