Da er jeg i havn med nok en kontorukeđEtter noen timers intens skrivĂžkt var jeg vel igjennom det herrens Ă„r 2015. NĂ„ er det ogsĂ„ klart for redaktĂžr. Og selv nĂ„r hun koples pĂ„ gjenstĂ„r mye arbeid. Det er da pirkearbeidet begynner, der skal kuttes, skrives om, flyttes, pirkes og ryddes. Det gidder jeg ikke tenke pĂ„ enda.
Jeg er veldig glad for at Per Svein insisterte pÄ at jeg skulle ha et eget kontor utenfor hovedhuset. NÄ mÄ jeg ut ytterdÞren, og inn en ny for Ä komme pÄ jobb. NÄ kan jeg bare la alt flyte nÄr jeg stenger ned for helgen. Det kan nok se rotete ut for andre, men her er det full kontroll. Mens jeg skriver tar jeg meg stadig i Ä holde pusten, det er mye enklere enn Ä puste dypt. Da tar jeg et par tre magadrag fÞr jeg fortsetter. Da Tove og jeg var pÄ skrivekurs i Venezia lÊrte vi at de beste bÞkene ble til ved at man tok tak i de verste opplevelsene i sitt liv, og skrev om dem. Det skulle jeg visst da jeg skrev Alle mot en.
Det var mye jeg ikke visste da, men som jeg vet nÄ. Jeg treffer mange som gÄr med en forfatter i magen. Det er jo ikke sÄ rart for alle har vi jo minst en historie, som er verdt Ä fortelle. Mange sier at de gÄr rundt og venter pÄ inspirasjon. Det kan jeg love at det ikke blir bok av. Det Ä skrive bok er knallhard jobbing. Du jobber ogsÄ nÄr du ikke skriver. Skal du skrive bok er det bare en ting som gjelder: sett deg ned Ä skrive. Begynn med en disposisjon. Jo mer du skriver, jo mer inspirert blir du. Det finnes ingen snarveier til Ä skrive en bok. Du mÄ rett og slett bare bestemme deg, sette av tid, Ä begynne Ä jobbe. Det enkleste i verden er Ä finne unnskyldninger for Ä la vÊre, men da blir det heller ingen bok.
SÄ mÄ en finne lommer hvor man tenker pÄ noe annet. Det er forskjelling hva som fungerer for folk. Jeg kan ikke gi andre rÄd om hva de skal gjÞre for Ä hente opp energi til Ä fortsette, selv nÄr det butter i mot. Jeg kan bare si hva som fungerer for meg, det er ikke slik at pÄ seg selv kjenner man andre. Noen mÄ ut Ä lÞpe en tur, det passer overhodet ikke for meg. Min daglige tur derimot, den kan jeg ikke unnvÊre.
Jeg er ikke sĂ„ sosial akkurat nĂ„. Jeg er i min egen boble. Jeg omgĂ„s bare noen ganske fĂ„. NĂ„ som Per Svein er ute benytter jeg sjansen til Ă„ ta de verste takene. Selv ungene skjĂžnner at mamma mĂ„ vĂŠre i fred nĂ„. Hun kommer jo ut av hiet igjen. Dessuten kommer snart pappa hjem, og da blir det uansett mer liv i leiren. Han er jo supersosial, selv om han selv i alle Ă„r har innbildt seg sjĂžl at han er introvert?? Vi har alle vĂ„re livslĂžgnerđ€
Det er utrolig hva som plutselig er gÞy, eller i hvertfall lettere. Husarbeid for eksempel, i gÄr stÞvsugde jeg og strÞk klÊr. Jeg liker egentlig ingen av delene, men det er bedre enn Ä skrive om de verste Ärene i mitt liv. Det er jo helt nÞytralt Ä gjÞre husarbeid, det vekker absolutt ingen fÞlelser til liv. SÄ det er kanskje derfor? BÞker fÄr jeg ikke lest nÄ, hvilket betyr at jeg ikke slapper av. De bÞkene som ligger for tur nÄ , har litt alvorlige tema. Jeg tror rett og slett jeg fÄr finne meg en feelgood bok, Ä se om det hjelper? Uansett sÄ ser jeg mye pÄ TV om kveldene nÄ, jeg har tapet mye. Egentlig foretrekker jeg bÞker fremfor TV, men akkurat nÄ er det unntakstilstand i heimen. Jeg fÄr lest ukeblader, det trenger jeg ikke konsentrere meg sÄ lenge av gangen. Der finner jeg ogsÄ inspirasjon, men ogsÄ stoff jeg trenger til ulike prosjekter, prosjekter som ligger pÄ vent.
Det er godt Ă„ ha stillhet rundt seg, det kjenner jeg veldig pĂ„. Stille morgener uten lyd, fĂžr resten av verden har stĂ„tt opp, er noe av det beste jeg vet. NĂ„ har jeg to blanke dager foran meg, og det fryder meg stort Ă„ tenke pĂ„ akkurat det. Neste uke kommer Per Svein hjem etter tre uker i havet. Da gĂ„r livet over i en ny rytme. Vi lever tre forskjellige liv, et hvert for oss, og et i sammen. Det skjer i en sykus av en NordsjĂžturnus. SĂ„nn har vi hatt det i 36 Ă„r. Vi kjenner ikke til noe annet. Livet er ikke det verste man harđ
Mamma Lilands blogg 