Medaljens bakside.

Jeg lovte å komme tilbake til hva det har kostet å gå til rettsak, og skrive om det vi har opplevd. Det er veldig mye, så jeg må plukke ut noen ting, som jeg deler her. Når du går til rettssak mot egen kommune vil de aller fleste i kommuneadministrasjon og politikere, oppleve dette som et personlig angrep. Du blir sett på som en trussel. I rettsaken blir du forsøkt satt ut av spill, og spesielt mor og barn får gjennomgå. Det er de det er noe galt med. Vinner du og klarer å få politikerne over på din side, å stemme mot rådmann og advokats ønske om å anke, da blir du sett på som en større trussel. Hvis du da begynner å blande deg inn i mobbesaker i kommunen, og går høyt ut, da starter en heksejakt. Kvinner med mye kompetanse og kunnskap, kvinner som ønsker en endring i en ukultur, blir ikke populære, verken her i bibelbeltet, eller andre steder i landet.

Det er da baksnakkingen starter for alvor. Kommuneadministrasjon og gutteklubben ugrei begynner å snakke dritt om deg i korridorene på skrekkens rådhus. Og når de ikke klarer å ramme deg på den måten, forsøker de å kjøpe deg, vinne deg over. Selv ble jeg invitert på lunsj med oppvekstsjefen, kommunen skulle spandere. Da skjønte jeg at jeg var blitt et problem som skulle løses. Jeg stilte opp, og lunsjen gikk av stabelen på Frk. Lyng, på min hjemmebane. Før oppvekstsjefen rakk å si noe begynte jeg å fortelle ham hva de hadde gjort galt i håndteringen av flere mobbesaker jeg var inne i på den tiden. Jeg fortalte også hva jeg mente om at de hadde meldt flere familier til barnevernet, etter at de hadde vunnet frem hos fylkesmannen. Jeg kalte det lovbrudd, og at jeg visste at han sto bak. Han forsvarte seg med at det bare var en bekymringsmelding. Da fikk han passet sitt påskrevet.

Mens vi satt og spiste kom en dame inn i lokalet. Jeg hadde ikke sett henne før. Hun strente rett bort til bordet der vi satt. Hun så rett på meg og sa: Er det du som er Liland? Ja, svarte jeg. Du må fortsette å stå på sa hun, du må ALDRI gi deg, jeg heier på deg. Og så forsvant hun ut av cafeen. Det er sjelden jeg har opplevd en slik guddommelig timing. Oppvekstsjefen satt og måpte, og jeg kjente latteren boble på innsiden. På vei hjem lo jeg så jeg holdt på å ramle av sykkelen. Det ble aldri noen flere lunsjer for å si det sånn. Samtidig begynte varslersakene å komme om hva som egentlig foregikk på skrekkens rådhus, det er bare å google. Jeg stilte meg på varslernes side, og de ble stadig flere til alt kuliminerte i en stygg rettsak. Varslerne vant. Og vi var mange som bidro, og satt i kommunestyresalen for å presse flertallet av politikerne, til å la være å stemme for en anke både rådmann og advokat ville ha. Det ble ikke anket, men at mange av politikerne følte seg presset er det ingen tvil om.

Da vi startet Gjør Søgne greit igjen, og satt stille og fulgte møtene på sidelinjen, ble det for mye for enkelte i gutteklubben ugrei. De beskylte oss for mobbing og det som verre var, i landsdelens største avis. Det var så latterlig at jeg skrev et langt leserinnlegg, som jeg mailet samme avis. Deretter tok jeg på meg joggeskoene, og tok en runde rundt Kvernhusvannet. Før jeg rakk hjem lå innlegget mitt ute på nettet. Og og meldingene rant over på min telefon. Min yngste bror stakk innom noen dager etter, han kjenner mange folk i bygda, og han sa: snakker om å gjøre seg selv til latter. Folk holder på å le seg i hjel :sa han, tenk å beskylde Lilands for mobbing. Så lo han godt og hjertelig.

Da mitt eldste barnebarn også opplevde mobbing og vold, uten at det ble tatt tak i av Søgneskolen, og vi satte himmel og jord i bevelgelse for å få det stoppet, ble vi utsatt for nok en svertekampanje. Også denne gang fra gutta i gullblokka. De sladret om den hysteriske bestemoren som stadig vekk lagde storm i et vannglass, og for ikke å snakke om det psykisk ustabile vraket av en sønn hun hadde. Da hadde vi vunner frem to ganger hos Fylkesmannen i saken allerede. Jeg kan opplyse om at hysteriskee bestemødre og psykisk ustabile vrak ikke vinner frem hos fylkesmannen. Vi svarte på ryktene med å anmelde rektor for tjenesteforsømmelse, først da ble de riktige tiltak iverksatt. Jeg hadde for lengst sluttet å bry meg om hva gutta i gullblokka sa om meg, men de fikk faen ikke kødde med ungen min. Jeg satt ringsides hvert politiske møte, og så dem inn i øynene, mens de unnvek blikket mitt. Da min yngste sønn hørte om hva som ble sagt om broren og moren, ristet han på hodet og sa. De er redd deg mamma. Du er farlig for dem. Jeg er i alle fall farligere for dem, enn de er for meg, svarte jeg da.

Det verste er dog ikke det som rammer meg direkte. Det verste har vært å se hvordan andre mennesker i tilsvarende saker har blitt behandlet. Det er dokumentert både av Barneombud, Statsforvalter, forskningsrapporter og i mange dommer, hvordan kommuner og skoler bortforklarer og bagatelliserer mobbesaker, og legger skylden på foreldrene. Det er også godt dokumentert at kommunene gjengjelder denne formen for varsling med meldinger til barnevernet. Dette skjer over hele landet, og det går på bekostning av de barna som trenger hjelp av barnevernet.

Samtidig snakker skolene over hele landet om hvor viktig det er med et godt foreldresamarbeid i disse sakene. Det virker ikke som de evner å se sin egen rolle i dette. En ting er at dette skulle vært en naturlig del av deres utdannelse, og det er nå en gang slik at de er den profesjonelle parten i det assymetriske forholdet dette er. Det er skolen som sitter med den største makten, da er det også de som sitter med det største ansvaret når samarbeidet blir dårlig. Det snakkes også om at foreldre må tenke seg om hva de snakker om rundt middagsbordet.

Jeg har lyst til å snu det på hodet, hvordan snakkes det om foreldre og barn på lærerværelset, og andre steder på skolen. Jeg ble selv rystet over måten jeg hørte ansatte snakke om foreldre og barn på, da jeg var utplassert ved en skole et semester som sosionomstudent. Ingen kan forandre andre,all forandring starter med en selv. Hva slags kulur har din skole, hvordan kan dere bidra til bedre samarbeid mellom hjem og skole? Og hvordan ville du som ansatt i skolen ønsket å ha blitt møtt om det var ditt barn som ble rammet? Det finnes mange fantastiske lærere i dette landet, men det finnes også mye ukultur i det offentlige systemet. Når mobbing meldes virker det dessverre ofte som om skolen tar det som er personlig fornærmelse, i stedet for å hjelpe barna. Noen rektorer svarer til og med at det ikke finnes mobbing på deres skole. De rektorene viser med den uttalelsen at de ikke har noen kontroll på problemet.

Hva om man la om strategien, og tar opp hvordan man skal snakke om barn og deres foreldre på lærerværelset og i skolene generelt. Hva om alle som ikke omtalte barn og deres foreldre med respekt, ble kalt inn til samtale med skoleledelsen? Hva med å møte barn og foreldre med respekt? Hva med å forsøke å forstå hvilken vanskelig situasjon disse familiene står i? Hva med å hjelpe disse barna med å få gode skoledager, og møte barnets følelser med respekt? Hva med å handle på det man vet, å stoppe all mobbing så tidlig som mulig? Hadde man gjort det, hadde man også sluppet negative samtaler om skolen rundt middagsbordet. Det kan heller ikke være slik at skolene skal gå inn å regulere hva familier snakker om rundt middagsbordet. Foreldres viktigste oppgave er å beskytte barna. Det er lettere for barna å snakke om hvordan de har det, rundt et måltid som deles. Samtalen blir annerledes da, og det er lettere å dele dette under en middag, hvor alle i familien forteller om hva slags dag de har hatt. Familiemiddager er ingen trussel mot skolene. Snarere tvert i mot.

60000 barn og unge mobbes til enhver tid i den norske skolen, i tillegg har vi mørketall. Rundt 80000 mobbes på arbeidsplassen. Disse tallene henger selvfølgelig sammen. Likevel finnes det ingen hjelpetelefon for de som rammes av mobbing. Selv pinnsvin har bedre kår enn mobbeutsatte familier. De har en egen hjelpetelefon som heter Pinnsvinhjelpen, telefonnummeret finner du med et googlesøk. Mobbing derimot ser ikke ut til å kvalifisere til hjelp i det herrens år 2022.

Dette medfører selvfølgelig et press på sånne som meg. Familier leter desperat etter hjelp andre steder. En mor sa;,jeg googlet og googlet, navnet ditt dukket opp overalt. Jeg har siden rettsaken fått henvendelser døgnet rundt. Jeg har måttet lage strategier for å beskytte meg selv, hvilke er en godt bevart hemmelighet. Familien jobber med å lage flere. Vi jobber med å lage et system så folk skal få hjelp uten at jeg er direkte innvolvert, dette kommer vi tilbake til. Jeg må sette grenser for meg selv for ikke å bli spist opp. Jeg har ikke flere timer i døgnet enn andre folk. Og til tider har det ikke vært plass til meg. Jeg må gi meg selv større rom for å være noe for andre. Jeg må jobbe smartere. Det er derfor jeg skriver bøker, blogg, starter eget forlag og etterhvert en podcast, i regi av forlaget. Samtidig er det viktig for oss å ha kontroll på familiehistorien.

Til tider blir jeg spist opp av desperate mennesker som ikke finner hjelp noe sted. Når hjelpen ikke finnes leter de etter en livbøye eller en krykke. Jeg kan verken være krykke eller livbøye, da drukner vi alle sammen. Jeg har sånn sett nok med å håndtere mitt eget liv, på lik linje med alle andre. Jeg forteller folk at de ikke må bruke energien på å fortvile over et system som ikke fungerer, eller det de ikke kan gjøre noe med. De må bruke energien på å redde sine barn. Det kan i verste fall bety at de må flytte. Dette gjør de ved å lese seg opp på lovverk, dommer, forskning med mere. Kunnskap er makt også i disse sakene. De fleste foreldre som kontakter meg har mer kompetanse på området enn skoleverket selv.

Sju år etter bokutgivelsen er presset på meg fortsatt stort. Ansvaret for sakene ligger ikke hos meg, men foreldrene. Det er de som må løse sakene. Noen utnytter også situasjonen, og ringer meg for andre ting. En dame ringte og spurte om ikke det var så at jeg var en hjelper? Jeg kjente jeg ble skeptisk, og svarte: tja. Hun lurte på om jeg kunne følge sønnen hennes til legen dagen etter, for hun var nødt til å gå på jobb. Jeg sa at jeg verken hadde tid eller anledning til det, og at hun måtte finne noen som kjente sønnen hennes til å gjøre det. Min gamle mor ville sagt at damen hadde frekkhetens nådegave.

Grunnen til at jeg skrev «Alle mot en» var å hjelpe foreldre til å hjelpe seg selv. Mange som tar kontakt har lest boken, og kommer med oppfølgingsspørsmål. Det er greit, derfor kommer det snart en ny bok. Ikke alle gidder å lese boken, de tar snarveien og kontakter meg. De stiller spørsmål som boken svarer på. Da ber jeg dem lese boken. Jeg har fått flere tusen henvendelser, og det sier seg selv at jeg ikke kan gå langt inn i hver sak. Jeg ber folk komme til poenget raskt, å komme med spørsmålene, det fungerer kjempefint. Noen ønsket å bruke meg som søppelbøtte, noe som er helt uaktuelt. Andre ønsker å bruke meg som klagemur og veileder på daglig basis. Det er heller ikke aktuelt. Selv ønsker jeg meg en hjelpetelefon, og et nasjonalt kompetansesenter. Det hadde vært avlastning det.

Mange vil jeg skal lese deres sakkyndigvurdeinger og dommene i sakene deres. Jeg har ikke kapasistet til det, og jeg er verken jurist eller psykiater. Andre vil sende meg all dokumentasjon i sine saker, det er også uaktuelt, av mange grunner. For mange sitter det langt inne å ta kontakt, for andre faller det seg lett. Jeg kan uansett ikke være en døgnbemannet tjeneste, det sier seg selv. Jeg blir stadig bedre til å sette grenser for meg selv. Slik at det blir rom for Ann Kristin også. Jeg har sett, erfart og lært det som trengs nå til å formidle dette videre. Folk ønsker mer av meg, enn jeg er i stand til å gi. Jeg har hjupet og hjelper mange, men jeg kan ikke hjelpe alle. Og jeg kan definitivt ikke gjøre jobben for dem, eller leve deres liv. De må styre skuta selv for å komme dit de vil, lar man andre overta styringen er det ikke godt å si hvor de havner. De må gjøre jobben selv, på sin måte. For det finnes ingen fasit. Jeg kan ikke ta ansvar for offenlig omsorgssvikt, og svikt i systemet. Verken når det gjelder forebygging, mobbing, senskader og rettssaker. Dette er et samfunnsproblem, som vi eier sammen. Og som vi før eller siden må være villige til å ta.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s