Hva «Alle mot en» har betydd for meg📚

Da Robert vant rettsaken i 2013 lovte jeg meg selv at jeg skulle gi fem år av mitt liv til mobbesaken. Jeg er kraftig på overtid, for i februar er det ni år siden dommen falt i Lilandssaken. Etter rettsaken satte jeg meg ned for å skrive den boken jeg selv hadde lett etter i mange år. I oktober samme år sendte jeg et meget uferdig manus til CappelenDamm, og resten er historie. I den senere tid har jeg forstått at jeg klarte å komme gjennom et meget trangt nåløye.

Jeg driver og leser meg opp på forlagsvirksomhet i disse tider, og her om dagen leste jeg at av 500 manus som kommer inn til de store forlagene, blir ett av dem bok. Det er jo noe å ha på CVn. Det jeg kan si om boken er at den har forandret livet til min familie og meg. Den boken har ikke bare foranderet våre liv, jeg har fått tilbakemeldinger om at den også har forandret andre menneskers liv.

Først og fremst har boken, som kom i september 2014 ført tii flere tusen henvendelser til meg alene, men også til min famile. Boken har vært med på å fjerne tabuet rundt mobbing, men også skyld og skam. I årene etter rettsaken og boken har vi kunne lese om flere tusen mobbesaker i aviser, nettartikler og ukeblader. Mobbing har blitt et stort tema også i radio og TV. Åpenheten omkring mobbing har blitt mye større i samfunnet etter at Robert lot pressen følge hans sak, før, under rettssaken, men også etter rettsaken, og senest nå i oktober. Da han var med i NRK skole sitt prosjekt «Nok er nok», og i en stor reportasje om senskader etter mobbing i Fædrelandsvennen. Robert ble også invitert til toppmøte om mobbing takket være åpenheten, rettsaken med fellende dom mot kommunen, og boken min.

Ganske fort etter bokgivelsen ble jeg hanket inn tii å delta på stiftelsesmøte i Odinstiftelsen. Der satt jeg i styret i et år. Det året fikk jeg innblikk i over tusen saker, mange gjennom Odinstiftelsen, men flest på grunn av rettssaken og boken. Barneombudet gikk det året ut med hvor mange henvendelser de hadde hatt om mobbing. Jeg hadde hatt flere, og jeg var bare en privatperson.

Jeg skjønte fort at den raskeste veien til utbrenthet var å begrave seg i enkeltsaker. En sak er fulltidsjobb. Jeg mente det måtte gjøres på en annen måte, ved å påvirke de som satt på beslutningsmakt direkte. På grunn av boken hadde jeg fått et solid nettverk med foreldre over hele landet. Sammen dannet 30 av oss et interimstyre, som jobbet frem det som i dag er Nasjonalt foreldrenettverk mot mobbing. FMM har egen FBgruppe der de som ønsker det kan bli medlemmer. FMM går ikke inn i enkeltsaker, men er en plattform for kunskapsformidling, slik at barn og foreldre får kunnskap nok til å ta ansvar for sine egne saker, og hjelpe seg selv. FMM er nå blitt en stiftelse som kommer til å være en viktig brikke i å få på plass løsninger som får mobbetallene ned. Mobbetallene holder seg stabile år etter år fordi de som har makt til å endre dette, ikke lytter til de som har skoen på.

Jeg har fått masse medietrening i kjølvannet av boken, og som leder av FMM. Det har gått over all forventning. Jeg må innrømme at jeg trives best når jeg kan snakke om mobbing som fag, enn å dele det som går på vår personlige historie, for da trenger jeg litt tid for å samle meg igjen. Det morsomste var da jeg via NRK radio hadde ordkløveri med Røe Isaksen, om hvor uheldig det nye lovverket ville slå ut. Han kunne ikke svare ordentlig for seg. I ettertid har FMM til fulle dokumentert at det nye lovverket gjorde at barns rettssikkerhet i skolen ble enda dårligere. Det lovverket vi hadde var mer enn godt nok, problemet var at loven ikke ble håndhevet. Min mann og jeg har siden sendt mail til Røe Isaksen, hvor vi dokumenterer hvor feilslått denne lovendringen ble, og at han er ansvarlig for dette. Da hadde han for lengst flyktet inn i en ny ministerpost, og vi fikk aldri svar på vår henvendelse.

Jeg ga meg som leder etter et drøyr år. Da var det utfordringer i famiiem som krevde at jeg brukte energien der. Jeg var lenge et svært aktivt medlem, nå er jeg et passivt medlem. Nå er det andre krefter som tar babyen min videre. Jeg har for lengst gitt fra meg stafettpinnen. Jeg vet at FMM er i de beste hender. Jeg har i kjølvannet av boken fått nye, sterke vennskap og et stort nettverk. Det har vært en lærerik prosess. Jeg har møtt politikere lokalt og nasjonalt, jeg har skrevet haugevis av brev og høringsdokumenter. Jeg har deltatt på høring med Djupedal i Arendal, da han la frem sin rapport. Der fikk jeg plutselig stukket en mikrofon i hånden for å komme med en åpningsreplikk. Jeg benyttet sjansen til å si at vi trengte et nasjonalt kompetansesenter for mobbing som mobbeutsatte familier kunne kontakte for å få råd og veiledning i sine mobbesaker, om senskader, og om det å gå til erstatningssøksmål mot egen kommune.

Jeg har holdt foredrag med og uten Robert. Jeg har vært invitert til kunnskspsdepartementet fire ganger, men hadde bare anledning til å møte i tre av de. Jeg har snakket kunnskapsminister og politiske rådgivere i senk, på ut og innpust. Jeg har vært på Stortinget. Jeg har fått haugevis av brev fra politikere sentralt. Jeg har bidratt til forskning på senskader nasjonalt, og vært informant for masterstudenter. For å nevne noe. Robert har også bidratt til forskning. Jeg har blitt invitert på seminiar om senskader i regi av offentlige myndigheter.

Jeg har tatt et kurs i kognitiv terapi, et videregående kurs om tramer i regi av RVTS, og jeg har tatt en traumeutdannelse som reasearch for den boken jeg holder på med nå. Jeg har vært på skrivekurs hos Kristin Flood i Venezia, og startet en blogg, for å bli enda flinkere til å skrive. For øvelse gjør mester. Jeg har blitt kontaktet i mange andre saker hvor systemet svikter. Det har vært henvendelser om varslersaker i alle ledd i offentlig sektor. Det har handler om barnevern, helsestasjon, feildiagnostisering, sykehus og til og med en begravelse. Systemsvikt over hele linjen, og siden systemsvikt er systemsvikt uansett, har jeg klart å svare fornuftig på slike henvendelser også, med gode tilbakemeldinger. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har sagt til Per Svein: de tror visst at jeg er et orakel.

Jeg har blitt kontaktet om mobbing på arbeidsplasser, og om mulighet for å gå til søksmål. Jeg har sendt flere hundre saker videre til advokat Kjærvik i årene etter rettssaken. Halve hans portefølje består nå av mobbesaker, og det kommer stadig flere. Så nå lærer han opp andre på kontoret, så de kan dele på sakene. Jeg har vurdert om jeg skal ta provisjon av alle sakene jeg sender, men har kommet til at han skal få gjøre meg en tjeneste i mitt neste prosjekt. Når det prosjektet jeg holder på med er ferdigstilt.

Jeg har vært med å starte støttegrupper for de som går til erstarningssøksmål. Jeg har mistet tellingen over hvor mange rettsaker jeg har fulgt, i støttegrupper, i retten, eller på andre måter. FMM har nå overtatt ansvaret for disse gruppene. Jeg har for tiden to grupper jeg følger. De sakene blir ferdig nå i 2022. Da har jeg sagt at jeg ikke skal følge flere grupper. Da overtar andre den stafettpinnen.

Jeg har sett et system som ovethodet ikke ivaretar mobbeutsatte og deres familie. Jeg har sett hvordan manglende habilitet, kjennskap og vennskap, og at de voksne beskytter hverandre, og at dette går på bekostning av barna. Jeg har mistet alle illusjoner om at vi lever i et velfungerede demokrati. Jeg har sett kameraderi, og gruppetenkning i praksis. Jeg har sett ondskap satt i system, men verst av alt er likegyldigheten fra majoriteten. Og jeg kan ikke få sagt det høyt nok: Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Den dagen uretten rammer deg, vil det ikke være noen der til å hjelpe deg. Slik vi sår høster vi. Vi sitter i den samme båten alle sammen, og det er samfunnet som eier dette problemet, ikke enkeltindivider.

Tiden etter rettsaken og boken har forandret livet mitt på godt og vondt. Det har vært en lærerik prosess, med til tider bratt læringskurve. Jeg har kastet meg ut på dypt vann, og vært langt utenfor komfortsonenen min. Og fremfor alt har jeg kjent at jeg lever, kjedelige øyeblikk har jeg hatt lite av. Jeg har fått mange muligheter som jeg har grepet med begge hender, men jeg har også mistet noe verdifullt. Det livet jeg en gang kjente og elsket, og uskylden og troen på velferdsstaten, det har jeg mistet. Så er det også slik at alle medaljer har en bakside, også denne. I løpet av helgen kommer jeg tilbake med et blogginnlegg om baksiden av medaljen. Det har jeg snakket lite om, og nå er det vel dags å gjøre nettopp det🤗

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s