Denne uken blir det full fart på kontoret, og jeg grugleder meg. Jeg gruer meg til å sy sammen, og skrive den personlige historien, men jeg gleder meg til å bli ferdig med den. Råmanus er nå ferdig, jeg har lagt inn det meste som skal legges inn, både i del 1 og del 2. Nå skal historien skrives. Jeg starter alltid med en disposisjon, det lærte jeg på Universitetet. Deretter begynner jeg med å fyllle inn teorien. Disposisjonen utvides underveis, og haugevis av litteratur og forskning leses. Når det aller meste er fyllt inn i den teoretiske delen, begynnee jeg å legge inn dagboknotater, referater og dokumenter i del 1. Det er da kvalmen kommer.
I forrige uke leste jeg om noe som het manussyke, jeg hadde aldri hørt om det før, men opplevd det mange ganger. Jeg har opplevd det i store oppgaver på universitetet, og mest i bachelor og mastergaven. Boken « Alle mot en» tok kaka, men så er jo den hakket mer personlig enn en akademisk oppgave. Jeg leste at manussyke kunne være en farlig greie, for det kunne få en til å gi ut boken for tidlig, for å kvitte seg med ubehaget.
I forrige runde skrev jeg ferdig del 2 først, og sparte det verste til slutt. Da var jeg kvalm, morgen, middag, kveld og natt. På slutten måtte redaktøren formelig dra meg gjennom. Jeg fortalte hva hun skulle skrive på slutten, og hun skrev det inn. Jeg hadde verdens beste, og mest pirkete redaktør, og boken ble ikke gitt ut før den var klar. Da ble vi også svært fornøyde med resultatet.
I forrige runde hadde jeg fire ulike damer tilgjengelig på chat, når det sto på som verst. Det har jeg ikke nå, nå er jeg selvgående. Jeg har gjort dette før, jeg vet at historien slipper når boken er ferdig. Først da er jeg ferdig med historien, men da har jeg også jobbet meg gjennom alle følelsene rundt. Det er bare en vei gjennom et traume, den veien går gjennom de vonde følelsene, alt annet vil være en flukt. Når boken slippes kommer jeg til å gå slipp på den opplevelsen, for så å bevege meg videre. Med den erfaringen i kroppen blir det lettere å ta fatt på den verste skriveøkta.
Jeg kommer til å gjøre en endring denne gang. Jeg skriver ferdig den personlige delen først, og så avslutter jeg med teorien. Det tror jeg vil fungere. Dessuten er jeg på et helt annet sted i livet denne gangen. Forrige gang jeg skrev sto jeg midt i mitt livs tøffeste oppleveser, hele familien led av traumer og retraumatisering. Siden 2013 har vi jobbet oss ut av mørket og inn i lyset. Det er lettere å skrive i etterpåklokskapens lys, enn når du står midt i ditt personlige helvete.
I dag begynner den verste skriveøkta. Jeg ba til høyere makter om god søvn i natt, så starten ble god. Da jeg våknet hadde jeg fått over åtte times søvn..Det er ikke hverdagskost, så det tar jeg som et godt tegn. Litt frokost nå så er jeg i gang.
Mamma Lilands blogg 