Jakten på en annen rikdom💙

I går var den store dagen på reisen kommet. Vi skulle besøke Assisi, hellige Frans hjemby, og siste hvilested. Frans var rikmannssønnen som ga slipp på alt gods og gull for å vie sitt liv til de fattige. Han skapte det som den dag i dag er verdens største munkeorden. Fransiskanermunkenes hjemmebase er her i Assisi. Den nye paven, pave Frans, tok navnet sitt etter den hellige Frans.

Fattigdom kjenner jeg til, da jeg vokste opp med en av skammens mødre. Skammens mødre ble de kalt de enslige mødrene på 60 og 70 tallet. De mødrene og deres barn var nederst på rangstigen. Skyld, skam og utenforskap var en del av denne pakken. Vi hadde ikke mye penger, men jeg følte meg aldri fattig. Dette handler nok først og fremst om mamma som lærte oss om rikdommen det var å leve et liv i frihet. Det var ikke mye penger eller møbler i det hjemmet jeg vokste opp i. Og det er tøft å leve når man kjemper for å få pengene til å strekke til hver eneste dag. Det er dyrt å være fattig brukte min mor å si. Når du ikke har råd til en buffer, og vaskemaskinen ryker, da er gode råd dyre. Barndommen min ga meg mange verdier som jeg er takknemlig for i dag, men den var ikke enkel. En dag skal jeg skrive mammas historie, men jeg har noen andre historier jeg skal skrive først.

Jeg har alltid lurt på hvordan det føles å ha et kall i livet. Jeg har lest om det, men aldri til fulle forstått hva det innebærer, eller styrken i det. I 2003 skjedde noe som snudde alt på hodet for min famile og meg. Min sønn ble utsatt for massiv mobbing, og skadene og omfanget skulle forandre oss, og livet vi levde, for alltid. I kjølvannet av dette opplevde jeg et kall for mobbesaken, et kall som jeg aldri hadde trodd eller ønsket jeg skulle oppleve. Det er kanskje det som er er kall, hva vet jeg? Da Robert vant rettssken for åtte år siden bestemte jeg meg for å gi fem år av mitt liv til mobbesaken, som aktivist, som takk for denne seieren. Det er nå åtte år siden, kallet er der fortsatt, men har endret retning. Enn så lenge jobber jeg i det stille. En dag brytes tausheten.

I går gikk turen til Assisi for å vende blikket innover. Kvelden i forveien leste jeg bønnen til Frans for mitt reisefølge.

Vi beveget oss først opp mot festningen på toppen. Da vi skulle bevege oss mot museet på festningen, fant jeg min egen vei som ingen av de andre ble fristet til å ta. Den så veldig smal ut, men den utvidet seg mens jeg gikk på den. Et godt stykke uti forsvant stien, det ble stenere og bratt. Jeg måtte holde tunga rett i munnen, å se nøye etter hvor jeg satte foten, men jeg kom meg over kneika, og stien fortsatte. Og da var det rene plankekjøringen før jeg kom først til målet. Etterpå tenkte jeg at dette lignet litt på livsveien min. Da vi kom ut etterpå etter besøk i festningen så jeg tre nonner som kom samme veien. Da døpte jeg veien til nonneveien.

Etter dette gikk vi ned til kirken hvor Frans har sitt siste hvilested. Det var ikke lov å fotografere der. Kirken er helt spesiell, og minner ikke om andre kirker vi har sett her i Italia. Den er mindre prangende, takhøyden er lavere, men den er vakker. Vi tente lys for våre døde da vi kom inn i kirken. Jeg er ikke noe kirkemenneske, jeg meldte meg ut av Statskirken i 2012. Da fikk vi en biskop som ikke ville vie fraskilte eller homofile. Jeg blir kvalm av disse menmeskeskapte reglene, og nekter å gå baklengs inn i fremtiden. Det betyr ikke at jeg ikke er et åndelig vesen, for det er alle mennesker, men vi har ulike uttrykk for det.

Da vi gikk ned i krypten satte vi oss på en benk og lot inntrykkene synke inn. Jeg er heldig som kan koble ut det som skjer rundt meg å se innover. Veldig ofte når jeg gjør det kommer det en sangstrofe til meg, denne gangen kom en hel sang. En vakker mannsstemme sang : Deg være ære. Mens jeg lyttet til teksten ble jeg fyllt med en visshet om at døden er en illusjon, at det handlet om en endring av bevissthet, og at når vi dør går vi tilbake til Kilden og blir den vi er.

Da jeg reiste meg og gikk rundt Frans siste hvilested ble jeg oppmerksom på en barbent munk, med munnbind, som lå krøllet rundt kirkebenken og ba med en inderlighet jeg aldri hadde sett før. Jeg opplevde at han ba for hele verden,og alle menneskene der. Da jeg gikk forbi håpte jeg inderlig at han skulle bli bønnhørt.

Tove sa det så fint i går. Spello og Assisi vil leve lenge i meg kjenner jeg💙

2 kommentarer om “Jakten på en annen rikdom💙

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s