Da er vi ute på veien igjen. Etter å ha hentet MacLeods klokka sju bar det rett inn til ferjekø. Det gikk fort og greit med alle pass i orden.
I Danmark var det ikke kø et eneste sted, det var bare å komme seg nedover mot Tyskland. Vi hadde godt driv hele veien ned. I forsetet eller styrepiloten, som vi kaller det, etter litt feilsnakk på vår Skottlandstur, holdt de orden på GPS og veien. Vi hadde styr på karaoken og quisen. Jeg hadde med en krimquiz fra sånn ca 2000tallet, den var kriminelt vanskelig. Vi blir ferdig med den i dag, så den blir donert et sted langs veien.
Vi har med oss en tidligere langtransportsjåfør, han har lagt opp hele løypa for oss, inkludert pitstop. Så vi fikk se et av stedene i går. Ikke det han pleide å bruke mest, for det mente han var litt for rufsete for oss kjoledamer. Han er en gentleman på bunnen. Da vi dro fra Padborg overtok han rattet.
Vi ble anbefalt et spisested fem kilometer unna, for middag.
Vi fikk morsom kelner som elsket nordmenn. Vi fikk nydelig gresk mat, slik pensjonatverten lovet. Underveis i måltidet ble det servert ouzo, på huset. Det kan man ikke takke nei til med mindre man kjører bil. Tove og jeg stålsatte oss, jeg er en nipper og dritdårlig på shots. Så vi la en strategi og telte ned før første slurk. Den var et sjokk for systemet, det var som den la lokk på et gedigen rap og det var skikkelig ubehagelig. De to siste slurkene gikk veldig greit, så det var like før vi dro en highfive, men da hadde vi blitt avslørt. Det eneste negative om man kan kalle det for det, var at det var altfor mye mat. Så mye ble liggende igjen. Jeg la servietten diskret på siden av tallerkenen, skrøt av maten, og sa det var litt mye. Tove prøvde å skjule rester med servietten, det ble avslørt med et smil, for han letta på servietten.
Jeg har en følelse av at vi ble holdt litt under oppsikt for da måltidet var over kom servitøren med en halvflaske hver av husets vin, i gave til oss damene. Vi måtte komme igjen neste år sa han. This is for love sa han. We love love sa jeg. Denne mannen likte kvinner, ikke sånn gammel gris eller klassefest, men sånn med glimti øyet.
I dag bærer det videre mot Verona, vi har en lang kjøreetappe foran oss, men med sang og quiz går det bra.
Mamma Lilands blogg 