Alt gikk på skinner til langt på dag i går, vi så på hverandre og sa: Du verden så godt vi ligger an til utreisedag i morgen. Det er sjelden vare. Nå har vi jo fått unna alt, så det er bare å surfe inn til målstreken. Rett over kokka ett tikket det inn en melding fra Robert om at han og Jhonny var på vei til legesenteret, fordi Jhonny muligens hadde brukket håndleddet. Det var skjedd et uhell på skolen. Vi var da på Vågsbygd senter og gjorde noen ærend. Deretter skulle vi til byen og hente brillene til Per Svein. Etter legebesøk ble det klart at det var mer enn sannsynlig at håndleddet var brukket, så Robert og Jhonny tok strake veien inn til sykehuset. Siden Robert skulle få siste koronavaksine halv fire, ble vi enige om at vi skulle komme å avlaste når det nærmet seg den tiden.
Robert og Jhonny dro på røngten, og der ble det klart at de ikke trengte se på bilde for å konstatere at det var et brudd, men bilder måtte til.
Rett etter at Robert dro ble Jhonny ropt opp, men da viste det seg at bildene var for dårlige, og at nye måtte tas. Da det var gjort havnet vi bakerst i køen, og den var lang. Da vi meldte oss i luken fikk vi beskjed om at bare en av oss fikk være igjen. Siden jeg har best hørsel, og det ikke er mulig å lese på munnen når alle går med maske, bestemte Per Svein at jeg skulle være igjen inne med Jhonny. Det varte og det rakk. Jhonny ble etterhvert kokvarm, sulten, tørst, lei og hadde mye vondt. Det var mange barn i samme båt. Hun bak skranken var lite interessert i å snakke med ledsagere, eller å svare på spørsmål. Etter å ha ventet i enda en drøy halvtime gikk jeg bort i luken og spurte om vedkommende hadde noe formening om hvor lang tid dette kom til å ta? Hun var fortsatt ikke interessert. Da det var gått nok en halvtime hadde han så vondt at han ville jeg skulle gå til luken å høre igjen. Da hadde flere ledsagere prøvd det samme uten hell.
Hun var fortsatt like lite interressert, og svarene var deretter. Jeg sa:dere må jo ha en slags plan, og jeg sa han hadde veldig vondt. Etterhvert skjønte jeg at han var sist i køen. Da sa jeg stille og rolig til henne: Det hadde hjulpet veldig om du hadde vært blid og hyggelig. Akkurat nå har jeg lyst til å henge et skilt over luken, å skrive: Jeg er ikke interressert, sa jeg, før jeg snudde ryggen til, og gikk å satte meg. Det var så stille i rommet at du kunne høre en knappenål falle. En far kikket takknemlig bort på meg før han besvarte en telefon han fikk: han var ikke nådig om den dårlige servicen vi fikk, da han snakket i telefonen. Ingen kunne unngå å høre det, ikke damen bak skranken heller.
På et eller annet vis hadde det virket. For plutselig sto en sykepleier med smil i øynene og lurte på om det var her vi hadde bedt om smertestillende. Da fikk både Jhonny og datteren til den tidligere nevnte faren smertestillende. Og da bestefar klarte å smugle inn ei baconpølse med glutefritt brød, via akutten, begynte guttungen å se litt lysere på livet. Da han ble ferdig med den ble han ropt inn. Legen viste hvor bruddet var, og den blide sykepleieren satte på blå gips på armen hans. Blå er yndlingsfargen, og da begynte medisinen og maten også å virke, så livet så lysere ut. Vel tilbake i skranken bestemte jeg meg for å være blid og hyggelig. Og det som møtte meg var en smilende og hyggelig dame, som absolutt var på tilbudssiden. Så kanskje trengte hun en liten påminnelse om at det ikke er så mye som skal til for å bringe lys inn i andre menneskers liv.
Vi leverte Jhonny hos pappa mellom seks og halv sju. Da var vi gørrsultne og tok en stopp på Skrubbsulten på vei hjem.
Vi rakk hjem, og forbi Langenes skole før en høyspentledning ramlet ned, og førte til en gressbrann, strømbrudd på Langenes, og stengt vei. Per Svein tok en tur til en kompis på Langenes. Da han kom hjem så han at det brant i trafoen vår, og fikk ringt brannvesenet. Så ringte han meg.
De har jobbet langt utover natten, og nå har vi fått strøm fra et aggregat som er plassert ute ved veien. Det tar litt tid å få på plass en permanent løsning.
Mamma Lilands blogg 