Torturinstrument.

• 

Hver halvtime på dagtid blåste det seg opp og forstyrret alt jeg holdt på med. På natten skjedde det hver time. Det skulle vise seg at dagen med dette skulle bli mest utfordrende for meg, mens natten gikk mye greiere. Apparatet hang i veien for meg hele dagen. Per Svein sa at nå fikk jeg endelig kjenne på hvor tøft det var for menn å ha utstyret hengende mellom bena hele tiden. Jeg ba ham klappe igjen, han hadde ikke så mye utstyr som det her, og da lo han hjertelig. Du har ditt inni buksa, og jeg har mitt hengende utenfor. Det er himla stor forskjell.

De siste elleve årene har jeg hatt litt høyt blodtrykk hver gang måling ble startet ved legesenteret, men det gikk ned ved yogapust. For øyeblikket har vi vikar for fastlegen, som har en runde på nevrologen på sykehuset. Min erfaring er at vikarer og nye leger skal feie litt ekstra. Og doktor Ringen ville ha en døgnmåling for å finne ut av det her. Så da jeg fikk levert dette torturinstrumentet i går bar det rett inn til legen. Prøvene var veldig fine. Så da er du en av de som har … Jeg husker ikke dette fine ordet, men det betyr at jeg får høyt blodtrykk hvis jeg setter min fot på legesenteret.

Å ja, svarte jeg. Jeg er en av de som har sykehusskrekk på grunn av sykehusopplevelser i barndommen: sa jeg. Jeg har ikke snakket om det her, men det ligger i sykehusjournalen min, sa jeg. Jeg lå flere måneder på sykehus som treåring, og mamma fikk ikke besøke meg for jeg skrek sånn da hun gikk. I tillegg har jeg en marerittfødsel med ei jordmor som overkjørte meg fullstendig, og en operasjon hvor de pumpet meg full av morfin, selv om jeg sa fra i forkant at jeg ikke tålte det, det sto i journal, og jeg sa fra underveis. Den siste opplevelsen ble ganske vill, for da jeg skjønte at de forstatt ga meg morfin, enda jeg hadde sagt fra, ringte jeg Per Svein å ba han hente meg. Jeg nektet å ta imot så mye som en paracet etter jeg fant ut av det. Per Svein kom og tippa meg over i en rullestol, jeg var ikke i stand til å holde meg oppreist. Jeg ga beskjed til legen at nå skulle jeg hjem for å bli frisk. Så flyktet vi ned gjennom gangene, i alle fall følte jeg det slik. Da jeg satt trygt plassert i bilen snudde jeg meg mot gemalen og sa: Jeg kommer ikke til å dø av denne sykehusskrekken, jeg kommer til å dø med den. Det tok ei helg å få morfinen ut av kroppen, men så var jeg frisk.

Da jeg satt på legekontoret fikk jeg meg en skikkelig aha- opplevelse. Det er snart 11 år siden operasjonen, og jeg har ikke vært på sykehus siden. Ikke for meg selv, men jeg har jo vært innom. Og da er jeg sjeleglad hver gang jeg kan komme meg ut igjen. Det var ikke bare jeg som fikk en aha- opplevelse, det fikk legen også. Han sa: tenk at de gjorde dette mot barn? De har heldigvis sluttet med det, men… Det er en forferdelig traumatisk opplevelse fortsatte han. Da ble du et veldig stille barn etter det? Ja, jeg var et veldig stille barn sa jeg. Nettopp, sa han. Jeg har alltid lurt på hvorfor jeg var et så stille barn, og så fikk jeg endelig svaret i går. Brikken passet inn i puslespillet. Da jeg fortalte dette til Per Svein i går, sa han det har du jo heldigvis vokst av deg. Det stemmer ikke helt, jeg har ikke vokst det av meg, så enkelt var det ikke. Jeg har jobbet meg gjennom det, og det har vært krevende.

Det legen stusset på var at blodtrykket ikke gikk mer ned om nettene. Å sa jeg det lurer ikke jeg på. Vi har hatt mange tøffe år og da har jeg våknet midt på natten og grublet på hvordan utfordringer skal løses. Da får jeg ofte tankekjør før jeg sovner igjen. Det er min senskade, det går ikke an å gå gjennom det vi har vært gjennom uten men. Vi snakket en del rundt dette. Som å være mest aktiv fra morgenen og minst før leggetid og der er jeg alt. Det å legge bort skjerm og heller lese bok før jeg legger meg, der er jo også bokormen alt. Vi snakket om turer hver dag, og der er jeg også. Til slutt snakket vi om grubletid hver dag, og det har jeg lest om. Jeg skriver jo hele dagene likevel så jeg kan sette av tid til å skrive ned grubletanker. Jeg sa at jeg med hodet visste at faren var over, men kroppen min var ikke helt enig enda. Det var helt vanlig sa han, kroppen trenger litt lenger tid til å forstå det hodet forstår. Den er alltid klar for kamp sa jeg.

Team Liland har diskutert dette med blodtrykk en stund. Per Svein hadde en 24timers måling i fjor. Det gikk også greit, men det er en wake up call for oss, og en liten advarsel om å ta livet mer med ro. Det har vi også tenkt å gjøre. Det er ingen grunn til noe annet. Det er stille i fjøset nå. Og i går satte jeg av ti minutter grubletid, jeg trengte ikke mer. Og gjett hvem som sov seg gjennom hele natten? Det enkle er ofte det beste.