Barnebarn- livets dessert😍

Vi er i den heldige situasjon at vi har tre barnebarn. I løpet av nesten tre år ploppet de ut, en etter en. Jeg lurte på om vi hadde kommet inn i en stim. Da vi feiret sølvbryllup var alle tre til stede, den beste gaven vi kunne ha fått. Jeg sa til mine sønner at hadde jeg visst hvor gøy dette var, skulle jeg blitt bestemor for lenge siden. Jeg sa like ut at jeg skulle begynt i den enden😍Nå går jo ikke det da, belønningen for å ha oppdradd egne barn, er barnebarn. Du får jo ikke det ene, uten å ha vært gjennom det andre. Det føles ikke så annerledes enn å få egne barn. Gleden er like stor, men du har ikke hovedansvaret. Det er det andre som har. Du får for det meste moroa, selv om du bekymrer deg sjuk når livet butter i mot for dem.

Vi har tilbrakt enormt mye tid med dem, det har vært en bevisst invistering. Når livet har vært litt trått har vi lånt en av dem, og etter samvær med dem har humøret steget mange hakk. De ble fort det vi kalte for: avdelingen for pur glede. Det er de fortsatt. Kontakten er tett, selv om venner og interesser nå er viktigere enn bestemor og bestefar. Og sånn skal det være. Rett som det er kommer de på besøk. Og ikke sjelden booker de inn i Casaen. De gir beskjed om når de ønsker å overnatte,og det passer stort sett alltid. Hvis ikke finner vi en dag som passer bedre.

Nå har eldstemann vokst bestemor over hodet. Pandora og jeg er like høye, men hun leder med et skonummer. Hun som alltid har likt seg i mitt skoskap må snart se på det som lite hensiktsmessig. Enn så lenge er minstejenta kortere enn bestemor. Hun har heller ikke så høye foreldre som de to eldste, så vi får se om hun vokser seg høyere enn bestemor.

Samværet med barnebarna endres jo eldre de blir. Samtalene blir mer avanserte, og jeg blir stadig slått av hvor kloke og reflekterte de er. Jeg lærer stadig noe nytt, og åpenheten deres er grenseløs virker det som. Sønnene mine har gjort en strålende jobb med dem, barna stoler på at de blir møtt, og kan komme med alt, smått og stort. Tabuer er det lite av. I går da vi gikk tur i skogen ringte Pandora. Jeg rakk ikke ta telefonen, og måtte ringe opp igjen. Hei, sa jeg, du ringte? Ja, jeg har funnet ut hva jeg vil arve av deg når du dør. Ok sa jeg spent, og hva er det? Krystallene dine, jeg vil arve dem. Jeg måtte le, for ikke lenge siden sa faren hennes at jeg vil gjerne arve den krystallampen du arvet etter bestemor( min mamma). Så at eplet ikke faller så langt fra stammen er sikkert. Denne familien er steingale, det er ikke bare bestemor som elsker krystaller i all verdens farger. Når barnebarna har vært på besøk finner jeg dem overalt.

Tilbake til samtalen. Nå har jeg ikke tenkt å dø helt enda da, svarte jeg. Du tror ikke du skal ønske deg litt krystaller til jul, og bursdager og sånn, mens du venter, svarte jeg. Jo, sa hun det var en god ide. Jeg vil heller ha krystaller enn kjoler sa hun. Før ønsket hun seg bare kjoler, men vinden snur. Livet forandrer seg. Jeg kan jo først se hva jeg finner når vi skal på tur til Italia, sa jeg. Der har de noe som heter alabast, kanskje jeg kan finne noe fint i det. Ja, gjør det, svarte hun. Så da har vi en deal vi to.