Vårt lille land – 10 år etter

For nøyaktig ti år siden var Per Svein, Daniel og jeg på en tre ukers sommerferie i USA. Vi tok en forskuddsfeiring på Per Sveins 50årsdag med denne turen. Kristoffer og Lisa flyttet hjem og passet huset mens vi var borte. Dette var siste dagen før hjemreise. Vi hadde hatt en fantastisk ferie, som startet i NY, videre til Orlando noen dager, før vi dro på en ukes cruise i Karibien, før vi dro videre til fantastiske Key West. Vi satt i leiebilen på vei for å besøke Per Sveins tremenning,som hadde sommerhus i West Palm Beach Miami. Vi ante fred og ingen fare da Kristoffer ringte meg.

Han kunne fortelle at en bombe hadde gått av i regjeringskvartalet. Det var helt vilt, vi trodde nesten ikke det vi hørte. Da vi kom frem til familien visste ikke de noe om det som hadde skjedd. Nettbrett, PC og TV kom på. Overalt var det som skjedde i Norge hovedoppslag. Det var helt surrealistisk. Mens vi satt og fulgte med på skjermer begynte massakeren på Utøya. Sjokkert er er altfor mildt ord for å beskrive følelsene. Ikke i vår villeste fantasi hadde vi sett for oss et slikt angrep på vårt demokrati, rettet mot våre barn og unge, vår felles fremtid. Og en av våre egne sto bak det hele.

Dagen etter dro vi hjemover mer eller mindre sjokkskadd. Fra flyplassen i Miami dro vi videre til Washington DC, vi hadde mange timers venting på flyplassen, før vi skulle fly videre til Oslo. På alle storskjermer utspilte de mest vanvittige scener fra Norge seg. Det var helt uvirkelig. Fredrik Gresvik dukket også opp, han skulle med samme fly som oss. Han skulle hjem å rapportere om terroren i eget hjemland.

Jeg skrev reisebrev hver dag på denne turen, og postet dem på FB. Reisebrevet fra 22. juli ble veldig annerledes. Jeg skrev om opplevelsen fra USA. Jeg skrev også at i vårt lille land ville vi nok alle bli berørt av at vi kjente noen som kjente noen. Da vi endelig kom hjem søndag morgen kunne Kristoffer fortelle at hans venninne Pamela Ardam var savnet. Jeg fikk en sykt dårlig magefølelse. Per Svein gikk og la seg, han skulle ut i Nordsjøen dager etter. Han måtte ha søvn, safety first. Daniel for også til sengs. Jeg holdt meg våken for jeg ventet på dårlige nyheter. Utpå ettermiddagen sa jeg til Kristoffer at han måtte forberede seg på dårlige nyheter. Han trodde også det, for han hadde vært i kontakt med venner, og ingen hadde hørt fra henne siden torsdag kveld. Den dårlige nyheten kom, Pamela var en av de drepte. Kristoffer forberedte seg på begravelse. Ny dress ble kjøpt inn for anledningen, og sorgen var stor.

Ingen kom upåvirket gjennom disse dagene. Jeg håpte at vi som nasjon kunne lære noe av dette i ettertid, slik at dette ikke fikk skje igjen. At vi skulle få et rausere og mer inkluderende samfunn, at vi skulle behandle hverandre med respekt og kjærlighet. I ettertid ser jeg at debattklimaet er blitt tøffere, nettrollene flere, og tankegodset til gjerningsmannen lever i beste velgående. Det er på høy tid å ta et oppgjør med dette tankegodset. Vi har et ordskifte som ikke ligner grisen. Det florerer av nettroll, personangrep og trusler.

Vi er vel alle for ytringsfrihet, i alle fall de fleste av oss, men kan vi ikke være mer saklige? Det florerer av løgner, manglende kildekritikk, fake news og konsperasjonsteorier. Hatet er lett å få øye på. Det at noen slår politisk mynt på denne tragedien er bare trist. Vi har et ordskifte som er polariserende. Vi snakker om De og Dem, vi mot dere, dere mot oss, og er du ikke med oss så er du imot oss. Hvor ble det av nyansene og respekten for andres meninger, og sakligheten i debatten? Jeg ønsker meg et mer inkluderende samfunn hvor vi snakker om vi og om oss. Vi er i denne båten sammen.

Det å ha ulike meninger er sunt, da kan vi lære noe av hverandre. Lære å se saker fra en annen synsvinkel. Vi må så gjerne debattere det som skjedde 22. juli. Hva gikk galt? Hva kunne vært gjort annerledes? Hva med beredskapen? Hva kan vi gjøre for å unngå at dette skjer igjen? Vi trenger en debatt som er løsningsorientert, en debatt om hva vi kan lære. Hvor kan vi forbedre oss nasjonalt og lokalt som samfunn? Hvor må vi sette inn støtet? Vi trenger en debatt om hvordan vi som samfunn kan dra lasset sammen for å unngå at noe lignende skjer igjen. Da må vi ha frihet til ytre våre meninger uten å bli utsatt for personangrep og hersketeknikker.

Jeg ønsker meg mer raushet og kjærlighet i ordvekslingen mennesker imellom, mer enn det vi har sett de siste årene. Vi mennesker er supersosiale flokkdyr som trenger hverandre. Og da må vi ha respekt for hverandre, og respekt for at vi er ulike, og at dette faktisk er vår styrke. Tross alt vet vi at at størst av alt er kjærligheten, også i vårt lille land💙

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s