Oppbrudd☀️

Dagen før avreise til Stavanger, for utreise i Nordsjøen er alltid preget av det som må bli gjort ferdig før neste økt på plattformen. Vi har hatt det slik i over 35 år. I over 34 år av disse har han jobbet på Ekofiskfeltet for ConocoPhillips. Da jeg traff Per Svein for drøye 36 år siden, var han maskinist og jobbet på de syv hav. Han ble fort klar over at oljeplattform, det var det han skulle jobbe på. Og han skulle på fast installasjon hos en av de store. Han skulle ikke leies inn, han skulle være fast ansatt.

Han ringte alle de store, og han møtte opp utenfor basene deres, selv om det var umulig å ta seg inn på grunn av sikkerhet. Han bestemte seg raskt for at Phillips skulle bli hans nye arbeidsplass. Han ringte hver måned og spurte etter jobb. Han ringte den samme fyren hver gang. Da skiftene skulle endres og de skulle ha inn flere folk, ringte han samme mann igjen. Er det deg igjen: sa han? Ok da, du skal få prøve deg. I februar/ mars 1987 var han på plass på Tanken på Ekofiskfeltet.

Det har vært verdens beste arbeidsplass for ham. Han har fått prøve seg i alle mulige stillinger, alle mulige slags prosjektet, på land og på vann, og i kombinasjon. Etterhvert fusjonerte de med Conoco og ble ConocoPhillips. Det å være Nordsjøarbeider eller å være gift med en er absolutt ikke noe A4 liv. Det er ikke en vanlig jobb, men en helt spesiell måte å leve på. Den passer ikke for alle, begge må trives med det. Det gjør vi, men alle medaljer har en bakside. Vi har fått smake begge, men det er dette livet vi har valgt.

Det er stadige oppbrudd, avskjeder og gjensyn. Vi lever to forskjellige liv, et sammen og et hver for oss. Det lengste strekket han har vært hjemme var da han brakk lårhalsen mens han trente rullesykling for Kristiansand Hovden. Da fikk jeg pleiepasient i tolv uker. Det var litt av en forandring, men vi taklet den også.

Nå er det klart for avreise til Stavanger i ettermiddag, alt er gjort ferdig her hjemme. Nå skal han ha handover med jobben klokken åtte, før han har resten av dagen fri. Jeg tar ei tidlig kontorøkt etter frokost, før vi finner et sted å spise lunsj. Pensjonstilværelsen nærmer seg nå, og det ser han frem til. Han har verdens beste arbeidsplass sier han, men nå har han reist nok. Han ser ikke problemer med å bli pensjonist. Han sier at vi oljearbeidere har trent på dette hele livet. Det er bare de fjorten dagene innimellom.

Han har haugevis av prosjekter, og vi har haugevis av planer om hva som da skal skje. Vi kommer definitivt ikke til å sitte med hendene i fanget. Nå er det straks frokost på meg før vi om noen timer igjen sier farvel for å leve hvert vår liv i de neste femten dagene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s