Det mest fantastiske med å være menneske er at du ikke vet hvilke gleder som dukker opp rundt neste sving. Før du vet ordet av det treffer du et menneske som setter varige spor hos deg. Akkurat nå har vi fått et nytt lite menneske inn i livet vårt, og på rekordtid har hun satt varige spor i hjertet vårt. Da vi holdt på å bygge snakket vi mye om at vi skulle leie ut leiligheten i nyhuset, og at vi aldri hadde gjort noe slik i hele vårt liv. Vi snakket litt om alt mulig i den forbindese. Vi lurte også på hva slags mennesker vi skulle leie ut til. Jeg sa ganske tidlig at jeg så for meg at det skulle bo et ungt par med en liten baby der nede.
I februar flyttet våre leieboere inn, et ungt par med en baby på vei. I mitt stille sinn tenkte jeg at det var helt perfekt. En ny liten familie skulle få en start på familielivet i Casa Amore. I grunnmuren nede i stue og kjøkkendelen i leiligheten er det risset inn Casa Amore, kjærlighetens hus. Vi ville ha gode vibber i grunnmuren, som hele huset hviler på. Babyen skulle komme rundt 20. mai, og vi kunne ikke nekte for at vi så frem til dette. Nytt hus og ny baby hører liksom sammen. Litt før tiden ble fødselen satt i gang grunnet svangerskapsforgiftning. Vi ventet spent, og gode tanker gikk til den lille familien både sent og tidlig. Den 8. mai på selveste frigjøringsdagen så Oline Rebekka dagens lys. Og alt sto greit til med den lille familien.
En dag kom det en melding i felleschatten vår om vi ville bli kjent med den lille prinsessa. Og det ville vi så klart. Vi fikk noen fantastiske timer med den lille jenta og hennes familie. Vi fant tonen med en gang. Hun skravlet litt og hadde mange babylyder som ville ut, bare godlyder. Så sovnet hun på brystet mitt til hjertelyden og sov og sov. Og vi to gamlinger var solgt. Vi sa det da de gikk at dette var noe helt spesielt. Det kjentes likt ut som da vi fikk vårt yngste barnebarn for nøyaktig ni år siden.
Nå snakker vi om at hun må få sandkasse til våren. Våre tre gutter elsket sandkassa si, det var deres kreative verksted i mange år. I går hadde vi henne med på en to timers labbetur, og det var stas for alle sammen. Oline fikk både skravlet litt, men sovet mest. Vi koste oss glugg, og mammaen fikk ryddet i fred og ro. Det blir flere turer det er vi alle enige om. Da vi kom hjem begynte Per Svein å snakke om trappegrind og all slags sikre tiltak. Vi skal bruke henne som konsulent når vi skal sikre tomta neste vår.
Mitt råd til alle og enhver er å være åpen for nye mennesker som kommer i din vei. Du vet aldri hvilke gleder som venter. Ny kjærlighet kan dukke opp over alt, i nye former. Og et bonusbarnebarn sier i alle fall ikke vi nei til. Hun er herved adoptert, det er foreldrene hennes også, men ikke si det tii noen💗
Mamma Lilands blogg 