I går var det deilig å være tilbake på kontoret igjen. Det er veldig skjønt med ferie og lading, men ingenting slår å være tilbake igjen etter ferie. Hverdager er bra saker. Dagen startet fantastisk med sol og mye byggevirksonhet i feltet.
Mens jeg satt og skrev hørte jeg hvordan feltet sakte men sikkert ble fylt av anleggsarbeidere, snekkere og håndtverkere av mange slag. De skulle begynne å grave og sprenge på den siste tomta vi solgte, på toppen av feltet i går. Maskinen ble kjørt opp og arbeidet skulle starte. Det var da det skjedde, i langsom kino. Jeg hørte noen veldig rare lyder, helt annerledes enn normalt, og kikket opp. Da så jeg en av de svære gravemaskinen gli nedover fra toppen, den seilte nedover fjellsiden, mens jeg hørte meg selv rope, nei, nei, nei.
Jeg så for meg at den kom seilende inn i huset under, men mirakuløst nok stoppet den før den traff huset. Sjåføren må ha gjort litt av en jobb på seilasen nedover fjellsiden. Jeg hev meg ut av stolen og løp barbent inn til safetymannen min som satt i stua og ante fred og ingen fare. Når skjedde dette sa han? Det skjer nå svarte jeg. Han hev seg i støvlene, og dro med seg en jakke, mens han løp mot stedet maskinen sto. Jeg gikk inn på kontoret for å følge med, han er trent for dette, så jeg var trygg på at dette ville han takle.
Sjåføren gikk det bra med, men han fikk seg en støkk. Det var han ikke alene om, selv om det var verst for ham. Ørums i huset ute mot veien satt på kjøkkenet og spiste frokost og fikk med seg det hele i det det skjedde. De hev seg også i tøyet og kom seg ut og bort til selve stedet. Da de litt senere forlot stedet visste jeg at det hadde gått bra. Per Svein ble der er god stund til.
Jeg vet ikke hvor mange tanker som gikk fra dette huset til sjåføren i går, men det var mange. Det ble en skikkelig pangstart på uken. Jeg spilte reikimusikk for å roe ned etterpå, en tur i skauen hjalp også på å roe ned systemet igjen.
Mamma Lilands blogg 