Livet uten livmor.

Jeg har fått en oppfording om å skrive om livet uten livmor, her i bloggen. Tanken har aldri slått meg før, for meg er jo dette den naturligste ting i verden. Jeg har nå levd drøye ti år av mitt liv uten livmor. I løpet av de ti årene har jeg truffet på stadig flere som av ulike grunner har måtte fjerne sin livmor. Jeg har fått en del spørsmål om dette tema fra andre, som står i startgropen av et liv uten livmor.

Første gang jeg indirekte kom i befatning med denne problematikken var da min mormor døde, 63 år gammel. Hun døde av kreft i underlivet, som det den gang het. Hva dette egentlig innebar forsto jeg ikke helt, mormor snakket aldri om det. Jeg var bare 11 år den gangen.,Det føyde seg inn i rekken av familiehemmeligheter som min mor vokste opp med. Mamma hatet alle disse familiehemmelighetene. De preget resten av livet hennes. Hun brukte mye tid på å fortelle meg om disse hemmelighetene, og på å spikre en åpenhetskultur inn i hodet mitt. I blant syntes jeg det ble i meste laget, men hun fortsatte sitt mantra om at det er i lyset trollet sprekker.

Hun fortalte at grunnen til at mormor døde var fordi hun kom seg alt for sent til legen, og at dette handlet om mormors tabu rundt alt som hadde med sex og underliv å gjøre. Mamma mente mormor var blitt utsatt for seksuelle overgrep i oppveksten, hun fortalte også fra hvem. Dette hadde igjen preget mammas liv, traumene gikk i arv sa min mor. Jeg vet ikke om mormor fjernet livmoren sin, eller om det var for sent da hun endelig kom seg til legen. Hun døde i alle fall av sykdommen sin.

Da jeg var 19 år måtte min mor fjerne livmoren sin. Hun hadde slitt lenge med livmorknuter, som hun kalte det. Slik jeg husker det hadde dette vart i årevis, men det kan ha vært mindre enn det. Tidsopplevelsen til en 19åring er jo veldig annerledes enn den jeg har nå. Mamma hadde hatt flere utskrapninger, som hun kalte det, men problemet fortsatte. Til slutt var hun så dårlig av alle blødningene at hun dro til legen, hun fikk ikke kjøre bil videre, og ble sendt i ambulanse til sykehuset. Blodprosenten var ekstremt lav. Hun ble operert i hui og hast, og måtte få blodoverføringer. Da hun kom hjem slet hun med store smerter og fikk panikk. Vi fikk henne til lege, og ved hjelp av smertestillende i en periode, kom hun seg igjennom det også.

Da jeg fylte 40 begynte de månedlige blødningene å øke på i styrke. Det ble så ille at jeg hele tiden måtte ha et toalett i nærheten, og haugevis med bind i vesken. Jeg tok turen til legen og fikk satt inn hormonspiralen. Per Svein hadde sterilisert seg da Daniel var to år, så jeg trengte ikke prevensjon. Spiralen skulle minske blødningene. Tove slet med samme problematikk som jeg, og vi var begge grundig lei av mensen. Hun satte også inn samme type spiral som meg, av samme årsak. Jeg fikk full effekt av spiralen, mensen forsvant, og problemet var løst. Tove derimot var ikke like heldig. Etter diverse utredninger og tester, ble det bestemt at hun skulle få fjernet sin livmor i en kikkhullsoperasjon i mai 2010, hun var overlykkelig. Inngrepet gikk greit, det gjorde også ukene etterpå.

To måneder etter Toves operasjon oppdages en stor svulst i min mage. Jeg har skrevet om denne opplevelsen i et tidligere blogginnlegg, som jeg tror heter noe sånn som : da livet tok en u-sving. Etter at Per Svein oppdaget den i magen min, så svær var den, ringte jeg legen umiddelbart, og fikk time to timer etter. Jeg fikk klar beskjed om at dette kunne være alvorlig. Vi fikk se en helsetjeneste på sitt aller beste. I løpet av en uke var jeg sendt rundt til ulike avdelinger, og hadde tatt alle mulige prøver og tester. Til slutt havnet jeg på gynekologen, der så de at den var festet til bakre del av min livmor, og den var stor. De kunne med 98 % sikkerhet fastslå at den var ufarlig. Grunnet ferieavvikling måtte jeg vente drøye to måneder på operasjon.

Uken det tok å få lokalisert problemet var veldig spesiell. Vi valgte åpenhet fra dag en. Ungene ble først informert. Kristoffer reagerte med at uansett hva dette var så kom jeg til å klare meg. Robert, som ventet sitt andre barn på den tiden, tok det også rolig. Da jeg fortalte det til Daniel så jeg at han ble redd. Ble du redd nå?: spurte jeg. Ja, svarte han. Jeg sa til ham at jeg kommer til å klare dette, og at jeg skal være her mens du vokser opp. Jeg trodde på det av hele mitt hjerte. Jeg så på det som nok en bump i veien. Og jeg så at han slappet av. Jeg tenkte at min hovedoppgave nå er å lage gode dager for meg selv og familien, og følge Daniel ekstra godt opp. Legene skulle få jobben med å få meg frisk, og så skulle jeg være til stede her og nå.

Venner og bekjente reagerte på ulikt vis. Jeg fikk fort en positiv heiagjeng som jeg holdt meg til. Jeg trengte å holde meg oppe, ikke å grave meg ned. Jeg opplevde også at noen ble redde, og holdt avstand. Midt oppe i det skjønte jeg at dette ikke handlet om meg, eller min dødelighet. På et punkt skjønte jeg at de kom i kontakt med sin egen dødelighet, og at det var skremmende. Jeg kunne ikke forholde meg til dem eller det. Jeg valgte å holde meg til de som ga meg energi, ikke de som tappet. Det var en smart strategi. Vi fikk en fantastisk fin sommer. Per Svein , Daniel og jeg hadde noen fantastiske dager på Kreta, mens vi telte ned til operasjon.

Siden svulsten var så stor ble det ikke kikkhullsoperasjon på meg. Jeg ble kuttet opp på langs av magen. Operasjonen var supervellykket fortalte de to kirurgene som opererte meg, etter operasjonen. Arret var også veldig fint. Tiden etterpå gikk fint, jeg hadde ingen store smerter, det gikk mye bedre enn det mange hadde forberedt meg på. Jeg hadde fått min dose med skrekkhistorier, jeg valgte å se det an. Det kan fort gå bra, tenkte jeg. Jeg var utrolig lettet da jeg ble kvitt skiten, som jeg kalte det.

Før operasjonen var det et fokus for en av legene om jeg ønsket meg flere barn? Jeg så nok veldig forskrekket ut da jeg svarte, neiiii, jeg er jo bestemor. Den tanken hadde jeg selv overhodet ikke tenkt. Jeg hadde tre barn, den yngste var 15 år. Barnebarn nummer to var på vei. Jeg hadde nok av barn i livet mitt. Mitt fokus var at jeg ville leve lenge sammen med de barna jeg hadde i livet mitt. Jeg var ferdig med den biten, jeg trengte ikke babyrommet lenger. For meg var det nettopp det livmoren var, et babyrom. Det var ikke der identiteren min satt.

Etter operasjonen trengte jeg mye hvile. Kroppen var utmattet. Jeg hadde også veldig godt av en skikkelig pause, etter tøffe år. I ettertid ser jeg at dem pausen ble veldig viktig for alle de tøffe takene som skulle komme i årene etterpå. Det visste jeg ingenting om, men jeg tok en pause, og jeg lyttet innover i meg selv. Nå var tiden kommet for å ta vare på seg selv også. Seks uker etter operasjonen ble Pandora født, da kunne jeg løfte igjen. Det var faktisk noe av det verste på den tiden, tanken på at jeg ikke kunne løfte mitt barnebarn, å holde henne da hun så dagens lys. Det kunne jeg heldigvis, jeg fikk ønsket henne velkommen på skikkelig bestemorvis. Etter fire flotte gutter kom det ei lita prinsesse til bestemor. Hun bidro til å rette opp i kjønnsbalansen.

Jeg tenkte mye på dette med kvinnelighet og livmor, for det hadde jeg hørt om. Jeg fant ikke gjenklang hos meg selv for det. Min kvinnelighet satt ikke i livmoren. Den handlet om kroppen, men mest på utsiden, og om personlighet, flørt, tanker og romantikk. Så den ballen la jeg død med en gang. For meg har dette vært utelukkende positivt. Ikke bare er det en bekymring mindre, det er også deilig at jeg slipper å tenke på preventiver og menstrasjon. Jeg var 45 år da jeg fjernet livmoren, og jeg har ikke sett meg tilbake. Tove og jeg har snakket mye om hvor deilig befriende dette har vært. Når vi har skulle reise på venninnetur har venninner bekymret seg om mensen, bind og tamponger. Da har Tove og jeg sett på hverandre og smilt, mensen, hva er det for noe? Sier vi da, og så ler vi hjertelig.

Jeg har forstått at noen også bekymrer seg for sexlivet etterpå. Hva er det å bekymre seg for når du slipper å tenke på prevensjon og blødninger? Jeg har i alle fall ikke merket noe til det. Det har jo bare blitt bedre og bedre. Jeg har aldri spurt Per Svein om han har merket noen forskjell. Han har ikke klaget så da er vel alt på stell? Nylig kjøpte han seg en kopp, som han bare digger.

Avslutingsvis vil jeg si at livet uten livmor er veldig bra, og at det blir bedre og bedre💙

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s