I går hadde foreldrenettverk mot mobbing 5 årsjubileum. Det ble en dag for mimring for meg, og et tilbakblikk jeg nå tar dere som leser med på. I oppkjøret til rettsaken vår, og etter rettsaken var det mange som tok kontakt med oss og advokat Kjærvik. Det er mye jeg ikke husker fra oppkjøret, rettsaken, og tiden frem til dommen, annet enn at den tiden er det verste jeg har vært med på. Følelsene fikk kjørt seg under høytrykk, og det kjentes ut som jeg skulle eksplodere, og forsvinne inn i det store intet. Absolutt alt var unntakstilstand, og den varte over et år. Helt hva jeg sa eller ikke sa til Kjærvik på den tiden, har jeg ikke oversikt over.
Etter rettsaken fikk Kjærvik en telefon fra et par fra Tromsø. De sto i den samme skiten som oss. Han lurte på om han kunne gi dem mailadressen min. Jeg sa: klart det. Da de tok kontakt skrev de at Kjærvik hadde sagt jeg hadde planer om å starte et nasjonalt foreldrenettverk. Jeg vred hjernen for det hadde jeg jo aldri sagt. Nå, i senere tid forstår jeg at jeg helt sikkert kunne sagt noe som kunne tolkes i den retning. Jeg har mine gyldne øyeblikk, det er bare ikke alltid at jeg skjønner det selv.
Tiden etter rettsaken ble en tid med retraumatisering, og det første året etter rettsaken ble det aller verste med tanke på nettopp det. Det er en vanvittig påkjenning å kjøre disse sakene i retten, og vi hadde absolutt ingen peiling på hva vi utsatte oss for. Vi hadde heldigvis Kjærvik som forberedte oss på det verst tenkelige, både i og utenfor retten. Jeg var klar på at vi måtte dele erfaringer med andre foreldre, så det skulle bli lettere for de som kom etterpå. Både kunnskap og erfaring måtte deles. For å klare å stå i mobbesaker og rettsaker måtte foreldre skaffe seg kunnskap og kompetanse. Resultatet ble boken « Alle mot en». Samtidig begynte familien på et kjempeprosjekt, prosjekt Robert. Nå skulle livet tas tilbake.
Stadig flere foreldre tok kontakt, fra Hammerfest i Nord til Lindesnes i sør. Nettverket mitt vokste måned for måned. Jeg ble forespurt om å bli med å starte Odinstiftelsen , og sa ja til det, og jeg satt i styret i et år. I mens ble det stadig mer snakk om et nasjonalt foreldrenettverk. Og tanken tiltalte meg mer og mer. Skal noen få til en endring er det vi foreldre som må trå til, jeg hørte meg selv si dette både titt og ofte. Jeg så klart at dette ikke var en oppgave noen kunne klare alene. Her trengtes en organisasjon som ikke var avhengig av en person. Jeg så for meg en stafett, med mange etapper. Fastlegen min som på dette tidspunktet begynte å bli bekymret for om engasjementet mitt skulle ta livet av meg, ble veldig glad da jeg forklarte ham dette. Du kan ikke klare dette alene, på et tidspunkt må du gi fra deg stafettpinnen.
Jeg satte sammen en gruppe på rundt 30 mennesker, og sammen lagde vi et interimstyre. En helt vanlig fbgruppe som favnet mennesker fra hele landet. Vi fant ut en måte å organisere det på, og lagde 18 punkter som vi skulle jobbe for. Det viktigste punktet var og er en uavhengig klageinstans for barn. I hovedstyret satt vi tre stykker, to vara hadde vi, og vi spilte ball med interimstyret hele tiden. 1. februar 2016 var vi i gang. Med meg i hovedstyret hadde jeg Karianne Nergård Smitt og Elin Magga. Jeg lovte Karianne at dette skulle vi ta pent og pyntelig. Vi hadde god tid, og jeg skulle ta meg av pressen. Hun trengte ikke bekymre seg. Hun ville bare ha en liten sekretærfunksjon, å lære mye, sa hun.
Det vi ikke hadde forutsett var at kunnskapsministeren skulle komme med et nytt lovforslag , et lovforslag som ville svekke barnas rettsikkerhet i skolen. Det var bare å hive seg rundt å skrive en høringsuttalelse, og begynne å lage støy. Sammen med andre organisasjoner og advokater lagde vi et oppropp som ga gjenlyd helt opp til kunnskapsminister og statsministers kontor. Det ble et mediekjør uten like, og mens jeg satt ved mammas dødsleie hadde jeg flere telefonintervjuer. Vi hadde nemlig sendt ut en pressemelding fredagen, og søndagen ble jeg ringt etter for å sitte ved mammas dødsleie. Det var surrealistisk. Etter ferien ble vi innkalt til kunnskapsministerens kontor. Karianne og jeg dro innover. Før vi gikk inn sa jeg til Karianne: Følg godt med nå, dette blir en bratt læringskurve. Jeg kommer til å snakke på inn og ut-pust. Når jeg trekker pusten skyter du inn viktige bisetninger som jeg ikke har fått med. So she did💙
Før ferien hadde jeg på vegne av FMM sendt en forespørsel om kunnskapsminister og statsminister kunne møte mobbeutsatte familier i anledning det nye lovforslaget. Ingen hadde ventet noe positivt svar, men jaggu ble det så. Jeg hadde lovet fmm å ta den biten. Det var bare det at Per Svein og jeg hadde bestilt en sårt tiltrengt tre ukers ferie i Malaga, i oktober/november. Vi fikk tre datoer å velge i, jeg var i Malaga alle datoer. Karianme måtte trø til, hun ledet en delegasjon med mobbeutsatte familier til kunnskapsdepartementet. De fikk også treffe statsministeren. Dette medførte jo en del medieoppslag, som Karianne måtte ta. Hun fikset alt på strak arm. Jeg måtte komme med en lang offentlig beklagelse til Karianne på facebook, fordi det viste seg at alle mine valgløfter var valgflesk.
Etter et år som leder måtte jeg trekke meg fordi vi hadde nok med våre egne prosjekter på hjemmebane. Jeg sto som leder i navnet, men det var Elin og Karianne som dro oss i land frem til lovendringen ble vedtatt i Stortinget i juni. De deltok også på den offentlige høringen, og gjorde en knalljobb. Når vi nå går tilbake og ser på opptaket kom de med advarsler vi nå kan dokumentere var helt berettiget. At Karianne her velter et glass vann over papirene,mens Elin snakker kan ingen se. Det er så profesjonelt at ingen ser det, men vi som vet det har fått oss mer enn ei latterkule når vi ser opptaket.
Karianne overtok som leder, og Elin ble med i noen år til før hun trakk seg. Karianne holder koken, og sammen med resten av styret gjør hun en kjempejobb. Så god at vi nå må formalisere oss å gå inn i frivillighetsregisteret. Og jeg kan hvile på mine læubær i trygg forvissning om at foreldrenertverket vokser, og fungerer som det skal. Stafettpinnen er gitt videre, og foreldre får stadig mer kunnskap og kompetanse, til å løse egne mobbesaker, eller til å kjøre rettssaker. Jeg følger med , men er så absolutt ingen syvende mor i huset.
Jeg er fortsatt med i grupper som de som skal kjøre rettsaker kan få. I øyeblikket er jeg med i tre grupper, i tre rettsaker som skal kjøres nå i vår. Det er givende og viktig arbeid. Det som gleder meg mest nå på det personlige plan, er at Robert også er med i disse tre gruppene. Han tilfører gruppene en helt ny dimensjon. Vi er veldig glad for dette nettverket, og for den jobben styret og alle som har hatt sin etappe i styret har gjort. Vi er sikker på at nettverket vil få en stadig sterkere stemme, og til slutt gjennomslagskraft for 18 viktige punkter, som må på plass for å styrke barnas rettssikkerhet i skolen.
Jeg vil bare få takke Karianne og resten av styret for den fantastiske jobben dere har gjort. Jeg har aldri vært sa forbannet sammen med noen, eller ledd så langt nedi magen, som jeg har gjort sammen med medlemmer i foreldrenettverket. Sånn er det bare. Og så vil jeg gratulere så mye med jubileum, og ønske masse lykke til på veien mot de neste fem årene. Jeg gleder meg til å se alt dere får til å skje fremover👍💪👏👏👏💙
Mamma Lilands blogg 