Norge bak fasaden – Mobbing

Mandag kveld viste Norge bak fasaden en episode om mobbing. Der kom det frem at selv med nytt lovverk ( august 2017), og med dobbelt økonomisk satsing sto man på stedet hvil. Vi i foreldrenettverket er ikke overrasket over det. Vi advarte sterkt mot endringen av lovverket, fordi det ikke var noe galt med det vi hadde. Det var implementeringen av lovverket som var det store problemet.

Djupedalsrapporten ga tydelig beskjed om at skulle vi få til en endring, måtte det en ny klageinstans til. Den måtte være uavhengig, med mandat og vilje til å sanksjonere på lovbrudd. Det hadde ikke fylkesmannen, som også hadde og har altfor tette bånd til kommuner og skoler. Det er vanskelig å sanksjonere noen man også skal samarbeide mye med. Når da staten velger å bruke penger på helt andre ting enn en uavhengig klageinstans må det gå galt. En uavhengig klageinstans ville holdt alle i ørene, og fulgt sakene de fikk inn over målstreken. De ville også vært en vaktbikkje for barna og rapportert oppover i systemet. Slik det er nå, er det ikke slik. Fylkesmannen dokumenterer lovbrudd, men sanksjonerer sjelden på lovbrudd. Dette vet alle kommuner, og resultatet blir deretter.

Fylkesmannen har nå fått nytt navn, Statsforvalteren heter det nå. Selv om innpakningen er ny, er innholdet det samme. Selv når du får medhold hos Statsforvalteren ligger ballen på din banehalvdel. Statsforvalteren følger ikke opp de vedtakene de selv fatter. Får du medhold må du selv følge opp, og klage på nytt hvis ikke kommunen retter seg etter vedtaket. Og da begynner du helt på nytt med ny venting, nye møter, og nye tiltak. Det er en utmattelsestaktikk av en annen verden, og mange gir opp og ramler av lasset. Det er som følge av det nye lovverket at det ikke lenger er lov å klage til Statsforvalteren om du bytter skole. Slik var det ikke med det gamle lovverket, da kunne du klage også etter skolebytte. Dermed forsvinner mye viktig og verdifull dokumentasjon, og informasjon om kommunenes manglende vilje til implementering av lovverket. Man skyver ting under teppet, i stedet for å løse problemet.

I programmet mandag fikk vi se en ny og etterlengtet vinkling på problemet, takket være gode informanter som kjenner systemet fra innsiden. Vi har siden vår mobberettsak mot Søgne kommune i februar 2013 sett og hørt tusenvis av mobbehistorier i media. Det har vært utrolig bra at tabuet og skammen blir stadig mindre om dette tema. Stadig flere barn og foreldre tar opp kampen, og de bryter dermed tausheten som holder dem fanget. Det er i lyset trollet sprekker. Likevel står vi på stedet hvil fordi den politiske viljen til å ta de rette grepene ikke er til stede. Man nekter konsekvent å lytte til de som har skoene på, det er som kjent de som vet hvor skoen trykker.

Programmet mandag tok for seg viktige moment om mobbing. Nemlig konsekvensene dette får, for den enkelte som rammes, og for deres familier. Mobbingen er et helvete, men den går en dag over. Senskadene er mye verre og de er permanente. Det er dette vi må snakke om nå. Hvordan skal vi stoppe mobbingen så tusenvis av barn skal slippe å gå ut av barnehage, grunnskole, videregående skole og universitetet med krigsskader? Det har vært nok snakk, nå må det handles. Ingen har turt å regne på hva disse senskadene koster samfunnet. I Sverige har de gjort det. De har dobbelt så mange mennesker som oss, men halvparten så mye mobbing i følge folketallet. Tallet på mennesker er omtrent det samme. De har beregnet at dette koster samfunnet 18 milliarder i året. Det er ingen grunn til å tro at det koster vårt samfunn særlig mye mindre. Det betyr også at vi har råd til både en ny uavhengig klageinstans, og til å ta de rette grepene. Fordi vi vil spare dette inn igjen på sikt.

I programmet ser vi også hvordan elevmapper mangler viktige dokumenter på mobbing som er meldt, og mobbeepisoder på skolen ligger sjelden dokumentert der. Selv om dokumentasjonsplikten har vært der lenge, følger ikke skoler og kommuner opp. Det er flere som har tapt rettsaker på grunn av tomme elevmapper. Disse lovbruddene er det bare kommunene som tjener på. Det får null sanksjoner og man vinner rettsaker. Det er bare de mobbeutsatte som dette går utover, og lovverket blir ikke implementert. Derfor kan jeg ikke få sagt det høyt nok, eller ofte nok til foreldre: Dokumenter alt skriftlig i mail til skolen. Står du i retten og kan dokumentere at skolen visste om mobbingen, går bevisbyrden over til kommunen. Har de da latt være å dokumentere adekvate tiltak de mener de har satt inn, sliter de fælt.

Programmet fikk også endret fokus bort fra mobbeoffer/ mobber. Mobbing er et ledelsesproblem, det slås fast i alle mobbedommer der barn har vunnet frem. Mobbing er de voksnes oppgave å stanse, men det er barns problem. Mobbing handler om klasseledelse, klassemiljø, skolemiljø og kommuneledelse. Dette ble bekreftet både av forsker Ingrid Lund, og av skoleledere og lærere. Vi som holder på med dette hver dag vet dette, det er fint at vi nå også får litt folkeopplysning om det.

De hadde også sjekket ut hver eneste mobbeplan i hver eneste kommune i landet. Og her sprikte det veldig, det vet også vi i foreldrenettverket. Vi opplyste også kunnskapsminister Røe Isaksen om dette. Vi mente at dette ikke var likhet for loven. Og at det måtte komme nasjonale føringer om dette. Det ønsket ikke statsråden, han mente det var viktig å la kommunene selv bestemme. Det mente ikke jeg eller mitt følge, og det mener jeg ikke nå heller. Disse planene må lages av noen med rett kompetanse, og tiltakene må være noe forskning har vist virker. Slik er det ikke i dag.

55000 barn mobbes i skolen hvert år. Det er uhyggelige tall. Mange forsøker å ta sitt eget liv, og noen lykkes. Jeg skulle gjerne sett tallene på dette, hvor mange tar sitt liv på grunn av mobbing. Jeg tror tallet er høyt, og det baserer jeg på alle de historiene barn og unge har fortalt meg om sine selvmordsforsøk, i løpet av de siste åtte årene. Dette må vi grave frem. Selvmordsstatistikken blant unge øker år for år, her tror jeg noe av svaret ligger. Vi må også få tallfestet hvor mange som går ut av skolen med krigsskader. Vi må få dette opp i lyset i all sin gru. Vi trenger et mye større fokus på skadene og hva disse koster enkeltmenneske, deres familier ( dette er dyrt) og samfunnet.

Nå har vi hørt tusenvis av mobbehistorier. Nå må vi ta det hakket lenger. Nå må vi ta en dypdykk ned i konsekvensene, og stanse det som skjer. Og vi må lytte til de som har skoen på, å fatte vedtak etter det vi får vite fra dem. Til nå har det manglet politisk vilje til å ta de nødvendige grep, grep som får stanset lovbruddene i skolen. Offentlig omsorgssvikt i skolen må opp på dagsorden. Barna må beskyttes, og ansvaret må plasseres hos de voksne. Det er skoleeier som sitter på ansvaret, og de må ansvarliggjøres på en helt annen og bedre måte enn det de gjør i dag. Lovverket må implementeres, og for at det skal skje må vi ha på plass en uavhenig klageinstans, som sørger for at dette skjer. En instans som følger skoleeier opp til alle feil er rettet opp. Og som sanksjonerer om dette ikke skjer. Skolen skal være en trygg arena for absolutt alle barn. Det er den ikke i dag.

• 

•