Tilbake i Tingretten💪

Det brenner i Lillesand for tiden. Akkurat nå verserer en alvorlig sak i media om tre søstre fra Lillesand. Saken handler om diskriminering og vold. Den viser hvor galt det kan gå når verken skole eller politi løfter en finger for å stoppe galskapen. Mandag fikk jeg henvendelse om denne saken fra to medlemmer i foreldrenettverket, de kom fra ulike kanter av landet. Jeg chattet litt med Tove og sa at folk tror jeg kan trylle, men det kan jeg ikke. Hun svarte at de ser jo hva du har fått til. Hva jeg har fått til svarte jeg? Jeg har fått til mye mindre enn det jeg ønsker å oppnå. Jeg hviler aldri på mine laubær. Oppgavene står i kø i mobbesaken. Jeg har en grunderhjerne som hele tiden jobber på spreng for å skape forbedringer for mobbeutsatte familier. Den inneholder 18 punkter, og er nedfelt i foredrenettverkets vedtekter, hvilket betyr at vi er langt unna målstreken.

I går startet en tre dager lang erstatnings og oppreisningssak mot Lillesand kommune. Et foreldrepar har saksøkt dem for dekning av utgifter og tap av inntekter i en 9a sak. Jeg har aldri vært inne i en slik sak. Jeg hadde ikke tenkt å gå inn i denne heller. Foreldrenettverket var allerede på banen her. Søndag ringer faren til barnet min mann, de er tidligere kollegaer fra Nordsjøen. Vi blir spurt om vi kan være til stede første dag i retten. Vi sier at det kan vi. Vi tar bussen inn og går gjennom en stille by før vi ankommer Tingretten. Vi er ute i god tid.

Etterhvert ankommer far. Han har aldri vært i en rettsal før. Jeg ser han slapper av når han merker at vi har vært her mange ganger før, så mange at vi nesten føler oss hjemme her. Vi får hilse på og snakke med advokaten. Jeg får umiddelbart en god magefølelse, damen har Kjærvikkvaliteter. Hvilket må sies å være et honnørord. Kjærvik og mobbesaker hører sammen. Han har en helt egen stil, og en helt spesiell måte å ivareta disse familiene på. Det kalles empowerment, han løfter støtter, og gir helt nødvendige spark bak. Det får foreldre og barn til å gønne på, og de klarer oppgaven med glans. Kjærvik er den eneste personen jeg bare tiltaler med etternavn, slik kommer det alltid til å være. Det handler om en helt spesiell form for respekt. Jeg er ikke redd ham, det handler ikke om det. Jeg kan være rykende uenig med ham å gi uttrykk for det. Det handler om hans respekt, kompetanse og erfaring med mobbesaken. Du skal lete lenge for å finne et slikt menneske.

Jeg samler på gode advokater, og på gode psykologer, psykologer som skriver sakkyndigrapporter. I går fikk jeg en av hver til på min liste. Mens vi sto og snakket sammen så vi det kom to ambulanser med sirener og lys, en alarm sto og ulte, noen hadde vært inne og lånt hjertestarteren. Senere så vi i avisen at en mann hadde ramlet ned fra taket, og at han døde på vei til sykehuset. En kan få vondt i magen av mindre.

Inne startet rettssaken. Foreldrenes advokat holdt sin åpningsprosedyre. Saken har gått over mange år, skolen mener barnet har det bra. Skolen mener det er far og barn som er problemet. Det er jo også helt normalt, bortsett fra at som oftest er det mor og barn som er problemet. Jeg ber far ta dette som et stort komplement når vi snakker sammen i pausen. Skolen melder foreldrene til barnevernet når de ikke gir seg. Foreldrene blir ikke informert om dette, og mor får greie på dette først når far er reist i Nordsjøen. Skolen legger skylden på foreldrene for konflikten mellom skole og hjem i bekymringsmeldingen. Det handler ikke om vold og omsorgssvikt, men at skolen synes far er brysom. De mener barnet har det bra på skolen, det er far som er problemet, han skaper problemer som ikke finnes.

Dette skjer før eller siden i de fleste mobbesaker hvor foreldre ikke gir seg. Det sendes tusenvis av meldinger til barnevernet hvert år i skolesaker der foreldre står på for barna sine. Dette har vært kjent en årrekke, også hos Barneombudet, men ingen tar tak i denne praksisen, som gjør at de barna som virkelig trenger barnevernets hjelp, havner nederst i bunken.

Barnevernet konkluderer med at det er skolen som er problemet, ikke foreldrene, og henlegger saken. I pausen sier jeg til familiens advokat, har du hørt en av sakene, har du hørt alle. Jeg kunne laget en sjekkliste, og krysset av omtrent hvert eneste punkt i hver eneste sak. Skolen fatter ikke enkelvedtak etter den gamle loven, da saken starter i 2015. De lager heller ikke en aktivitetsplan etter den nye loven da den trår i kraft, selv om foreldrene hele tiden ber om tiltak. Den personen som foreslo å fjerne enkeltvedtaket i første omgang skulle jeg gjerne hatt en alvorsprat med. Den har stelt i stand mye trøbbel for familier i ettertid. Enkeltvedtaket er forankret i forvaltningsloven. Lærere fatter enkeltvedtak i andre sammenhenger, så hvorfor noen mente at det var for vanskelig i mobbesaker er for meg en gåte.

Vi så et skrekkeksempel på det i går. Kommuneadvokaten som forøvrig også var Søgne kommunes advokat i vår sak, hadde en lang og fantasifull definisjon på hva en aktivitetsplan var for noe. Den er jo heller ikke forankret i noe lovverk. Advokatens fremstilling var så ullen at det var vanskelig å henge med i svingen, for meg ble dette skikkelig gresk. Hun sa også at punktene i det ene referatet erstattet aktivitetsplanen. Jeg sier bare dette ene: takke meg til enneltvedtaket.

Mange av argumentene som ble brukt i Roberts sak ble også brukt i denne saken. Har man ingen god strategi tyr man like godt til den gode gamle virker det som. Vi hadde mange gode samtaler med advokat og foreldre, og det ble mye fagprat, som det ofte blir når folk har mye kompetanse og erfaring i saker som de brenner for. Vi kom også med forslag til en liten endring i strategien. Det vil jeg komme tilbake til ved en senere anledning. Det er lurt å holde kortene litt tett til brystet før saken er over.

Det er mye som kunne vært kommentert, men jeg har skrevet ned en del til fremtidig bruk. A4 blokka og pennen er aldri langt unna når jeg er i retten. Kommunens advokat snakker om dører som nå skal skal slås inn. Jeg legger merke til at hun også bruker ordlyden i det nye loven når hun snakker. Hun bagatelliserer og bortforklarer i kjent stil. Hun mener det ikke finnes noe lovgrunnlag for dette søksmålet, og dette belærer hun retten om i ord og lange vendinger. Det er mye av det jeg kaller blabla bla. Mens hun holder på tikker det inn en meldingsforespørsel fra en ung mann. Han er engasjert i den saken som brenner i Lillesand samme dag. Han henviser til boken min Alle mot en, og spør om jeg kan gi noen råd. Jeg kan fremdeles ikke trylle, men noen råd fikk han.

Kommuneadvokaten snakker hele tiden om skolens opplevelse, og lite om barnets opplevelse. Gjennomgangsmelodien er at barnet har det bra på skolen. Det er far og hans konflikt med skolen som setter barnet i en lojalitetskonflinkt hevder kommuneadvokaten. Dette har vi også hørt før i mange saker. Barnet er blitt tatt hensyn til sier hun, men hun sier ikke noe om hvordan dette er blitt gjort. Når det kommer til dette med undersøkelsesplikten og det å undersøke saken sier hun det ble foretatt en trivselsundersøkelse på skolen. Dette er for meg mer enn underlig, for ikke å si forunderlig. Uansett har kommuneadvokaten monopol på sannheten, det skjønner vi at hun mener. Det bagatelliseres og bortforklares. Skolen har hele tiden handlet til barnets beste avslutter hun med.

Far gjør en strålende innsats i vitneboksen. Sjelden eller aldri har jeg hørt en vitneforklaring der det kommer frem hvilken stor belastnng det er for hele familien å stå i slike saker. Ordene Alle mot en farer gjennom hodet mitt mer enn en gang. Jeg ser at alle utenom kommuneadvokaten blir sterkt berørt av det de hører. Dommeren i saken stiller gode spørsmål. Han har også god kompetanse på feltet. Han var advokat i saken fra Kristiansand som i sin tid gikk til Høyesterett, og som ble et vendepunkt for alle andre mobbesaker. Det er også to legdommere til stede i retten.

Det er en påkjenning å følge disse sakene i retten, man får flashback, man kjenner på de samme følelsene som foreldrene, og på håpløsheten. Man står alene som de eneste som taler barnas sak. Alle andre har noen andre å lene seg på, lærerne har hverandre, de har rektor, skolesjef, administrasjonen og politikerne. De opptrer som en homogen masse i disse sakene. Det er David mot Goliat ganger ti. Det er viktig at noen foreldre klarer å ta denne støyten for at andre på sikt skal få det bedre, men det er langt frem.

Familien har to dager til i retten, mor skal vitne i dag, så kommer deres vitner. Vi blir hjemme, men er bare en telefon unna. Per Svein sa da vi gkk til bussen i går. Mange vil nok si vi har kastet bort en dag, men det har vi ikke sier jeg. Vi er i denne båten sammen, når jeg samtaler med disse familiene er det vanskelig å si hvor jeg slutter og hvor de begynner. Vi blir så tette, vi er mange sjeler i denne båten. For å klare å endre systemet må vi være mange. Foreldrenettverket er et skritt på veien.

I går avga jeg rapport til Janne i styret, som følger saken. Jeg avga også rapport til leder i foreldrenettverket da hun ringte meg. Jeg har tenkt på det i hele dag sa hun: vi burde klone dere, skaffe til veie penger og sendt dere rundt i alle landets rettssaler. Etter en sånn dag er vi ganske pumpet.

I natt har jeg våknet med ordet surrender i hodet flere ganger. Jeg har ikke valgt denne saken, saken har valgt meg. Kanskje jeg skal slutte å stritte imot? Kanskje jeg bare skal overgi meg å se hva som skjer? Den som lever får se👍

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s