Empowerment💪

I dag tenkte jeg å ta tak i dette lille ordet, et ord med sprengkraft, muligheter og potensiale. Et ord fylt med kraft, en powerstasjon, hvor vi kan lade og fylle oss selv med kraft. Og alt dette henter, og finner vi i dypet av oss selv.

Første gang jeg kom i kontakt med ordet var på sosinomstudiet. Da vi begynte på andre semester i januar 2005, fikk vi et fag som het Brukermedvirkning. Faget er særdeles viktig for alle som skal hjelpe andre, det er like viktig som etikken som skal ligge i bunnen av alt vi gjør. Dette var det første året faget sto på timeplanen. Et ord som var nytt av året, og som var endel av undertittelen i faget, var ordet empowerment. Vi har ikke noe godt norsk ord for å oversette dette med, det nærmeste vi kom vi bemyndigelse. Hvilket bare dekker en brøkdel av det dette ordet faktisk rommer.

Dette semesteret sto vi opp til halsen i dritt med mobbesaken på Tinntjønn skole. Vi var i kontakt med absolutt alle instanser mobbeutsatt familer er i kontakt med, dette semesteret. Den første rettsaken gikk også denne våren. To unge menn fikk betingede dommer og bøter, for mobbingen av Robert, i en straffesak reist av politiet. Vi fikk virkelig kjenne på teorien i faget brukermedvirkning og empowerment. Selve forelesningene var flate og kjedelige, men med alt vi sto i på dette tidspunktet, ble det likevel læring som gikk inn.

Vi dealte med mange ulike instanser, og opplevde at det var vanskelig å nå gjennom, vanskelig å få folk til å forstå at dette faktisk skjedde, vi kunne nesten ikke tro det selv, at verden var så syk, og at ingen kunne hjelpe. Vi opplevde en ovenfra og nedholdning. Vi hadde lært om det i etikken, der kaltes det assymetri. Dette måtte vi passe oss vel for, lærte vi,mange hjelpere virker å ha glemt dette når de kommer ut i praksisfeltet. Vi opplevde asymetriske forhold der de velutdannede brukte utdannelsen sin til å slå oss i hodet med, i stedet for å stå til tjeneste.

I ettertid ser jeg også at de gjorde det for å dekke over manglende kompetanse, og slippe å bli tatt med buksene nede, for vi må jo for all del ikke si at vi ikke vet eller kan, i det systemet vi har bygget. Det ble også tidlig klart for meg at de som jobbet i det offentlige systemet var villig til å gå lenger enn langt for å beskytte hverandre. Og det har ikke blitt bedre i årene som har gått. Det finnes haugevis med dokumentasjon på det. Min gamle mor som hadde mange dårlige møter med systemet, sa ofte :Gud hjelper den som hjelper seg selv. Det ble mitt mantra, og lite ante jeg da om at dette er hovedessensen i ordet empowerment.

Neste gang jeg støtte på ordet var da jeg gikk på masteren i offentlig politikk og ledelse. Jeg tok fordypningsfag i administasjon og ledelse. Valgfagene mine var konflikt og forhandlingsteori, personalledelse, teamledelse og empowerment. Og igjen møtte jeg dette ordet som skulle bety så mye for meg og mitt liv. Det forsto jeg ikke da heller, men det har blitt en del av min tause kunnskap. Taus kunnskap er det som ligger der, som man stadig bruker, men som man ikke tenker over at man bruker. It goes without saying. Det er bare der, og ingen har satt ord på det.

Denne gangen fikk ordet en annen vinkling. Denne gangen handlet det om ulike former for ledelse. Selvledelse var det jeg fattet interesse for. Da jeg skrev eksamenskravet fikk jeg go for å skrive om selvledelse, å bruke meg selv som eksempel. Det er egentlig fyfy å skrive om personlige opplevelser i en akademisk oppgave, men her passet det inn. Det ga også uttelling i form av en god karakter. Jeg tok for meg studenttilværelsen, og brukte teorien opp mot personlige erfaringer, for å forklare hva selvledelse og empowerment har å si for å mestre studenttilværelsen. Studentilværelsen er en tilværelse hvor du i høy grad må lede deg selv, å være din egen sjef. Nå ble jeg bevisst på egne møstre ,og hvilke verktøy jeg faktisk brukte. Det var viktig lærdom.

Dette har jeg fortsatt med i møte med mobbeutsatte familier. Jeg bruker det bevisst slik at de kan finne sin egen kraft og styrke. Jeg kan ikke gi bort min egen styrke, den trenger jeg selv. Jeg ikke gjøre jobben for dem, de må gjøre den. De må ta eierskap til eget liv, ellers havner de fort i offerfellen, og det er ikke noe blivende sted. Jeg bruker meg selv, og min families erfaringer for at andre skal bruke dette for å hente opp sin egen kraft. Dette gjorde jeg også i boken min ,Alle mot en. I hvert møte med en mobbeutsatt familie ligger ordet empowerment fremme i pannen. Å få dem til å ta eierskap over sin egen sak, skaffe seg de nødvendige kunnskaper, for så å finne kilden til egen kraft, gjemt dypt i seg selv.

Kilden er uttømmelig, men fordi vi er mennesker, trenger vi også hvile. Det må vi sørge for å få, men kraften ligger der så lenge vi lever. Den kilden går ikke tom. Jeg bruker også denne tilnærmingen i bloggen. Jeg skriver personlig og deler mye, men de som kjenner meg godt vet også at jeg er en privat person. Jeg deler det jeg mener er nødvendig, og som jeg tror kan ha en betydning for andre mennesker.

En annen ting som er helt nødvendig når man er inne i disse sakene, er å forstå at her kan man ikke være nøytral. Man må bestemme seg for hvems slagside man skal stå på. Mitt soleklare valg har vært barnas slagside. Det har aldri vært noe annet alternativ. Jeg sier som Desmund Tutu : hvis du velger å være nøytral i spørsmål om overgrep, da har du valgt overgripers side. Så enkelt er dette spørsmålet for meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s