Før jeg dro i begravelse i går, sveipet jeg innom God Morgen Norge, på tv 2. De tok opp et viktig tema, prostatakreft. Tusen norske menn dør hvert eneste år av denne kreftypen. Det finnes flere typer av den, de mest agressive kan være symptomfrie. Derfor er det viktig at menn sjekker seg. De mest agressive typene avsløres ikke av blodprøver alene, det må en gynokologisk undersøkelse til. Reporteren stilte på direkten, og tok en slik undersøkelse for å ufarliggjøre dette. Vi kvinner får en påminnelse hvert tredje år om å sjekke oss. Og etter fylte 50 får vi tilbud om mammografi hvert andre år. Det er en billig livsforsikring, som kan gi dager, måneder og år ekstra med god livskvalitet.
Menn bør få lignende påminnelser, og timer til undersøkelser, det kan redde liv. Legen som ble intervjuet i programmet kom med følgende viktige budskap: menn må lære å ta av seg buksene når de er hos legen. Menn må ta sin egen helse på alvor, å være kaptein i egen skute, også i dette spørsmålet. Vi kvinner bør pushe våre menn på dette området, hvis vi har eller kjenner menn som er dårlige på dette. Til mine brødre, sønner og nevøer vil jeg si, ta en prat om dette temaet med fastlegen, sjekk dere jevnlig, å ta av dere buksene hos fastlegen for en viktig sjekk. Lær deres sønner å gjøre det samme.
I går fulgte vi Rune det siste stykket her på jorden. Rune døde av denne sykdommen, han hadde ingen symptomer. Da han fikk diagnosen var kreften allerede kommet i skjellettet. Da er det som oftest for sent, selv om man kan være heldig å få både måneder og år å leve. Vi er nå inne i måneden for Movember, hver eneste november setter vi fokus på denne sykdommen, og det må vi fortsette med.
Runes avskjed ble en flott markering, både for oss som fikk delta fysisk, men også for de som måtte delta via nettet. Runes personlighet kom frem hele veien. Mens vi ventet ble melodier som White Christmas, You raise me up, What a wonderful world og Amazing Grace spilt. Etter inngangsordene ble Alltid freidig avspilt. Rune var en modig mann som så både sannheten og døden i hvitøyet. Han var direkte, på en rolig måte, sa alltid det han mente, og han kunne være konfronterende når situsjonen krevde det. Han ringte Per Svein med ujevne mellomrom for å fortelle hvordan sykdommen utviklet seg. Han hadde alltid troa på at det skulle ordne seg, uansett hva. Som presten sa i sitt minneord, brukte han å si: det er som det er, og det blir som det blir.
Før kisten skulle bæres ut ble Rune Rudbergs låt, Ut mot havet avspilt. Det jazzet opp stemningen for å si det sånn. Det var bare så Rune❤️da følte jeg nærværet hans, for han elsket havet.
Minneordene fra famile og kjæreste gjorde Rune så levende for meg i går. I går tok vi farvel med et unikt menneske, som vi allerede savner.
Mamma Lilands blogg 