I dag skal vår venn Rune begraves. Alt er annerledes nå i coronaens tid. Det er ikke bare å møte opp for kreti og pleti, å delta i kirken. Invitasjoner sendes til 50 stykker, og telefonnummer registreres for smittesporing. Det er en underlig tid, å skulle si farvel til sine kjære i. Det finnes mange begrensninger, men vi mennesker gjør det beste ut av situasjonen.
Min mann som er på jobb i oljå får ikke være til stede i begravelsen. Det er slik dette Nordsjølivet er, du kan ikke velge når du skal være ute, og når du skal være hjemme. Det finnes mange velsignelser, og gode ting med denne måten å jobbe og leve på. Vi har selv valgt å leve på denne måten, og det passer oss bra. Vi innretter oss etter forholdene. Medaljen har også en bakside, som i dag. Vi skulle gjerne vært sammen på denne dagen, men vi gjør det beste ut av det.
Corinasituasjonen tilbyr nye digitale løsninger, som ikke fantes før. Begravelser streames, og åpner opp for muligheter vi aldri før har sett. Det er en av de gode tingene som kommer ut av en slik krise. Ordet krise betyr mulighet, og denne situasjoner har vist oss muligheter vi aldri før har tenkt vi hadde. I og med at begravelser nå streames kan min mann faktisk delta i den, fra havet. I dag har han tatt seg fri for å delta i begravelsen som kan ses på nett. Det betyr at han kan gå til lugaren sin, stenge verden ute for noen minutter, å følge bestevennen til den siste hvile. Akkurat det er jeg veldig takknemlig for. Det hadde ikke skjedd før coronaens tid.
Jeg kan høre min avdøde mor hviske i øret mitt: aldri så galt at ikke det er godt for noe. I dag er jeg en av de heldige 50 som får følge vår venn det siste stykket her på jorden. Og igjen hører jeg mammas stemme i øret si: Ingen kjenner dagen før solen går ned❤️
Mamma Lilands blogg 