Det har vært vanskelig å finne hvilepuls de siste ukene. Oppgavene har stått i kø, men nå begynner vi å nærme oss noe. Det er utrolig mye vi skal rekke de periodene Per Svein er hjemme, men denne turen har tatt kaka. I går var det siste dagen hjemme, før togreise til Stavanger tirsdag kveld. Da er det om å gjøre å få gjort unna saker og ting. Mors hår måtte farges, og det er fars jobb🤗
Per Svein fikk vasket bilen og skiftet dekk, mens jeg ryddet, vasket og strøk klær.
Per Svein hadde handover med sine kollegaer. De tre som deler jobben har telefonmøte hver fjortende dag, før en ny tar over jobben, altså handover. Etter det måtte han flytte postkassen et hakk ned. På lave sko kunne jeg ikke se om det var kommet post, på litt høyere heler kunne jeg se at det var kommet post, men hadde ingen mulighet til å nå den. Det er veldig ugreit, og postkassen bør tømmes jevnlig, før han kommer tilbake igjen.
I går ettermiddag slapp vi alt vi hadde i hendene, og dro til byen for en bedre middag. Vi stakk innom Torunn på Centrum sko, så jeg fikk kjøpt meg støvletter. Nå er jeg skodd for sesongen, skikkelig varme og gode støvletter fikk jeg kjøpt på salget i vinter, på samme sted. Jeg bare digger den butikken.
Det var deilig med to timer på restaurant. Vi kunne lande, å fordøye de siste ukenes begivenheter. Sinnsykt mye godt arbeid har blitt gjort. Vi håper på å kunne nyte mer i tiden fremover. Vi snakket om, og kjente på en takknemlighet til alle som har bidratt i flyttesjauen. Det blir innvielsesfest når Covid 19 sjauen ligger bak oss. Vi fikk slappe av med bakgrunnsmusikk som roet nervesystemet, og vi kunne minnes Rune, som vi allerede savner. Vi kan konstatere at tårekanalene ikke er tette, tårene ligger i øyekroken hele tiden, det skal lite til før øynene flommer over. Klumpen i brystet blir stadig mer merkbar. Det var ikke dette vi hadde sett for oss.
Vi snakket om hva det måtte ha kostet ham å ta turen ut til oss onsdag kveld, men også hvor viktig det må ha vært for ham. Vi kjenner bare på en grenseløs takknemlighet for at han tok oss med inn i den siste uken han hadde å leve. Vi skulle så inderlig gjerne ha hatt ham med videre, men kroppen hans var ikke lenger noe godt hjem å bo i. Vi er takknemlige for at det ble slutt på lidelsen. Vi funderte lenge på hva som skulle stå på bårekransen, Per Svein skulle bestille. Alt måtte kokes ned i få ord. Valget falt på : Takk for fantastisk vennskap💙