Sent fredag kveld døde Rune, vår følgesvenn gjennom livet. Jeg traff Rune for første gang på Nøkkelklubben, på St. Johner, i Søgne. Jeg jobbet der, først som tilkallingsvakt, og etterhvert som lærling i kokkfaget. På et langt senere tidspunkt traff jeg Per Svein på samme sted. Da fikk jeg etterhvert greie på at de to var bestevenner. Rune var Per Sveins soleklare forlover i bryllupet vårt for drøye 33 år siden.
I tillegg til å være en solid støtte, har han vært en positiv kraft i vårt liv, en raus person som ga av seg selv, og sin tid. Vi fulgte hverandre gjennom tykt og tynt. Han var en av de få som på et tidlig tidspunkt virkelig forsto hvor vanskelig livet var for oss som mobbeutsatt familie. Han fulgte også tett drømmen om en bolig på Langenes. Det tok 16 år å realisere den.
Rune hadde selv mange utfordringer i livet. Han hadde mange problemer knyttet til helse, men også på det private plan. Vi fulgte hverandre gjennom tykt og tynt, og vi heiet på hverandre, mens vi fant løsninger på ulike problem. Rune var maler, tapetserer, og gulvlegger, en av de beste i sitt fag. Han var ute for en arbeidsulykke som nesten kostet ham livet, da han ramlet ned fra en stige. Han ødela knærne sine på gulvlegging. Han la alle tepper og belegg i huset vårt i Tjønneveien. Han fikk etterhvert løsemiddelskader på grunn av jobben, og brukte flere år for å få utbetalt sin rettmessige erstatning. Han var vår aller beste støtte da vi gikk til erstatnigssøksmål mot kommunen, på grunn av Roberts mobbeskader. Han hadde troa, og han hadde rett. Mennesker som Rune vokser ikke på trær. De må man ta vare på.
Da ting begynte å roe seg, og han hadde funnet den store kjærligheten, slo kreften til. Etter tøffe behandlinger ble han frisk fra kreften, og det så lyst ut. Så begynte utforbakken. Han hadde store helseproblemer de siste månedene. Han kom ut hit til Langenes tre ganger de siste par månedene. Han kunne ikke gå mange meterne før han måtte ta seg en hvil. Første gangen han kom fikk jeg sjokk, han så ut som han var i dødens forgård, og magefølelsen min var helt elending. Sammen med flere av våre venner ble han med på en visning i hus og leilighet. Han likte det han så, han satte pris på godt håndtverk. Han kom på besøk igjen rett etter vi hadde flyttet inn. Da hadde han blitt enda sykere, nyrene var i ferd med å stenge ned. Han hadde overlevd ved et mirakel.
Onsdag kveld dukket han opp igjen. Da ringte han fra bilen og hørte om vi var hjemme. Han orket ikke gå til døren hvis vi ikke var det, han var for sliten. Han hadde med seg vin som innflyttingspresang. Han satt lenge til å være så dårlig. Det verste sa han: er å være så sliten. Ordet dødssliten ramlet ned i hodet mitt da jeg så ham. Han sa ingen visste om han ville leve i tre år eller i tre måneder. Mentalt var han ikke klar for å dø, han ønsket seg mer av alt det gode livet hadde å by på, som kjærlighet, vennskap, reiser og menneskemøter. Vi så at han egentlig var altfor sliten for å komme på besøk, men vi så også hvor mye det betydde. Det betydde mye for oss også.
Han fortalte hvor mye det betydde for ham at vi endelig hadde fått oppfylt husdrømmen. Og den tapetveggen er bare helt genial: sa fagarbeideren. Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har kjørt ut hit og drømt sammen med dere. Jeg har vært her lenge før de begynte å sprenge, jeg har fulgt prosessen og vært innom hver gang jeg har vært i Søgne. De siste årene var han mye hos kjæresten i Sverige, og det var en glede for oss å se hvor godt kjærligheten gjorde ham. Han leste bloggen min hver dag ,sa han, den lyste opp dagen hans. Han klarte ikke gå rundt i huset for å se seg om, men han leste bloggen, og visste akkurat hvordan det så ut overalt. Han hadde ledd seg fordervet av føljetongen om Hth-kjøkken, sånn hadde det alltid vært sa han, de blir aldri ferdige.
Han hadde gjort opp sitt bo, solgt alt utenom båten og bilen. Han skulle ikke eie noe, sa han. Han leide leilighet hos sin bonusdatter, og var hos kjæresten i Sverige når det lot seg gjøre. Han hadde gjort opp, og forsonet seg med de han ønsket å forsone seg med. Han hadde alt på stell, og han hadde fred med seg selv. Han hadde noen gassflasker på hengeren som han ville Per Svein skulle ha på hytta. Rune hadde som mål å bli med Per Svein opp på hytta til våren. Jeg må ha et mål for å klare dette, sa han.
Da Per Svein kom for å hente gassflaskenec dagen etter, holdt de nærmeste på å gjøre ham klar for en tur til sykehuset. De hadde snakket med dem der inne på sykehuset, og skulle kjøre han inn. Per Svein så på sin beste venn og sa, jeg bestiller en ambulanse. Da Rune fikk lagt seg på båren i ambulansen sa han, å det var godt. Rune ringte Per Svein noen timer senere, da fortalte han at kreften var tilbake med stor kraft og full spredning. Det var ikke mer å gjøre. Per Svein besøkte ham på sykehuset samme kveld, de fikk en god samtale. Rune ba Per Svein ringe døtrenes mor for hun hadde snakket med legen, og hadde fått med seg alt. Han gjorde det og fikk beskjed om at legene sa han hadde to til fjorten dager igjen å leve.
Sent fredag kveld, før midnatt, døde Rune med datter, bonusdatter og ekskone rundt seg. Han døde fredelig med et smil om munnen.
Energien til vår venn har forlatt kroppen. Vi håper han tar turen hit til Langenes med sola, vinden og regnet. At han fortsetter å være i bakgrunnen som en hjelpeånd og støtte. Per Svein reiser i Nordsjøen denne uken, så han får ikke med seg begravelsen. Rune er den første til å forstå det, selv unngikk han begravelser så langt det gikk an.
Vi kommer til å ha vår egen markering, når tiden er inne. Da tenner vi bålpanna på brygga, og deler vinen han kom med på onsdag. Og kanskje dukker det opp en hjelpeånd med vinden og været, med en energi vi kjenner godt, og som vi er uendelig glade i. Vi håper du har funnet fred nå Rune, og at du fortsatt kan lese bloggen, for dette innlegget tror jeg du hadde likt. Vi har forstått budskapet du har gitt oss de siste gangene vi traff deg. Vi skal ta vare på hverandre, holde sammen, og nyte at husdrømmen endelig er blitt en realitet. Vi kommer aldri til å glemme deg, du har betydd en forskjell i våre liv. Til vi ses igjen sender vi deg masse 💙💙💙💙
Mamma Lilands blogg 