1000 blogginnlegg passert😱

Tirsdag poppet det opp en melding i bloggen min, tusen blogginnlegg var nå postet. Skal sei, tenkte jeg da. Hvor kommer alle disse ordene og historiene fra? De kommer fra et 55 år langt levd liv. Og de vil ingen ende ta. Historiene formelig banker på, og venter på å bli fortalt. Den viktigste grunnen til å blogge handlet om alle de henvendelsene jeg fikk/får angående mobbing, erstatningskrav og senskader. Jeg ønsket å lette mitt eget arbeid i den forbindelse. Jeg begynte å blogge i desember 2017, rett før den mye omtalte rettsaken mot Søgne kommune. Den store varslersaken. To av varslerne gikk til sak mot kommunen om mobbingen flere ansatte hadde blitt utsatt for på rådhuset i Søgne. Dagbladet omtalte i sin tid dette huset som skrekkens rådhus.

Jeg ville følge rettsaken, å dokumentere det jeg opplevde. Jeg har haugevis av sider med referat fra saken, som er renskrevet på pc. Jeg har hyllemeter med dokumentasjon om det som fikk pågå der oppe, med tillatelse fra flertallet av kommunens politikere. De omskrev mobbingen til en konflikt, slik skolene gjør i de fleste mobbesaker. Varslerne vant, men kommunen rettet seg aldri etter dommen. De benyttet seg av den sterkestes rett, og fortsatte sine gjengjeldelser mot de som varslet.

Jeg har skrevet mange blogginnlegg om mobbing, erstatnigskrav, rettsaker og senskader. Det vil bli flere, team Liland skal følge en rettssk i desember. Jeg er i gang med fortsettelsen på historien i vår egen sak. Denne gangen handler det om senskader. Teorigrunnlaget er skrevet, det er på noen og sytti sider så langt. Verket skal fullføres i min nye kontordel på Casa Amore. Det kommer mange flere blogginnlegg om dette tema etterhvert. Bokens arbeidstittel er: Etter rettsaken- Å leve med senskader etter mobbing. Det er fullt mulig, og som i den første boken, vil denne bokens bærebjelker også være tro, håp og kjærlighet. Håpet skal ingen få ta fra oss, og med tro, håp og kjærlighet blir det umulige mulig.

Jeg har lenge tenkt at jeg skal få katalogisert bloggen, også det håper jeg å få tid til på sikt.

Jeg har også tatt opp temaet demenssykdommer. Som pårørnde til en mor med demens, i alle fall de siste tyve årene hun levde, har jeg gjort mange erfaringer som med fordel kan deles. Her har jeg også gjort mye research på forskning, samtidig som jeg har skrevet dagbok siden 2006, hvor jeg har skrevet mye om dette. Vi hadde også en bok vi skrev i når vi besøkte mamma, de åtte årene hun bodde på Søgne omsorgssenter, før hun døde. Demens kalles en pårørendesykdom, og den er knalltøff. I starten er den klart tøffest for den som rammes direkte, men etterhvert som den som rammes forsvinner inn i demenståken, desto tøffere blir det å være pårørende. Det mennesket du en gang elsket og kjente, forsvinner sakte, men sikkert. Så må du lære deg å leve med det mennesket som dukker opp bak gardinet. Det er knalltøft, men det finnes også gyldne øyeblikk. Mamma var en slagferdig dame, og innimellom kunne hun glimte til, også etter at gardinet var trukket ned. Hun klarte stadig vekk å få oss i krampelatter. Fortiden og fremtiden forsvant, hun forankret oss i nuet, for det var bare der hun eksisterte. Det var bare det som gjaldt, her og nå. Jeg har mange historier som trenger seg på, men de får vente.

Jeg har skrevet om bøker, som den bokormen jeg er. Bøker har vært mine beste venner gjennom livet. Uansett hva jeg leser, så lærer jeg noe nytt. Kunnskap gir meg stor glede, og jeg blir aldri utlært. Et liv uten bøker hadde blitt et tomt liv. Nå skal alle mine bøker snart få et nytt liv, i mitt nye bibliotek på Langenes. Når jeg først er i gang vil jeg anbefale to bøker jeg nettopp har lest. En ny bok, og en klassiker.

En ny forfatter for meg. Hun skriver romaner rundt historiske hendelser. Denne er fra Titanics forlis.

Denne klassikeren elsket jeg, selv om kvinnesynet her heldigvis er foreldet i vår del av verden.

Jeg har skrevet mye opp politikk. Politikk er per definisjon: fordeling av byrder og goder. Jeg er opptatt av skjevfordelingen, og at barn får mer av byrdene enn de hadde behøvd, mens mange voksne skummer fløten på deres bekostning. Det gjør meg jævlig forbannet, for å si det pent. Jeg har skrevet mye om Gjør Søgne greit igjen, og våre opplevelser med å følge politikken på nært hold. Partipolitikk er jeg lite opptatt av. Jeg stemmer på de som til enhver tid har det beste programmet for å ivareta barn.

Jeg har skrevet minneord, når tiden har vært inne for det. Jeg skriver om hva disse menneskene har betydd for meg, og hvilke kvaliteter som jeg har satt mest pris på hos den enkelte. Jeg har skrevet innlegg hvor jeg fremsnakker mennesker som gjør en innsats, og spesielt om de gjør noe ekstraordinært for barn. Det kommer jeg til å fortsette med.

Jeg har skrevet om reiser, om turer i skog og mark, og delt haugevis av bilder.

Disse tok jeg i går. Himmelen fascinerer meg. Alle de vakre fargene.

Jeg har delt noen oppskrifter, og flere vil komme. Jeg er kokk i bunnen. På Langenes får jeg et fantastisk kjøkken. Det kommer neste uke. Etterhvert blir det drivhus og plantekasser. Vi skal lage kolonihage sammen med barnebarna.

Her kommer kjøkkenet til å stå.

Jeg har skrevet om familie, venner, fester, feiringer, begravelser og alt det livet har å by på. Jeg har skrevet om støtteordninger, som Studier med støtte( SMS). Neste gang skal jeg skrive om leie før eie, men det blir ikke denne uken. Jeg har delt byggeprosessen til Casa Amore. Vi nærmer oss mål, med stormskritt. Det gjenstår ennå litt. Jeg har delt opplevelser på hytta, og i Lilandsresidensen. Jeg har delt historier fra Casa Roberto, Livet på ranchen, og livet i leiligheten i byen. Jeg har delt historier og bilder om barn, svigerbarn, barnebarn, søsken, familie og venner. Barn, svigerbarn, Per Svein, Tove og andre, har sendt meg bilder til bruk i bloggen. Den har blitt et felles prosjekt som vi alle har bidratt til.

En stor takk til alle som har bidratt, og til de som har pushet på for at jeg skulle starte den ( det tok noen år). Og ikke minst tusen millioner takk til alle de som har vært innom og lest. Det har vært helt overveldende. Takk for alle tilbakemeldinger på privat melding, når jeg har skrevet et innlegg som traff deg midt i planeten, midt i det livet du lever her og nå.

Så ble de stående disse tre, tro, håp, og kjærlighet, og størst av dem er kjærligheten. Bloggen har vært ment for å spre håp, foruten håpet er livet lite verdt. Har man håp, kommer troen på at man skal klare det, og det igjen baner vei for kjærligheten. Kjærligheten til livet, til oss selv, og de rundt oss. En nydelig dag ønskes deg som leser❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s