Når det baller på seg.

Lite ante vi, da vi gikk ut i media med Roberts mobbesak, for åtte år siden, hvilke konsekvenser dette skulle få. Det var en beslutning som skulle vise seg å få langt større konsekvenser enn hva vi i vår villeste fantasi kunne forestille oss. Advokat Kjærvik anbefalte det ikke, men Robert og jeg var krystallklare. Vi var nødt til å bruke denne muligheten til å hjelpe andre i lignende situasjoner. Vi ville knuse et tabu, bidra til å fjerne skylden og skammen, å plassere ansvaret der det hørte hjemme. Hos de voksne som neglisjerte lovverket, og som unnlot å hjelpe et barn i deres varetekt. Det handlet om offentlig omsorgssvikt i skolen. Hvor lovbrudd ikke får noen konsekvenser, fordi de skjer i offentlig regi.

Vi var den andre familien i Norge som vant frem i et erstatningssøksmål mot egen kommune, som følge av mobbeskader. Vi var de første som sto frem offentlig, og det ble en del medieoppslag frem mot rettssaken. Jeg fikk uttale meg om ting som hjelpetelefon for mobbeutsatte familier,og erstatningsordninger ved siden av rettssystemet,og mye mer. Viktige saker som enda ikke er løst. Vi lot pressen følge saken, på en betingelse. Vi skulle ikke fremstå som noen stakkarer eller offer, vi hadde og har lite tii overs for sosial pornografi, som det kalles. Vi ville fremstå som normale, ressurssterke mennesker,som kjempet en kamp, det strengt tatt ikke skulle være nødvendig å kjempe. Vi fikk det som vi ville.

Da rettsaken startet var media på plass, og Kjærvik valgte å bryte tausheten. Robert skulle ikke stå alene i medias søkelys, han gikk inn fullt og helt. Vi foreldre uttalte oss til media i alle pauser, de tre dagene rettsaken varte. Da rettsaken var over og vi sto utenfor rettslokale sa Kjærvik: vi har diskutert denne saken på kontoret hele uken, den måten dere har stått frem på i media er forbilledlig.

Etter saken ble det naturligvis en del medieoppmerksomhet, og vi har bare positive ting å si om medias håndtering av vår sak. Da boken min » Alle mot en» ble gitt ut på Cappelen Damm i september 2014, ble det enda mer oppmerksomhet i media, men denne gangen var det utelukkende positivt. Vi fikk satt fokus på et viktig samfunnsproblem, og har fått være blant de som har fått bidra til å løfte denne saken høyere opp. Til både Regjering, Storting og kongehus. Alle vet nå hvilket stort samfunnsproblem dette er, selv om viljen til å handle på det alle nå vet, nærmest er ikkeeksisterende.

Henvendelsene disse åtte årene har vært mange. Vi snakker om flere hundre henvendelser i året, og mange tusen til sammen. Vi har fått brev, mail, telefoner, sms, hundrevis av meldinger på messanger, og vi har blitt stoppet hvor vi har gått. Jeg har vært involvert i flere hundre saker. Noen i flere år, andre saker bare med råd og veiledning en gang. Folk tar kontakt uansett hvor vi ferdes. Mobbing blir fort et tema uansett hvor jeg ferdes, når folk finner ut hvem jeg er. Etter at jeg begynte å blogge har jeg også fått henvendelser via den. Det er mange som trenger hjelp der ute, og så altfor få som virkelig hjelper. Det blir mest brannslukking.

Vi hadde aldri i verden kunne forestille oss at vår kamp skulle bety så mye, for så mange. At det vi gjorde kunne skape så store ringvirkninger. Vi får stadig tilbakemeldinger om at det vi gjør gir håp, styrke og mot til de som trenger det mest. Kan vi, kan de, og det er det vi har forsøkt å vise med vårt eksempel. Det har vært like vanskelig for oss som det er for andre som står i denne situasjonen. Vi har forsøkt å vise at det finnes en vei ut av dette helvete, selv om veien er lang, kronglete og full av tilbakeslag.

Det har vært mange overraskelser, og mye å lære. Vi har fått en kompetanse svært få andre har. Om manglene i offenlig sektor og i hjelpeapparatet, om manglende vilje til endring, om et ønske at det skal legges lokk på kritikkverdige forhold, om å tvinge mennesker til taushet, om hvordan de som varsler om kritikkverdige forhold forfølges, og mye mer.

Problemstillingene har vært uttalige, hver eneste dag. Jeg takker min skaper for at jeg har blitt utstyrt med en løsningsorientert hjerne, for den har jeg fått bruk for. Det jeg har vært mest fornøyd med er at jeg har fått bidra til å få på plass et nasjonalt foreldrenettverk mot mobbing. Det er et nettverk bestående av medlemmer og et styre som jobber på frivillig basis. Det er ingen penger involvert. Det vi så altfor ofte ser er at de som mottar pengestøtte, blir politisk korrekte, og kjøpt og betalt. Det gagner ikke barna og deres familier. Da taler man ikke barnas sak, man snakker slik at det tjener pengepungen best. Mammon er en farlig Gud.

Foreldrenettverket gjør en strålende opplysningsjobb mot de bevilgende myndigheter. De er blitt noe de som styrer landet må regne med, de er nødt til å lytte til oss. Ingen skal lengre få kunne si: vi visste ikke. For nå vet de. Vi lurer på når tiden er inne til å handle på det de vet. Det gjenstår å se.

I disse covid 19 tider er skoledagen blitt endret. Det har vært stillere enn vanlig på mobbefronten. April, mai og juni har vært høysesong, da orker folk nesten ikke mer. Da er henvendelsene mange. Ikke dette året. Jeg har bare hatt et par saker. Jeg har derimot fått mange gladmeldinger fra familier som har fått et uventet langt friminutt fra mobbehelvete. Jeg er ikke vant med slike gladmeldinger, så det har vært en hyggelig avveksling i hverdagen.

Jeg får fortsatt mange henvendelser om senskader, akutthjelp og selvmordsfare. Dette tar jeg på ytterste alvor. Heldigvis har jeg en bachelor i sosialt arbeid, og en master i offentlig politikk og ledelese( statsvitenskap). Jeg vet at slike saker skal jeg ikke deale med alene. Jeg skal ikke leke hobbypsykolog. Her skal hjelpeapparatet inn, og fastlegen skal kjøre løpet. Jeg følger opp til jeg er sikker på at de får den hjelpen de trenger. Jeg har flere unge mennesker med senskader som bruker meg som sparringpartner når det røyner på, men jeg er ikke en del av deres hjelpeapparat. Slike henvendelser har jeg fått gjennom hele våren. Senskadene tar ikke skolefri.

Jeg blir stadig kontaktet i forbindelse med erstatningssaker, og sakene sluses videre til Kjærvik eller andre advokater. Det er der disse sakene starter.

Noe som har overrsaket meg er alle mobbesakene som ender opp som barnevernssaker. I de aller fleste saker som når mitt bord koples barnevernet før eller senere inn, som en straff mot brysomme foreldre. Det er påfallene og sjokkerende hvordan skoler på denne måten misbruker barnevernet,og bryter barnevernsloven, uten at dette får noen konsekvenser for barnevernet eller skolen. Dette går jo utover de barna som faktisk trenger hjelp fra barnevernet. Det er påfallende å se hvordan offentlige instanser beskytter hverandre. Kjennskap og vennskap rår grunnen, man beskytter hverandre og hverandres jobber.

Det er ikke lenger bare skolesaker som havner hos meg, det kommer stadig flere barnevernssaker. Når det kommer til rus og vold i nære relasjoner kan det virke som om de som jobber i barnevernet er redde for å gripe inn. Jeg har selv hjulpet med klager i slike saker. Fylkensmannen har hatt tilsyn,?og feil har blitt påpekt. Det fører ingen endring med seg, alt fortsetter som før. Det blåser stormer rundt barnevernet, og det er på høy tid med en opprydding. I stedet tar man budbringer. Vi må slutte å forfølge de som varsler, å ta tak i problemet i stedet. Det gjelder barnevernet, det gjelder for Nav, det gjelder hele offentlig sektor.

Når vi kritiserer systemet blir vi bedt om ikke å være så negative. Det er jo mye positivt også? Har vi ikke merket det? Det som ikke fungerer blir ikke bedre av at vi snakker om det som er bra. Det må handles og endres. Når vi snakker om det som er bra, er det ingen som sier at vi må snakke om det som er negativt også, for å skape balanse. Hvorfor skal vi på død og liv snakke om det som er positivt, når det er det negative som må endres? Så ja, jeg har fått overraskende mange meldinger som går på barnevernet, og det har gitt meg en kompetanse jeg aldri har bedt om.

Jeg får mye om Nav også, men det har vært som forventet. Det har ikke kommet som noen overraskelse, for her har vi som familie gjort oss mange erfaringer, på godt og vondt. Vi har også lært at selv om systemet ikke virker slik det bør, finnes det mennesker i systemet som redder både dagen,?og livene til folk.

Den mest forferdelige saken vi var inne i var da vi ble ringt etter i en skolemiljøsak i fjor. Vi var sannhetsvitner til et maktovergrep mot et barn i en skolmiljøsak, i Søgeskolen. En leder i en etat gikk langt over streken, og vi klagde inn personen til nærmeste leder. Det ble en oppvask uten sidestykke, i flere etater, og et skrekkeksempel på hvordan møter IKKE skal foregå. Leder ble av sin leder pålagt å beklage og forklare hva som hadde skjedd etter vår klage, ved å sende oss en mail. Det er nemlig slik at de som hjelper ikke skal oppleve det vi opplevde i slike saker. Vi påpekte gang på gang at det vi mente var det verste i denne saken, var hvordan mennesker i krise blir møtt, og at det er de som skal ha beklagelsen. Beklageligvis var det bare vi som fikk en beklagelse for vår opplevelse, og ikke familien som opplevde sitt livs mareritt.

Etter denne forferdelige opplevelsen hadde vi mange dårlige dager og netter. Jeg blir fortsatt kvalm, og føler trang til å spy bare jeg tenker på den saken. Vi har med jevne mellomrom tenkt på og snakket om familien. Vi har lurt på hvordan det går med dem, og om alt er bedre nå. Og om de har kommet seg over sjokket. Vi er nemlig fortsatt rystet over denne opplevelsej, som varte over fire timer. Vi nektet å forlate skolen før det kom en løsning på bordet. Det er ikke slik at man venner seg til å stå i disse sakene. Det er tvert imot, vi blir mer hudløse og desillusjonerte for hver gang. Det er de brutale realiteter. På en måte skulle jeg ønske det var annerledes, på en annen måte er jeg glad for at vi reagerer som vi gjør. Hva er vel livet verdt uten empati? Det er det som gjør oss til helstøpte mennesker.

Her om dagen tok en av familiens hjelpere kontakt. Vedkommende kunne fortelle at det gikk veldig bra med familien nå. Da barnet kom til en ny kommune, og ble sett og hørt, forandret det seg som ved et trylleslag. Barnets far sa at det var som å slå på en bryter. Fra et sant helvete her i Søgne, snudde det til himmel, i løpet av kort tid, med trygge tilstedeværende voksne. Barnet var som forvandlet. De hadde gått fra helvete til himmel på kort tid. Jeg får ikke så ofte solskinnshistorier, så jeg samler på de jeg får. De varmer meg i tøffe stunder. Denne beskjeden varmet mer enn de fleste. Dette er den desidert sjukeste saken vi har stått i, dessverre finnes det mange slike der ute. Denne er ikke enestående.

Det hender også at vi får takknemlige meldinger fra ukjente mennesker. Folk takker for at vi har delt vår historie, de takker for at vi har tatt kampen, de takker for at vi taler barnas sak, de takker for foreldrenettverket, de takker for at jeg har skrevet en bok som betyr mye for dem. I går tikket det inn en slik melding på sms fra en ukjent person.

Kjære Ann Kristin

Jeg har lest om det som dere har vært igjenom. Det rørte meg stort å høre boken du skrev. Hils sønnen din, å gi ham en klem fra meg. Jeg vil også takke dere for at dere oppfyller min drøm. Jeg har lenge tenkt å skrive historien om det som skjedde da jeg ble født. Altså en selvbiografi. Mange har oppfordret meg til å gjøre det, men jeg har ikke turt. I dag har du og sønnen din, sammen med to andre, fått meg til å komme i gang. Boken har fått navnet …. Om det er greit for deg og sønnen din vil jeg gjerne ha med navnene deres når jeg etterhvert skal takke de som fikk meg i gang.

Mange varme klemmer fra….

Vi mennesker har mye større innflytelse på hverandres liv, enn det vi kan fatte og begripe. Ved å tørre å leve ditt liv, på din måte, ved å tørre å dele din historie, ditt livs verste mareritt. Ved å gjøre dette kan du bidra til å endre andre menneskers liv, til det bedre, på en måte du aldri trodde var mulig. De usynlige båndene som binder oss mennesker sammen er sterkere enn det er mulig å forestille seg. Våg å være et eksempel for andre, gå foran og vis vei, selv om veien er vanskelig. Sett det ene benet foran det andre, å gå steg for steg. Ved å trosse tabu, skyld og skam, endrer du ikke bare ditt liv, men også andres. Ghandi sa det så treffende: vær den forandringen du ønsker i verden. Det koster en hel del, men det er jammen meg verdt det❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s