Maidager💚🍃☀️

Vi er godt inne i våren, og det blir liksom ikke feil, uansett hva som skjer ellers. Vi konsentrerer oss fortsatt om de nære ting. Jeg har lest et par bøker til, som kan anbefales👍

Fra før har jeg lest boken Sapiensav samme forfatter, og jeg har enda en liggende på vent.

Denne boken er et nyttig verktøy alle bør få med seg👍

Per Svein var så heldig å få en selvlaget gave av søster Marit her og dagen.

Rypesokker til en rypejeger er jo morsomt å få og ha❤️

Et cafebesøk har det også blitt denne uken, brød ble kjøpt med hjem🤗

Per Svein har fått ryddet nede i skauen. Jeg har fått ryddet i huset. Det kjører stadig inn folk og ser på huset. Vi vet at det er mange som har klikket på huset, satt det opp som sin favoritt, mange har sett det mer enn fem ganger, og mange har lastet ned hele salgsoppgaven. Vi har god tid for vi skal ikke ut før i september.

I disse koronatider har jeg ikke fått en eneste henvendelse om råd og veiledning i en pågående mobbesak. Det er ny rekord, ikke en gang i sommerferien er det så stille. Det har vært fantastisk. Jeg har fått mange henvendelser fra mobbeutsatte familer, om at de har fått en ny og bedre skolehverdag. De ønsker bare det skal vare ut skoleåret. De blir ikke bønnhørt. Mandag begynner skolen igjen for alle. Det positive med disse krisetidene er at regjeringen også har fått med seg at mange barn over hele landet har prestert bedre med denne typen undervisning,enn den de har gjort i klasserommet. I løpet av de neste tyve årene håper jeg vi får en helt annen skole, enn den vi har i dag. Og jeg tror krisen har satt fart på denne utviklingen. For mange barn og unge hadde en slik undervisningsmetode betydd at de hadde klart å fullføre en utdanning. Da tenker jeg både på de som sliter med mobbing i skolen, men også for de som sliter med senskader. Jeg ønsker meg en mer skreddersydd og tilpasset undervisning for hver eneste elev, i vårt langstrakte land. Det hadde vært forebyggende arbeid for barn og unge det. Den eneste trøsten jeg har å gi de som ikke vil tilbake på skolen nå, er at sommerferien er rett rundt hjørnet.

Jeg har fått henvendelse fra en del familer som sliter med senskader. Senskadene tar ikke fri i koronakrisen, eller i ferier. Mobbingen tar slutt en gang, det gjør ikke senskadene, selv om de blir til å leve med på sikt. Det jeg bidrar med i slike saker er gode råd, veiledning, og bekreftelser. Dette er helt normalt i forhold til det de har vært utsatt for. Jeg forteller at det ikke er farlig å gråte, tvert i mot. Jeg forteller at følelser ikke er farlig, men at det gjør jævlig vondt, og at det er noe jævla dritt. Man må gjennom de vonde følelsene for å kunne leges. Det kan ikke bli stort kjipere enn det, men det er verdt det. Jeg anbefaler dem å snakke med noen, ta kontakt med fastlege for videre hjelp, jeg ber dem kontakte for eksempel mental helse. Det viktigste jeg kan bidra med er å fortelle at det vil bli bedre, for det tror de ikke at det kommer til å bli. Tvert i mot tror de at dette aldri kommer til å gå over.

Cluet med senskader er at skaden er varig, det må vi akseptere for å kunne leve godt med det. Det ligger mye helbredelse i aksept, mye slipper tak når vi slutter å gjøre motstand. Vi må skrelle løken, det gjør vi ved å stå i følelsene vi har her og nå. Det er ikke lett, men det er verdt det. Vår familie har etter 17 år mye erfaring i å leve med senskader etter mobbing. Det er knallhard jobb å få til det andre klarer uten halvparten av strevet. Det er likevel verdt det, livet blir bedre, skaden blir til å leve med. Triggerne blir mindre, tilbakefallene sjeldnere. Roberts advokat Arvid Kjærvik sier det så enkelt, skaden er varig, og man må påregne at man trenger behandling igjen i ulike stadier av livet. Han er også klar på at det er verdt det, og at man kan leve gode og fullverdige liv med disse skadene.

Problemet er at hjelpen er så vanskelig tilgjengelig. Mobbeutsatte og de som lever med senskader etter overgrep som mobbing, har større selvmordsrisiko. Derfor er jeg veldig klar på at hjelpeapparatet skal kontaktes når senskadene rammer igjen og igjen. I disse koronatider har det vært helt umulig å få god hjelp. De med senskader har blitt rammet dobbelt. Jeg anbefaler alle snakke med noen, mental helse er en jeg trygt anbefaler. Ofte hjelper det best å snakke med noen som selv har vært der. Noen som forstår uten at man må forklare så innmari mye. I disse tider handler det meste om korona, og det bekymrer meg veldig. Det er godt samfunnet nå åpnes opp igjen, ellers er jeg redd for at vi kan miste mange, vi ellers ikke hadde mistet.

Igjen utviklet et blogginnlegg seg i en helt annen retning enn jeg hadde tenkt. Jeg får ta resten en annen gang. Det ble vel akkurat slik som det skulle bli, antakeligvis😍

En nydelig fredag ønskes deg❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s