Kjære Berit❤️

Fredag fikk jeg meldingen om at du var død Berit. Selv om det ikke var helt uventet, var jeg ikke forberedt på at det skulle gå så fort mot slutten. Jeg møtte deg da vi begge begynte på en toårig traumeutdanning, for to og et halvt år siden. Utdanningen gikk over to år, med fem bolker av fem dager. Etter mange år med mye erfaring med mobbeskader, både i egen familie, men også hos flere hundre andre familer, var det på tide å lære mer. Jeg ville lese mer teori, men også lære nye metoder for å håndtere traumatiserte ungdommer, og foreldre på en bedre måte. Utdannelsen begynte i Kristiansand høsten 2017. Jeg visste ikke da hva jeg kastet meg inn i, og hvilken fantastisk reise dette skulle bli for meg personlig. Berit og Randi var to av de mange fantastiske menneskene jeg møtte der.

Berit og Randi var gestaltterapeuter begge to. De var ikke i biologisk famile, men jeg oppfattet dem som søstre. Det gjorde de selv også, det var noe med båndet mellom dem. Du Berit, var 72 år ung da jeg traff deg første gang. Gammel et ikke et ord som passer på en vakker, slank, veltrent, sprek, sunn, nysgjerring, reiseglad, kunnskapshungrig, og ungdommelig dame som deg. Da vi hadde presentert oss for hverandre i gruppen, kom du bort til meg. Du sa: jeg skjønte hvem du var med en gang jeg så deg. Jeg har fulgt saken deres, jeg har alltid ønsket å få treffe deg. Nå ble det sånn, det var ment to be.

Og for en reise det ble for oss alle. Vi måtte gjennom vår egen traumehistorie, men også gruppens. Metoden vi brukte var traumeoppstillinger. Jeg tror vi alle ble veldig overrasket over effekten, og ahaopplevelsene sto i kø. Når du vet hvor skoen trykker, og hva som trykker er det mulig å gjøre noe med det. Da kan endring skje, og det gjorde det for alle som fullførte utdanningen. Det er slitsomt å ta tak i traumene, men en lettelse når de slipper taket. Du og Randi tok i bruk metoden på deres egne klienter, og den virket. Du hadde klienter helt til du fikk diagnosen, alder var ikke til hinder for det. Tvert imot, du lærte stadig noe nytt, og du ble stadig bedre. Du elsket å hjelpe mennesker i endringsprosesser. Du visste også at ved å ta tak i egne ting ville du bli en enda bedre hjelper.

Vi har hatt mange fantastiske samtaler, fra faglige samtaler, samtaler om familien vår, om tøffe tak vi har stått i, om reiser, livet og mye mer. En gang snakker vi om reinkarnasjon. Da sa jeg at jeg håper virkelig jeg slipper å komme tilbake til denne jorden når jeg er død. Da kom det kontant fra deg, jo det skal du, men du skal gjøre noe helt annet. Så kikket du litt rart bort på meg og sa: hvor i all verden kom det fra? Men du skal det altså. Du vet ting om meg som ikke min familie vet en gang. Så dypt pløyde denne gruppen i hverandres liv. Hver gang vi møttes hadde gruppen en tur ut for å spise mat på kveldstid. Da koste vi oss rått og lo oss nærmest fordervet.

Nest siste gang vi var ute og spiste sammen overhørte jeg deg si til en av de andre, at Randi og jeg var svært sterke kvinner. Jeg var midt inni en annen samtale, men jeg blir like overrasket hver gang jeg hører noen utenfra komme med karakteristikker som kjennes helt annerledes ut innenfra. Du var alltid direkte, la ingenting imellom, og jeg elsker mennnesker som sier ting rett ut. Da vet jeg hvor jeg har dem. For å gjøre et så solid arbeid sammen som denne gruppen gjorde, kreves det stor grad av tillit, det hadde gruppen vår. Du hadde sett mange grupper i arbeid som lærer for gestaltstudenter. Du sa alltid at denne gruppen blir bare bedre og bedre.

De to siste gangene fikk vi prøve oss på frivillige kanditater. Vi ble alle forbløffet over resultatet. Folk visste ikke om de turte å komme inn. Vi så hvordan de nærmest krøllet seg sammen. Da de gikk ut, gikk de med lette skritt og hevede hoder. Du sa, vi må reise rundt å gjøre dette, å hjelpe så mange som mulig. Du brukte det også i egen praksis, men så at gruppedynamikken gjorde det enda mer effektivt. Det å bli møtt med respekt, sett, lest og forstått av flere satte fart i helbredende prosesser. Vi fikk også prøve oss på en av dine klienter. Tilbakemeldingen fra din klient, og de andre frivillige var helt fantastisk. Det merkes nok også på dem at vi har jobbet oss gjennom de samme prosessene selv.

Sist vi møttes var du ikke i form. Du var sliten, og hadde vært til diverse utredninger. Den ene kursdagen skulle du på MR, Randi skulle i et møte , og jeg skulle i trekantmøte med Hellvik hus. Derfor begynte vi etter lunsj den dagen, og hadde langdag med middag etterpå. Da du fortalte hvordan formen din var fikk jeg vondt i magen, og skjøv det bort. Den siste kvelden ute med gruppa ble fantastisk, vi lo og lo. Vi lo så mye at da jeg gikk opp for å betale min regning kommenterte servitøren det. Alle gikk rundt og lo sa han, for det var så smittende. Spesielt en av damene hadde en latter som var svært smittende. Du holdt på å forberede 75 årsdagen din uken etter, mens det siste kurset pågikk. Jeg visste ikke da at det skulle bli siste gangen jeg traff deg. Du burde fått 20 år til på jorden, for du gjorde den bedre.

Da jeg traff Randi på traumekurs hos RVTS , et par uker etter siste samling, fortalte hun meg om diagnosen din. En krefttype med dårlige prognoser, og med spredning. Vi forsto begge hvor dette bar. Du ville ikke snakke om døden, du var ikke klar for den. Du hadde så mye ugjort, så mye liv, så mye vitalitet, og så mye du ville dele med verden. Det virker helt meningsløst at du ikke skulle få bidra enda en god stund. Da beskjeden kom på fredag, kjente jeg at jeg ble veldig lei meg. Det er ikke mange ukene siden gruppen vår snakket om å få til et treff. Jeg sa vi kunne ta et treff på Langenes når huset sto ferdig. Da sendte du dette som svar i gruppen: 😍, og det var det siste livstegnet jeg fikk fra deg. Du er en fantastisk dame, vi er mange som kommer til å savne deg. Spesielt går tankene til din mann, sønn, svigerdatter og dine to barnebarn. Jeg har aldri truffet dem, men jeg har ingen problemer med å forstille meg hvilket stort tap dette er for dem alle. Du er unik. Den dagen jeg skal dø håper jeg du kommer og henter meg over i den andre verden. Du er/var et menneske det var lett å bli glad i, og jeg kommer aldri til å glemme deg. Du har satt varige spor hos meg❤️

2 kommentarer om “Kjære Berit❤️

  1. Så flott og bra skrevet.Jeg er så glad for at Berit fikk fullført utdannelsen helt til slutt sammen
    med oss.Klem Randi

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s