Når kroppen sier i fra😱

Kroppen min har forsøkt å si fra lenge. Nå må du gire ned, har den sagt. Jeg har kjent det godt de siste årene, når mobbesakene hoper seg opp, når fortvilte mennesker tar kontakt, fordi det ikke finnes hjelp. Det siste året har jeg stort sett sendt folk videre i systemet. I et system jeg vet ikke virker, eller ivaretar mobbeutsatte familier. Jeg har visst at min stafettetappe i dettte arbeidet snart må ta slutt. Det nye lovverket, og bevaringen av en klageinstans som ikke virker, tar snart knekken på oss alle. Heldigvis var jeg med å starte Foreldrenettverk mot mobbing. Nettverket er i aller høyeste grad oppe og går. De er til stor hjelp for familier, og de lar ikke myndighetene få hvile et eneste øyeblikk. De skal aldri få anledning til å si at de ikke visste.

Dette året har jeg vært inne i noen skikkelig jævlige saker. Jeg tror ikke folk aner galskspen i disse sakene, den vanvittige håndteringen, og hva barn og foreldre utsettes for i dette systemet. Mest fordi de ikke ønsker å se, og vite. For da må de forholde seg til det, og kanskje gjøre noe med det. For kanskje er det ditt barn som lager et sant helvete for andre barn og deres familer, men det vil du nok helst ikke vite. Folk flest aner ikke hvor vanvittig dette er før det rammer dem selv.Jeg bruker mye tid på å fortelle foreldre, at sånn er det faktisk, i hele landet. Og jeg forteller dem at det ikke er dette de skal bruke kreftene på, men på å redde sine barn.

Å ja, hver eneste sak jeg er inne i påvirker meg, og gjør meg kvalm, trist,og forbannet. Det sier seg selv at etter noen år i dette gamet, protesterer kroppen vilt og uhemmet. Min har gjort det lenge. For en uke siden våknet jeg midt på natten, og jeg måtte på do. Jeg gjør alt i full fart, det vet de som kjenner meg. Alt var helt fint til jeg satt på do. Da kjente jeg meg trett og svimmel. Jeg har besvimt før, så jeg skjønte hva som var på gang. Jeg tenkte jeg rekker nok frem til senga først, optimistisk som jeg er. Så ble alt svart.

Per Svein våknet av at han hørte et skikkelig klunk i badegulvet, og så ble alt stille. Han løp inn på badet, slo på lyset, og der lå jeg. Jeg lå i en stilling der jeg ikke fikk luft. Jeg var blå, og hadde kramper i ansiktet. Han fikk meg i en stilling hvor jeg fikk luft, og så begynte han å snakke til meg, for å få kontakt. Jeg hørte ham lenge, men det tok litt tid før jeg klarte å svare. Jeg var litt omtåket. Da jeg kom til meg selv, samarbeidet vi om å få meg i seng. Jeg tror i alle fall at jeg samarbeidet. Jeg var utrolig kvalm, og ville bare legge meg stille i senga. Jeg slapp ikke unna så lett. Han begynte å stille meg en masse spørsmål som jeg måtte svare på. Har du slått deg spurte han, nei sa jeg, jeg har bare besvimt. Jeg tror du har slått deg sa han. Neida, jeg tror ikke det sa jeg. Så begynte han å kjenne rundt i panna og ansiktet. Så gjorde jeg også det, og merket at det begynte å bule ut diverse steder i panna.

Han lurte på når jeg var født, jeg svarte på det, men han hørte ikke hva jeg sa, og spurte igjen. Jeg ble en smule irritert på alt dette maset, og svarte 27.12.64, ikke mas. Han fortalte hva han hadde opplevd, og at han hadde vurdert å rimge 113 for å få meg på sykehus, om jeg ikke hadde kommet til meg selv og vært så klar. Jeg sa at sykehus er uaktuelt. Jeg er bare jævla kvalm, ellers er jeg helt i orden. Jeg har sykehusskrekk. Jeg er et av de barna som da jeg var liten lå på sykehus i noen måneder uten å få besøk, fordi jeg gråt sånn da mamma gikk. Etter det har sykehus vært et mareritt for meg. Jeg har mast meg ut så fort som mulig, også da jeg fikk ungene. Sist jeg lå på sykehus i 2010 fikk jeg det registrert i min journal. Jeg hadde også sagt fra flere ganger at jeg ikke tålte morfinpreparater, likevel klarte de å dytte meg full flere ganger. Også etter jeg igjen sa fra mens jeg lå der. Da jeg også etter det fikk andre preparater med morfin, skrev jeg meg ut, for å komme meg hjem for å bli frisk. Derfor skjønte gubben at det ikke var noe sjakktrekk å sende meg på sykehus før det sto om liv.

Derfor ble vi hjemme. Jeg ble lyst på med jevne mellomrom ,og måtte svare på spørsmål gjennom hele natten. Det fortsatte på sofaen resten av dagen. Jeg har måtte slappe av å ta livet helt med ro. Jeg har vært limt fast i sofa og seng. Per Svein fortalte det til ungene litt utover dagen, og de kom med all slags formaninger og råd som han leste opp. Tove og Inger Grete fikk beskjed. Tove kommuniserte med gemalen resten av dagen. Jeg var ikke på nett. Mandagen fikk jeg sagt fra til Elin og Karianne. De kom alle med så mange formaninger og gode råd, at det holdt for ei lang stund. Jeg bestemte meg for å vente med å fortelle dette til folk før julen var over. Julen skulle ikke handle om min hjernerystelse. Nå skulle vi kose oss.

Robert steppet inn som husmorvikar i juleselskapene, ungene hadde fått beskjed om å dempe lydnivået, hvilket de klarte utmerket. Jeg har fått klar melding fra mine nærmeste om at jeg nå må skru ned tempoet, å ta vare på meg selv. Jeg har gjort nok nå. De har sagt at krafigere melding enn dette kom jeg ikke til å få. Tove har sågar sagt at det sikkert var dette som måtte til for at jeg skulle slappe av. Og det har hun nok helt rett i. Jeg måtte nok slås i bakken.

Vi har kost oss i julen, mindfulness har vært stikkordet. Jeg hadde tenkt å lese mange bøker, men det kunne jeg bare glemme. I går fikk jeg begynt med det igjen. Vi har hørt mye musikk, snakket, sløvet, ledd og sett på film. Til alt hell var jeg forutseende nok til å ta opp haugevis av klissete, romantiske julefilmer. Vi har nå funnet en mal for selv å skrive manus til slike filmer. Noen stikkord er julepynt, snø, kreative yrker, pepperkakehuskonkurranser, eggtoddy, misforståelser rundt en tredje person, enslige foreldre, enkemenn, barn og det å være bambi på isen. Alt sammen veldig forutsigbart, og alltid med en happy ending. Å vi lier hæppy ending. Når det har blitt vel klissete har gemalen begynt å surfe på telefonen. Da har jeg bedt ham legge den bort for å komme i kontakt med sine egne følelser😂😂

Ellert har han kommet med mange kreative forslag for å beskytte hjernebarken min. Han lurte blant annet på om vi fortsatt hadde innehjelmen Kristoffer brukte da han var liten. Det har vi jo ikke, men han er en skikkelig moroklump. Jeg har også fått opplæring i hva jeg skal gjøre neste gang jeg tror at jeg muligens kan komme til å besvime. Da skal jeg altså legge meg flat på gulvet å krabbe videre, alt dette og mer til har jeg blitt servert av safetyfirstmannen denne uken. Jeg blir stadig bedre, men tar livet med ro. Første dag utenfor husets fire vegger var på onsdag. Da kjørte vi ut til Langenes. Torsdag gikk jeg en liten tur. På kvelden dro vi inn og besøkte Herleik. Fredag var jeg innom butikken, spiste lunsj i byen, og grillet pølser hos MacLeods. I går var vi på cafe, ellers levde jeg sofalivet.

Jeg har sover mye og lenge. Jeg har gjort litt småtteri dann og vann. I går sa Per Svein at vi jammen meg hadde fått slappet mye av denne julen, men at det hadde vært deilig. Jeg merker at han begynner å bli litt rastløs nå, og at han gleder seg til å komme i gang med hverdagen og oppussing igjen. Han har begynt å skrive lister, det er normalt jeg som holder på med det. Jeg har sagt vi skal slappe av litt til, helt til neste år, faktisk. Jeg har alt begynt å si nei, og jeg har begynt å trekke meg ut av saker og ting. Det neste året skal handle om de nære ting. Vi skal ferdigstille våre prosjekter, bruke tiden på familie og venner. Vi skal også nyte fruktene etter mange års hardt arbeid, på mange fronter. Så får vi se hvilke dører som åpner seg, og hvilke dører vi velger å gå inn i fremover.

Med denne godbedringsbuketten fra Elin og Karianne, vil jeg ønske deg en riktig god søndag❤️

2 kommentarer om “Når kroppen sier i fra😱

  1. Forundrer meg ikke at det en gang ble for mye og at kroppen din måtte bruke utestemme for å få din oppmerksomhet.Neste steg nå at du bruker noe som heterrekreasjonstid.Når du omsider har gjennomgått denne,kan du forsiktigvie gå videre,Kan du bruke meg til noe,si fra

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s