Bytur med Robert☕️

I går tok Robert og jeg oss en bytur. Ungene trengte litt vinterklær. Det var fort gjort å få unna. Så da tok vi turen på cafe. Det er ikke så ofte at det bare er oss to, helt alene. Robert hadde ikke spist frokost, derfor ble det sandwich på Kjøkkenskapet. Jeg fortalte at da jeg begynte på Sonans i 2003, var dette stedet helt nytt. De har verdens beste salat og sandwich her. En gang i uken spiste jeg salat her, og jeg kjøpte med meg brød hjem. Det var i 2003 mobbingen startet.

Robert og jeg fikk oss en real prat. Han har søkt på mange jobber nå, og vi håper en av de slår inn snart. Vi snakket om intervjuet han nettopp hadde vært gjennom, og at han hadde fortalt sin historie fra A til Å. Hvordan det hele startet, hvordan senskadene kom snikende, hvordan det var å gå til sak mot egen kommune, for så å vinne frem. Han fortalte om de drøye fem siste årene, der han tok kampen for å få seg et liv verdt å leve. Han fortalte at han tross alt var heldig, han kom fra en ressurssterk famile. Han tenkte på alle de som ikke gjorde det, og som sto igjen som tapere til evig tid.

Vi snakket om hvor tøft dette var, og hvordan dette hadde forandret livet til hele familien. Det hadde tatt en retning vi aldri kunne ha forutsett. Vi snakket om den tøffe, lange reisen, vi hadde hatt de siste drøye fem årene. Hvor krevende denne snuoperasjonen har vært. Nå er vi snart i mål, den dagen Robert får en jobber vi i mål🙏 Ikke mange trodde vi skulle klare dette heller. Vi satte fem år som et stort hårete mål. Vi hadde noen få hovedmål, og haugevis av delmål, for å nå dit vi er i dag. Når det har kjentes umulig, for ikke å si håpløst, har vi stukket fingeren i jorden og sagt: Hvor var vi for et halvt år siden? Hvor var vi for et år siden? Og da har vi sett fremgangen av de små skritt. Og nå , etter drøye fem år er vi nesten i mål.

Nå sa jeg til Robert, nå skal vi være mere til stede her og nå. Vi skal bare la livet utfolde seg foran oss. Nå skal vi bare la livet skje. Det blir veldig uvant, men nå kan vi ta det mer som det faller seg. Vi skal fortsatt sette oss mål, og følge drømmer, men vi trenger å bare være til stede i øyeblikket en stund fremover.

Robert sa at filmteamet kom til å sende filmklippet for godkjenning til Robert, når det var klart. Han lurte på om han bare kunne videresende det til meg for godkjenning. Dette er standard prosedyre,. Han har aldri lest et interviu han har gitt, og han har i alle fall ikke ville sett noen tv- innslag eller intervju om saken. Skal noe godkjennes, sender han det til oss. Det var vi som var inne hos NRK og godkjente innslaget om øyeblikket da greina knakk. Egentlig burde han sett innslagene, for han er en fantastisk formidler, men jokeren( senskaden) slår inn her. Så selvfølgelig skal mamma gjøre det, seiv om hun kommer til å grine. For mamma grimer for seg selv, hver eneste gang, men så er det litt fint å se det også. Både for oss, men også for alle de som har opplevd, eller står i det samme. Jeg er utrolig stolt over det han har fått til, og det han får til. Han er one of a kind❤️

Med ønske om at du får en nydelig torsdag💕

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s