Snipp snapp snute..

Alle eventyr har en ende. I går reiste Karianne tilbake til Stokke. Vi har det alltid supert sammen. Det er en salig blanding av alvor og skjemt når vi er sammen. Etter frokost i går dro vi innover til byen. Karianne parkerte bilen i parkeringshuset på Kilden. Så tok vi turen forbi Fiskebrygga på vei til Caledonien.

Vi kom inn døra akkurat i det kursdagen startet.

Jeg har en sterk fornemmelse av at vi ikke helt forstår,eller har forstått hvor viktig lek er i utviklingen av menneskehjernen. Vi må få mer av dette inn i både skole og arbeidsliv. Vi har altfor stort fokus på kunnskap og teori. På dette kurset lekte vi støtt og stadig. Gode menneskemøter, og øyeblikk av glede kan vi aldri få nok av. Mennesker er supersosiale pattedyr. Når vi da utsettes for mobbing og utestenging må det gå galt. Med alt jeg har med av erfarig, kompetanse, og en nylig avsluttet traumeutdanning, ble dette kurset en fantastisk oppsummering. Karianne og jeg snakket om det. Her var det mange knagger å henge kunnskapen vi fikk gjennom kurset på.

Dette visste vi fra før. Det må skreddersøm til.

Den voksne/ behandleren sitter med ansvaret.

Vi kan ikke overlate barn til seg selv. Den voksne har ansvaret for at alle i gruppa har det bra.

Det handler om teori, om metode, men også om deg som behandler/voksen. Metoden og teorien er bare verktøy. Det er hvordan du bruker verktøykassen, som betyr noe. Vi må bruke oss selv, vi må kjenne på våre følelser, hva er mitt og hva er ditt. Vi kan ikke stenge av den delen, da når vi ikke inn. Vi må være tilstede i øyeblikket, med hele vår oppmerksomhet.

Vi har mange strenger vi kan spille på. Vi må utfordre oss selv til å gjøre nettopp det.

Vi fikk med oss en nyttig verktøykasse. Den skal studeres grundig. Når vi ser hvor skjevutviklingen har funnet sted, vet vi også hvor vi skal sette inn støtet. Da kan vi gi det som trengs, slik at balansen gjenopprettes. Vi kan hente inn det som er tapt ved hjelp av gode møteøyeblikk. Der den som har hatt traumatiske opplevelser føler seg sett og forstått. Vi må låne bort øret og lytte med hele kroppen. Vi må øve på det, men øvelse gjør mester.

Så enkelt, men så vanskelig. Det var et stort og viktig fokus på at det ofte var hos behandleren det stoppet opp. Det var der motet sviktet. Jeg har sett det i uttalige mobbesaker. Barna er den modige part, mens de voksne feiger ut. Vi må få en bevisstgjøring rundt dette. Det opplever jeg at både RVTS og Susan Hart gjør sitt for å informere om.

Denne kan anbefales👍

Med et kursbevis på snei ønskes alle en god dag💕

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s