5 år siden lanseringen av boken📚

I forkant av lanseringen hadde vi foretatt en rekke intervjuer. Dagbladets Magasinet hadde vært på besøk og intervjuet oss. Vi tipset dem om en ny mobbedom i Vestby. Mor og sønn ble intervjuet i det samme intervjuet. Vi har kontakt med familien fremdeles. Intervjuet kom på trykk lørdagen før lanseringen.

Vi hadde også hatt besøk av Hjemmet. Intervjuet kom på trykk samme dag som lanseringen av boken. Det førte raskt til at butikkene i Søgne ble tømt for ukebladet. Folk måtte reise til Songdalen og Kristiansand for å få tak i det.

NRK Sørlandet var til stede da vi fikk se boken for første gang. De hadde fulgt saken vår siden sommeren før rettssaken. Vi var blitt mobbekjendiser i egen landsdel. Boken kom med ekspress fra forlaget, og vi måtte vente til NRK kom før vi kunne åpne pakken. Jeg husker det var både rart, uvirkelig og spesielt å holde boken for første gang. Innslaget ble sendt på de lokale nyhetene samme dag som boken ble lansert.

Søndag ettermiddag dro vi til Oslo. Der traff vi Poden, som studerte i Oslo det året.

På selve dagen gikk det slag i slag. Vi ble mødt av redaktør Line, som fulgte oss rundt til de ulike medier. Vi startet hos God morgen Norge.,

Ferden gikk videre til TV2nyhetene.

Jeg har ofte fått høre at jeg har et talende blikk som gir klar meldingat at når det er alvor, så kødder man ikke med meg. Her kan jeg selv se det.

Vi traff også Finn Schjøll, han hadde en kommentar på lur til mammaen også💕

Så bar det tilbake til forlagshuset, og intervju med et magasin for foreldre med barn. Etter lunsj på teatercafeen,med folk fra CappelenDamm, var det klart for diverse radiointevjuer.

Innimellom slagene leste Robert til historieprøve.

Det ble også tid til signeringer av bøker til statsminister, statsråder og partiledere.

Ut av det blå kom det en telefon med en forespørsel om å stille i Torps Aktuelt samme kveld. Vi sa ja på en betingelse, vi skal rekke det siste flyet hjem. Det ble øyeblikkelig innvilget. Vi skulle få gå foran Avinorsjefen og resten av fiffen. Vi ble oppringt av en journalist derfra som lurte på om det var sant at vi ikke hadde fått unnskyldning fra kommunen enda? Nei, sa jeg, det har vi ikke fått, det kommer vi heller ikke til å få. Hun ble eitrende forbannet og ga uttrykk for nettopp det. Jeg skal få rådmannen i studio sa hun. Jeg hadde mine tvil. Han pleide å sende andre foran for å ta støyten.

Da vi kom til Marienlyst ble vi møtt av en dame som kunne fortelle at rådmannen skulle delta fra studio i Kristiansand. Vi ble rett og slett imponert. Da vi kom opp i venterommet ble vi tatt imot av Avinorsjefen og andre prominente gjester. De kunne fortelle at det var Mandelas tilgivelsesdag i dag. Vi var de eneste som ikke hadde fått med oss akkurat det, men kanskje var det et frempeik mot det som skulle komme. Alle gikk så inn i studio for en kjapp øvelse, da gikk vi nesten på rådmannen som var på storskjerm fra K-byen.

Plutselig var vi i gang og rådmannen ble kjørt hardt av Torp, så hardt at han var nødt til å be om unnskyldning. Jeg aksepterte den tvert, selv om den nok ikke var helhjertet. Det skjedde tross alt i beste sendetid, i et program med mange seere. Hvor mange i Roberts situasjon har opplevd det? Ikke mange, om noen i det hele tatt har opplevd det her i landet. Etter vårt intervju løp vi ut døren til den ventende taxien. Etter oss kom damen som møtte oss, løpende. Dere har laget fantastisk tv sa hun. Jeg er helt overveldet over at dere fikk fatt i rådmannen sa jeg. Du kan stole på NRK statskanalen, ropte hun etter oss. Vi rakk flyet akkurat, og var superfornøyd med dagen, og at vi nå skulle hjem.

Denne saken og boken har forandret livet vårt, og ført det inn i et helt annet spor enn tenkt. Meldingene har strømmet på i kjølvannet av boken, og de gjør det fortsatt. Vi har blitt kontaktet av folk fra hele landet, også fra nordmenn bosatt i utlandet. Saken og boken har ført til flere tusen henvendelser, mange nye vennskap, og et enormt stort nasjonalt mobbenettverk, for oss som familie. Vi har gitt uttalige intervjuer, i alle typer medier, om vår egen sak, men mest om andres,og om mobbesaken generelt. Vi har vært involvert i tusenvis av mobbesaker, og har hatt en enormt bratt læringskurve. Vi innehar en spesialkompetanse svært få andre i dette landet har. Spennet på henvendelser har vært stort. Det har handlet om forebygging, selvmordsfare, selvmord, mobbesaker, undersøkelse, avdekking, tiltak, stanse mobbing, politi, fastlege, klageinstans, klagesaker, anmeldelse, lovverk, bortforklaring, uttalige meldinger til barnevernet i mobbesaker, NAV, mobbepolitikk, mobbetoppmøte, forskning, møte med politikere sentralt og nasjonalt, uttalige brev til statsminister og statsråder, foredrag, blogginnlegg, senskader, traumer, hjelpeapparat, psykologer, psykiatere, terapi, veiledning, gode råd, livredning, hjelpeapprat, sakkyndigrapporter , rettssaker og mye mer.

Det har bidratt til at Odinstiftelsen ble stiftet. Det har bidratt til at mitt hjertebarn, det nasjonale foreldrenettverket (FMM) mot mobbing er kommet for å bli. Nettverket har bidratt i høringer, til endring av lovverk i videregående skole, til forskning, til erfaringsoverføring, til møter med politikere med beslutningsmakt, med informasjonsdeling, og til å lage støttegrupper for de som skal gjennom den store belastningen en mobberettsak er. Her snakker vi om kraftig retraumatisering. Da er det godt å spille på lag med noen som har tråkket opp løypa før deg.

Vi er stadig inne i mobbesaker, selv om vi prøver å trappe ned. En sak kan fort bli en fulltidsjobb, for disse sakene er uhyrlig krevende. Teamet er høyaktuelt med avsløringen av Drangedalssakene og Grimstadsakene. Robert har gitt et intervju i høst, det kommer når det kommer. Han har også takket ja til å delta i et viktig prosjekt som avsluttes i desember. Det vil jeg komme tilbake til senere.

Boken avsluttes der dommen faller i februar 2013. Siden har mye skjedd, det føles som et helt liv siden rettsaken. Da dommen falt spurte Håkon i NRK meg om veien videre. Jeg svarte da, at det er nå jobben begynner. Da han minnet meg på dette i forbindelse med boklanseringen hadde jeg glemt det. Da han sa det, tenkte jeg, hjelpes for en innsikt. For det er nettopp det de siste fem årene har vært. Det har vært knallhard jobbing for å nå et hårete mål, ingen trodde var mulig å nå. Det har vært en helsikes kamp å komme dit vi er i dag. Vi har også fått en del andre ulike utfordringer å hanskes med i tillegg til de store utfordringene vi alt hadde.

Det vil komme en oppfølger til denne boken. Kanskje til neste år eller året etter. Akkurat nå er det husbygging, familie og noen mobbesaker som har vårt fulle fokus. Denne boken vil også være todelt. Del 1 vil fortelle resten av historien. Del 2 blir råd og veiledning i forhold til senskader, traumer, og forberedelse til erstatningssøksmål. Her mangler det mye litteratur, og vi ønsker som spydspisser å gi vårt bidrag. Denne saken har ført meg inn på en toårig traumeutdannelse, som avsluttes i oktober. Arbeidstittelen på den nye boken er : Etter rettssaken- Å leve med senskader etter mobbing. Jeg har skrevet mye allerede, all teori, forskning og research er gjort. Aktuelle dagboknotater er satt sammen i kronologisk rekkefølge. Jeg skal sy prosjektet sammen i mitt nye kontor på Langenes. Da har også familien fått den nødvendige avstanden til stoffet.

Det å skrive en bok er hardt arbeid, og streng struktur. Det å skrive en bok som denne er ekstra krevende. Det er et enormt arbeide å skrive bok, det blir ikke enklere når man skriver om sitt livs verste mareritt. En bok skrives flere ganger, det rettes, det skrives om, det kuttes og legges til. Det flikkes, flikkes og flikkes igjen. Jeg var kvalm under hele skriveprosessen. Det er jeg også når jeg skriver fortsettelsen. Jeg visste bare at jeg måtte skrive den forrige boken. Jeg hadde lett og lett etter den boken. Jeg måtte til slutt skrive den selv. Det samme gjelder for fortsettelsen. På slutten av skriveperioden til boka Alle mot en, var jeg så lei og kvalm av å gå tilbake i tid. Jeg følte at jeg nærmest badet i dritten. Redaktør Line måtte dra meg over mållinja. Hun skrev inn de siste setningene for meg, mens jeg dikterte. Vi kom i mål, til rett tid. Det å skrive boken var en svært ubehagelig opplevelse. Da vi var ferdig var vi begge fornøyd med resultatet. Jeg skrev historien av meg. Da boken var ferdig og lansert, kunne jeg legge historien bak meg. Jeg har lukket den døren for godt, og jeg skal aldri mer tilbake dit.

Jeg kunne da se fremover mot oppgavene som lå foran meg. Nå måtte vi lære oss å leve med senskadene. Vi måtte se mulighetene, fremfor begrensningene. Hvordan vi klarte det vil jeg fortelle om i den nye boken. For vi klarte det umulige. Robert bærer håpet og lyset for de mange som har opplevd det samme som ham. De som kommer etter ham. Boken vil komme når den og vi er klar. Først skal vi virkeliggjøre prosjekt Langenes.

Med ønske om en fantastisk dag til deg og dine💕

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s