I helga var Irene, nabo, pÄ besÞk hos eldstesÞnnen som nÄ bor vegg i vegg med oss i nabohuset. Vi har kjent hverandre i over 30 Är, helt siden vi kjÞpte tomtene ved siden av hverandre, bygget og flyttet inn for 30 Är siden. Da vi flyttet inn, flyttet vi inn med hver vÄr sÞnn. Vi hadde ogsÄ hver vÄr sÞnn i magen. Vi hadde med andre ord mye til felles. Robert kom til verden i slutten av august. Petter ble fÞdt i september. Vi tilbrakte, dager, uker og Är sammen pÄ lekeplassen. Naboer i sidegaten kalte gaten for lyckliga gatan. Seks hus, med en lekeplass ,i en blindvei.
Senere kom flere sÞnner. I mai 1994 kom Lars og Jonas til nabohuset, og seks uker senere kom Daniel til vÄrt. Petter og Robert ble de beste venner. Det samme ble tvillingene og Daniel. Alt sÄ rosenrÞdt ut, i alle fall pÄ utsiden. Vi hadde heldigvis ikke noe facebok pÄ den tiden. Livet kunne vÊre bÄde gode,og dÄrlige dager, ingen brÞy seg. Det var jo slik livet var for oss alle. Ungene hadde det fint i sammen, og vi voksne delte de gode, og de dÄrlige dagene.
Etterhvert forandret ting seg. De store ungene begynte pÄ ungdomsskolen. De minste vokstee til. Vi var ikke sÄ ofte pÄ lekeplasssen. Vi holdt pÄ med andre ting. PÄ den nye ungdomsskolen skulle det vise seg Ä vÊre et dÄrlig skolemiljÞ. Vi fant ut av det etterhvert. Ikke en finger ble lÞftet, foreldre ble ikke informert. Det ble hÄndtert som en konflikt. Det var et svare strev for oss det gikk utover. Alle dÞgnets timer handlet om vÄrt barns sikkerhet, og det Ä holde familien samlet.
Etter ungdomsskolen begynte senskadene Ä gjÞre seg gjeldende for begge familier. Var du ikke med pÄ mobbingen sto du i fare for Ä bli mobbet stygt selv. De sterkestes rett gjaldt i skolegÄrden. I ettertid har jeg hÞrt om mange graverende episoder, der de voksne snudde ryggen til. Det er ikke bare min sÞnn som har opplevd dette pÄ den skolen. Det skjer fremdeles. Forskning viser at det gÄr dÄrlig med de barna som fÄr lov Ä mobbe ogsÄ. Roberts fastlege, som ogsÄ var skolelege, gjorde jobben skolen skulle ha gjort. Hun undersÞkte og avdekket omfanget i min sÞnns mobbesak. Hun gjorde det pÄ en time, et par mÄneder etter at vi meldte i fra. Hun skrev at de som fikk lov Ä holde pÄ med dette, kjente hun til, de trengte hjelp, de holdt pÄ som en mafia, skrev hun videre. Hun skjÞnte ikke hvordan skolen kunne tillate dette?
Det kunne ikke tingretten i Kristiansand heller. Mobbing er og blir barns problem, og de voksnes ansvar Ă„ lĂžse. Unge menn involvert i denne saken har slitt, og sliter fortsatt. Petter dĂžde fĂžrste juledag 2017, av en dĂždelig coctail. Robert og Petter hadde funnet tilbake til hverandre. Det var ikke nok, han var fanget av rusen og miljĂžet. Begge slet de med store senskader etter TinntjĂžnn skole.
Irene og jeg har holdt sammen, gjennom hennes skilsmisse, foreldres dÞdsfall, senskader, rusproblemer hos barna ,og mye mer. Vi har ikke lagt noe i mellom, vi har jÊvlige dager begge to. Jeg fÞler likevel at jeg har kommet heldigere ut, for jeg har fÄtt sÞnnen min tilbake. Hun har mistet sin. Jeg kan bare svakt ane hvilket helvete dette er. Jeg kan forstÄ at noen velger bort livet sitt, for det er for mange altfor vanskelig Ä leve i. Vi mÄ snakke om dette, for da tror jeg flere kunne orke Ä vÊre i det.
Vi snakket om dette i flere timer pÄ lÞrdag, Irene, Magnus og jeg. Vi snakket om facebooklykken, som gjorde det enda verre for de som slet. Det kunne for mange fÞre til at de fÞlte seg enda mer mislykka. At det var noe galt med de, for de hadde jo dÄrlige dager. Vi bÞr snakke med barn, unge og unge voksne, og med hverandre om hva livet er. Livet er tÞffe og vanskelige dager, livet er gode og fantastiske dager. Mest av alt er livet hverdager, og det gjenspeiles ikke sÄ bra pÄ facebook. Irene snakket om hvor naiv hun hadde vÊrt og hvor lite hun hadde visst. Det handler om Äpenhet, i livet, og i disse sakene. Det er mangelvare, dette skal vi ikke snakke om mens det pÄgÄr. Man presses i alle retninger til Ä holde kjeft. Dermed blir livet enda vanskeligere for de som rammes.
Vi snakket om at vi alle hadde tunge dager, beintunge dager. Kvelder da vi la oss, og ba om Ä fÄ slippe Ä vÄkne igjen neste dag. Vi er ikke blitt bÞnnhÞrt sÄ langt. Vi fortsetter i dette livet. Vi bygger oss opp igjen, vi klatrer opp igjen fra det sorte hullet, og vi heier pÄ hverandre. Vi ser etter lysglimtene. De er mange. Ungene vÄre klarer seg stadig bedre, mer og mer ordner seg. Irene er forholdsvis nygift, med Vidar, som bare er helt fantastisk. Etter at Petter dÞde har jeg sendt mange takknemlige tanker opp mot universet, for at han er der som en vegg. Det Ä kunne glede seg pÄ vegne av andre, er en av livets stÞrste gleder.
Vi snakker ikke lenger sammen hver dag. Vi bor ikke lenger pÄ samme sted. Vi trenger det ikke heller. Vi vet hvor den andre er. Vi vet at nÄr livet er vanskelig, sÄ er det en der ute som skjÞnner det. Det gir mening til oss begge. Jeg hÄper vi kan bli flinkere til Ä snakke om de kjipe tingene i livet. For Ä dele dem, gjÞr det enklere. Det er viktig Ä sette ord pÄ fÞlelser, gode og dÄrlige. SÄ er det viktig Ä huske pÄ at facebook bare er en fasade. Det som legges ut der trenger ikke vÊre sant, eller at det bare er en flik av sannhet der. Bak fasaden kan det se helt annerledes ut. Alt er ikke slik det kan se ut for Ä vÊre.
Jeg vil Ăžnske deg en dag med gyldne Ăžyeblikk, selv om dagen din er sĂ„ dĂ„rlig, at du mĂ„ ta et kvarter av gangenâ€ïž