Facebooklykke😍

I helga var Irene, nabo, på besøk hos eldstesønnen som nå bor vegg i vegg med oss i nabohuset. Vi har kjent hverandre i over 30 år, helt siden vi kjøpte tomtene ved siden av hverandre, bygget og flyttet inn for 30 år siden. Da vi flyttet inn, flyttet vi inn med hver vår sønn. Vi hadde også hver vår sønn i magen. Vi hadde med andre ord mye til felles. Robert kom til verden i slutten av august. Petter ble født i september. Vi tilbrakte, dager, uker og år sammen på lekeplassen. Naboer i sidegaten kalte gaten for lyckliga gatan. Seks hus, med en lekeplass ,i en blindvei.

Senere kom flere sønner. I mai 1994 kom Lars og Jonas til nabohuset, og seks uker senere kom Daniel til vårt. Petter og Robert ble de beste venner. Det samme ble tvillingene og Daniel. Alt så rosenrødt ut, i alle fall på utsiden. Vi hadde heldigvis ikke noe facebok på den tiden. Livet kunne være både gode,og dårlige dager, ingen brøy seg. Det var jo slik livet var for oss alle. Ungene hadde det fint i sammen, og vi voksne delte de gode, og de dårlige dagene.

Etterhvert forandret ting seg. De store ungene begynte på ungdomsskolen. De minste vokstee til. Vi var ikke så ofte på lekeplasssen. Vi holdt på med andre ting. På den nye ungdomsskolen skulle det vise seg å være et dårlig skolemiljø. Vi fant ut av det etterhvert. Ikke en finger ble løftet, foreldre ble ikke informert. Det ble håndtert som en konflikt. Det var et svare strev for oss det gikk utover. Alle døgnets timer handlet om vårt barns sikkerhet, og det å holde familien samlet.

Etter ungdomsskolen begynte senskadene å gjøre seg gjeldende for begge familier. Var du ikke med på mobbingen sto du i fare for å bli mobbet stygt selv. De sterkestes rett gjaldt i skolegården. I ettertid har jeg hørt om mange graverende episoder, der de voksne snudde ryggen til. Det er ikke bare min sønn som har opplevd dette på den skolen. Det skjer fremdeles. Forskning viser at det går dårlig med de barna som får lov å mobbe også. Roberts fastlege, som også var skolelege, gjorde jobben skolen skulle ha gjort. Hun undersøkte og avdekket omfanget i min sønns mobbesak. Hun gjorde det på en time, et par måneder etter at vi meldte i fra. Hun skrev at de som fikk lov å holde på med dette, kjente hun til, de trengte hjelp, de holdt på som en mafia, skrev hun videre. Hun skjønte ikke hvordan skolen kunne tillate dette?

Det kunne ikke tingretten i Kristiansand heller. Mobbing er og blir barns problem, og de voksnes ansvar å løse. Unge menn involvert i denne saken har slitt, og sliter fortsatt. Petter døde første juledag 2017, av en dødelig coctail. Robert og Petter hadde funnet tilbake til hverandre. Det var ikke nok, han var fanget av rusen og miljøet. Begge slet de med store senskader etter Tinntjønn skole.

Irene og jeg har holdt sammen, gjennom hennes skilsmisse, foreldres dødsfall, senskader, rusproblemer hos barna ,og mye mer. Vi har ikke lagt noe i mellom, vi har jævlige dager begge to. Jeg føler likevel at jeg har kommet heldigere ut, for jeg har fått sønnen min tilbake. Hun har mistet sin. Jeg kan bare svakt ane hvilket helvete dette er. Jeg kan forstå at noen velger bort livet sitt, for det er for mange altfor vanskelig å leve i. Vi må snakke om dette, for da tror jeg flere kunne orke å være i det.

Vi snakket om dette i flere timer på lørdag, Irene, Magnus og jeg. Vi snakket om facebooklykken, som gjorde det enda verre for de som slet. Det kunne for mange føre til at de følte seg enda mer mislykka. At det var noe galt med de, for de hadde jo dårlige dager. Vi bør snakke med barn, unge og unge voksne, og med hverandre om hva livet er. Livet er tøffe og vanskelige dager, livet er gode og fantastiske dager. Mest av alt er livet hverdager, og det gjenspeiles ikke så bra på facebook. Irene snakket om hvor naiv hun hadde vært og hvor lite hun hadde visst. Det handler om åpenhet, i livet, og i disse sakene. Det er mangelvare, dette skal vi ikke snakke om mens det pågår. Man presses i alle retninger til å holde kjeft. Dermed blir livet enda vanskeligere for de som rammes.

Vi snakket om at vi alle hadde tunge dager, beintunge dager. Kvelder da vi la oss, og ba om å få slippe å våkne igjen neste dag. Vi er ikke blitt bønnhørt så langt. Vi fortsetter i dette livet. Vi bygger oss opp igjen, vi klatrer opp igjen fra det sorte hullet, og vi heier på hverandre. Vi ser etter lysglimtene. De er mange. Ungene våre klarer seg stadig bedre, mer og mer ordner seg. Irene er forholdsvis nygift, med Vidar, som bare er helt fantastisk. Etter at Petter døde har jeg sendt mange takknemlige tanker opp mot universet, for at han er der som en vegg. Det å kunne glede seg på vegne av andre, er en av livets største gleder.

Vi snakker ikke lenger sammen hver dag. Vi bor ikke lenger på samme sted. Vi trenger det ikke heller. Vi vet hvor den andre er. Vi vet at når livet er vanskelig, så er det en der ute som skjønner det. Det gir mening til oss begge. Jeg håper vi kan bli flinkere til å snakke om de kjipe tingene i livet. For å dele dem, gjør det enklere. Det er viktig å sette ord på følelser, gode og dårlige. Så er det viktig å huske på at facebook bare er en fasade. Det som legges ut der trenger ikke være sant, eller at det bare er en flik av sannhet der. Bak fasaden kan det se helt annerledes ut. Alt er ikke slik det kan se ut for å være.

Jeg vil ønske deg en dag med gyldne øyeblikk, selv om dagen din er så dårlig, at du må ta et kvarter av gangen❤️