Langenesprosjektet🏠

I 2006 gikk vi inn i noe som skulle bli vårt største, og etterhvert vårt dyreste prosjekt. Vi hadde ikke sett for oss at det skulle bli et livslangt prosjekt, og at det skulle ta så lang tid å komme i mål. Reguleringsplanen gikk igjennom i 2009. Da trodde vi at vi skulle komme i mål, i alle fall senest 2012. Da trodde vi at vi tok godt i. Vi har lært å kjenne byråkratiet, offentlig sektor, politikere og klageordninger godt. Vi har truffet mange hyggelige og dyktige mennesker, og lært utrolig mye. Vi har også møtt mye motstand, og det er blitt servert mange løgner om prosjektet, både skriftlig, i saksbehandling, og i media. Løgner som fortsatt serveres,av en liten gruppe mennesker. De blir ikke mer sanne av den grunn. Vi har valgt å spille et rent spill, vi har latt være å kommentere løgnene offentlig. Vi har vunnet frem i både lovlighetskontroller, og i saksbehandling. Løgnene er blitt tilbakevist, men serveres fortsatt. Det er helt greit å være uenig i prosjektet, men løgner er ikke greit. De må bare å holde på, de rammer oss ikke personlig. Ting tar bare litt lengre tid.

Nå begynner vi å se en ende på prosjektet, men det går langsomt opp for oss at vi ikke er i mål, selv når vi flytter inn. Dette blir et livslangt prosjekt. Vi har bodd her i Årosskogen i 30 år, og opplevd flere tusen soloppganger. Vi satser på å bo like lenge på Langenes, det står i alle fall ikke på huset. Da skal vi få oppleve spektakulære solnedganger. Det er noe symbolsk over det hele. I dag velger jeg bare å se fordeler ved at det har tatt tid. Vi hadde aldri bygget det huset vi nå skal bygge, om vi hadde bygget for ti år siden.

Vi har et sinnsykt system, vil kanskje noen si. Ikke vi, vi overlater ingenting til tilfeldighetene, når drømmen nå skal realiseres. I vinter gikk vi gjennom alle permene, og kastet det vi ikke lenger trengte. Det har vært vanvittig mye dokumentasjon,og saksbehandling på dette prosjektet. Absolutt alle klagemuligheter er prøvet. Nå kan vi konsentrere oss om byggeprosessen. Etter opprydningen endte vi opp med en full,stor rimgperm som følger prosjektet videre.

Den røde permen inneholder det vi trenger å ha med oss videre fra prosessen frem til og med sykkelsti.

Den grønne permen inneholder fakturaer. Her finner vi det som omhandler prosjektets økonomi.

Den blir nok også ganske full etterhvert.

Vi har denne permen fra Hellvik hus, som innholder tegninger, kontrakter med mer. Den fylles stadig mer opp. Den blir nok også mer enn full. Vi må stadig utvide med flere permer. Vi må holde tunga rett i munnen, å holde orden. Men vi digger det. Etter så mange års venting, etter så mange års jobbing med mobbing og senskader, er dette for en fornøyelse å regne.

Her er mange brosjyrer, men det har vært flere. Etter som avtaler og kontrakter skrives, kastes brosjyrer vi ikke lenger har bruk for. I møte med aktuelle samarbeidspartnere bruker vi halve tiden de har satt opp, fordi vi er godt forberedt. Vi har bygget før, vi har bodd i huset i 30 år. Vi vet hva som fungerer, hva som ikke fungerer, og hva vi vil trenge fremover. Det er ikke en småbarnsfamilie som bygger nå. Vi bygger et hus som skal fungere for oss, men vi bygger også en hytte/ landsted som barn og barnebarn skal få ta del i. Det samme gjelder venner, vi har en egen gjestefløy. Vi har mange ideer for utviklingen av tomten.

Vi har også en blå perm. Den inneholder planer for hvert rom. Hva som skal inn der. Hva vi har, og hva som må kjøpes inn. Det inneholder også farger og inspirasjon, som muligens skal inn i prosjektet.

Vi har flere A3 ark med inspirasjon, til ute og inne.

Vi skal ha tapet på to vegger. Ikke den som er under, den er bare til inspirasjon.

Farger er viktig. Vi vet hvilke farger som skal hvor, men ikke fargekoden enda. Det kommer.

Permen fylles stadig opp med mer. Det er sånn vi til slutt kommer i mål.

Uteområdene er også med i planen.

Vi planlegger for fremtiden, og vil bo hjemme så lenge vi kan.

Vi gjør alt klart for å produsere vår egen strøm. Vi skal ha vannbåren varme.

Huset er vestvendt, så lenge det er sol, får vi sol.

Det anbefales at man lager en husdagbok. Jeg kommer til å gjøre det i en kombinasjon av et album/ husdagbok. Vi tar bilder nesten ukentlig. Disse skal nå inn i album, som blir husets historie, eller historien om huset.

Vi har mye på gang. Vi liker ikke å sitte med hendene i skjødet. Vi er handlekraftige mennesker. Vi er et godt team, som kjører i gang prosjekter som folk mener er umulig. Om det handler om mobberettsak, eller om å få bygge hus på Langenes. Vi fikk tutet ørene fulle med at begge deler var umulig. Det gjorde team Liland bare mer bestemt på å klare det. Da jeg møtte Per Svein, sa han: ingenting er umulig for Gud og maskinister. Det umulige tar bare litt lengre tid. Det er ikke umulig for kokker og sosionomer heller. Og er det ikke umulig for oss, er det ikke umulig for deg heller. Men det tar tid😍