Når det umulige blir mulig💪

I går ble det klart at Robert kan titulere seg som sosionom. I går falt sensuren på bacheloroppgaven. Robert fikk oppgaven godkjent med karakteren C.

Vi som har fulgt ham tett disse årene vet hva dette har kostet, ikke bare Robert, men hele den nærmeste familien. De som har fulgt oss tettest vet også hvor nær han var ved å snuble i sine egne ben på oppløpssiden. Det ligger i sakens natur. Fire stykker fikk strykkarakter i går, andre fikk F og noen fikk D. Robert klarte en C. For fem uker siden var ikke oppgaven påbegynt. Ved hjelp av mentor fra studier med støtte og en utsettelse på to uker for innlevering klarer han altså for egen maskin å dra i land en C. Det sier noe om ressursene og kapasiteten. Dette forteller også noe om senskaden, sabbortøren eller jokeren som Robert kaller den. Den har gitt oss utfordringer mange ikke aner omfanget av, men altfor mange familier lever med denne utfordringen.

For disse ungdommene representerer Robert et håp. Først står han frem i media og bryter ned tabuet og skammen mobbingen og senskadene representerer. Deretter kjører han en rettsak mot egen kommune, hvor hele sjelen hans brettes ut ,og deles med hele landet. Deretter går han igjennom et år med kraftig retraumatisering, før han bestemmer seg for å ta grep, å skape seg et godt liv. Han begynner på en utdannelse ,og tar et skritt av gangen, små skritt, som til slutt blir sjumilssteg. Han begynner med et fag, samtidig som han har en stor ryddejobb i eget liv. Han overtar hovedomsorgen for sin datter. Året etter tar han norsk, mens oppryddingen stadig pågår. Deretter tar han fatt på sosionomstudiet, og fullfører på normert tid. Og for to år siden overtok han også hovedomsorgen for sin sønn. Ingen som kjenner oss eller saken ville trodd at dette var mulig for fem år siden.

Jeg tror ikke Robert heller hadde trodd det. Jeg hadde aldri trodd han skulle klare det på så kort tid, men jeg var sikker på at han ville klare det. Han har overrasket oss alle, men aller mest seg selv. For mange er Robert en helt og et idol. Han bærer håpet for mange unge mennesker som har opplevd lignende av det han har opplevd. De forteller meg det, han gir dem håp om at de også skal klare det som i øyeblikket synes umulig. Han får dem til å strekke seg ut etter egne drømmer. Det er jo ikke mindre enn en gave bare det. Det har vært en lang og humpete vei. Vi har stått i alarmberedskap i 16 år. Nå kjenner vi på en lettelse, men også et antiklimaks. I går ble jeg spurt om jeg ikke var glad, gleden kommer nok sigende på, men vi har lært mye om ikke å glede seg på forskudd. I går sa jeg at det kjennes mer ut som om jeg er blitt overkjørt av en trailer. Jeg verker i hele kroppen, men jeg kjenner så absolutt at jeg lever.

I dag samles vi til årets første krabbefest og da tenker jeg det begynner å gli inn. At vi nå faktisk har nådd et av livets viktigste mål. Nå kan vi meisle ut nye mål, å leve et annet liv enn vi har gjort de siste 16 årene. Akkurat det ser jeg frem til. Her er et lite tilbakeblikk på årene som har gått.

Vi har møtt sinnsykt mye motstand fra vår egen kommune.

Til slutt vant vi frem, og det var da den virkelige jobben startet.

Opplevelsen frem til rettsaken ble en bok, og del to av boken ble til gode råd om hvordan foreldre best kunne hjelpe sine barn i lignende saker.

Den viktigste jobben vi har gjort er å knuse tabuet og skammen,og skapt en større åpenhet rundt dette temaet. Mye gjenstår dog, men aldri har så mange barn og voksne reist seg og kjempet for denne viktige saken. Vi står fremdeles og slår mot en mur av fordommer om hva barn skal og bør tåle i skolen.

Jeg er enig med denne damen. Det er veldig mye festtaler og skryt over egen fortreffelighet blant de som jobber med dette i systemet. Det er sørgelig lite handling. Vi står på stedet hvil og sakene vi blir presentert er ikke mindre jævlige enn den vi selv sto i. På mange måter er det blitt verre. For motstanden foreldre og barn møter når de varsler om mobbing er kolossal. Det er mange som jobber med å snu denne trenden, men vi har langt igjen, dessverre.

I går var det tid for feiring. Barnebarna var opptatt på annet hold i går. Daniel og Benedicte ferierer. Vi andre feiret med et godt måltid mat i går.

Feiringen fortsetter i dag❤️

Jeg håper du får en vakker fredag🌸

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s