Når dagen snus fullstendig på hodet.

I går var det dagen for politikk og formannskapsmøte. Vi i gjør Søgne greit igjen satt ringsides da telefonen min ringte. Jeg lot den ringe ut, men så poppet det inn en melding om jeg kunne ringe øyeblikkelig.

Midt under ekevombudets redegjørelse om tilstanden i Søgneskolen gikk jeg på gangen og tok en telefon. Den var til en av mine venner i mobbenettverket. En lærer som står på sent og tidlig for å hjelpe barn. I mitt mobbenettverk er lærerne som yrkesgruppe overrepresentert i forhold til andre yrkesgrupper. Dette er jeg både glad og takknemlig for. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten denne viktige yrkesgruppa. Lærerne har etter min mening verdens viktigste jobb. De ivaretar vår felles fremtid, nemlig barna.

Denne læreren er involvert i flere skolemiljøsaker, og han er fra en nabokommune. Han ringte fordi han var involvert i en sak i Søgneskolen. Og det var en skikkelig krise der nå, som krevde øyeblikkelig hjelp. Selv hadde han ingen mulighet til å komme i fra. Han spurte om jeg kunne rykke ut, og da er det kritisk. Såpass skjønte jeg. Per Svein og jeg dro umiddelbart til den aktuelle skolen. Vi traff far,og fikk raskt et overblikk over den komplekse situasjonen. Det er utrolig vanskelig og krevende å stå i slike saker. Det vet alle som har prøvd. Situasjonen krevde øyeblikkelig hjelp, også utenfor skolen. Hele hjelpeapparatet måtte kobles på. Her var det behov for et utstrakt tverrfaglig samarbeid.

Team Liland nektet å forlate skolen før et apparat for øyeblikkelig hjelp ble igangsatt. Vi fikk er møterom og satte i gang. Per Svein ringte kreti og pleti,og fikk satt i gang flere prosesser. Det samme gjorde rektor. Vi vet av egen erfaring, og andres erfaring hvor vanskelig det er å få på plass skikkelig hjelp, og hvor vanskelig det er å få hjelpeapparatet til å gjøre det de er ment å gjøre. Med telefon på høytaler snakket vi med flere. Vår viktigste oppgave var å få familien til å føle seg ivaretatt i krisen som var oppstått. Det er ikke alle i hjelpeapparatet som bidrar positivt til det. Noen er mer opptatt av å bruke utdannelsen sin til å slå foreldre i hodet med, enn til å hjelpe dem.

Vi opplevde at en sentral person i saken gjorde det for åpen mikrofon. Personen overkjørte foreldrene og bortforklarte og bagatelliserte den akutte situasjonen familien sto i. Team Liland ble beskyldt for å hause opp saken og ringe kreti og pleti for å stresse opp alle involverte personer, og at dette gikk utover barnet. Vedkommende ble over telefon forsøkt stoppet flere ganger, men vedkommende satt med fasit, selv om vedkommende ikke var til stede. Jeg sa ettervert til vedkommende at personen var gått langt over streken. Det var vedkommende slett ikke enig i. Jeg sa at foreldrene og vi opplevde det slik. Da lurte personen på hvem jeg var. Jeg sa navnet mitt og et øyeblikk var det så vi kunne hørt den berømte knappenålen falle. Det ble ikke stilt flere spørsmål.

Rektor kom til og fikk fortalt at stuasjonen opplevdes like akutt for rektor som oss andre. Personen roet seg da, men det var åpenbart at personen hadde bestemt seg for å vinne samtalen. I samme slengen kastet personen vrak på barnets beste. Det er til barnets beste at foreldre behandles med respekt og forståelse i en så vanskelig situasjon. Personen burde også vært mer løsningsorientert, men dette var som å være tyren i en tyrefekting. Du har ingen sjanse til å vinne. Vi ble tausere og tausere før personen i andre enden endelig skjønte at ingen hadde mer å hente av denne samtalen.

I løpet av de fire timene vi var der fikk vi hjelpeapparatet i gang, og i alle fall to personer med hjertet på rett sted forstår nå alvoret og tar saken videre. Team Liland var helt kjørt da vi kom hjem. Jeg tok en labbetur til frisøren og fikk klipt bort litt stålull før jeg labbet hjem igjen. Siden ingen av oss klarte å komme over samtalen med den overkjørende personen i hjelpeappratet satte Per Svein seg ned med datamaskinen. Mens jeg lagde middag skrev han en klage på behandlingen denne personen utsatte familien for i sitt livs verste krise. Han skrev at vi opplevde det som et overgrep. Og at personen i stedet for å gi familien hjelp og positiv energi for å klare dette, nå hadde tatt fra dem alt håp. Han skrev videre at vi var helt rystet av opplevelsen, og at han ikke orket å tenke på hvordan dette nå føltes for familien i kveld.

Etter dette måtte vi sette på en komedie for å riste av oss den fæle opplevelsen. Dette går inn på oss, selv om vi har spesialkompetanse på dette, så tåler vi ikke så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Det har vært ei dårlig natt, og tankene går til familien uten stans. Man et da medmenneske tross alt, og man skal reagere på urett. Vi kommer til å følge med fra sidelinjen, for det er ikke mulig for osd bare å slippe dette. Som medmennesker har vi et ansvar. På telefonen min nå lå en melding fra far: Dere er fantastiske mennesker. Jeg svarte at det var de også. Mitt håp er at de skal få treffe et eller flere fantastiske mennesker av de som nå er på saken. For vi vet av erfaring at det redder familer, og det redder liv❤️

Med ønske om en medmenneskelig dag til alle som leser.💕

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s