Veien blir til mens jeg går🏃‍♀️

En ting er helt sikkert, livet mitt ble overhodet ikke slik jeg hadde tenkt, eller som jeg hadde planlagt. Slik er det nok for de fleste av oss. Det dukker stadig opp noen kjelker i veien som endrer kursen, eller kanskje rettere sagt justerer kursen. Av og til skjer det ting som gjør at alt snus på hodet, og du befinner deg på en helt annen vei. Det gjelder om du vil det eller ei. I 2003 opplevde ikke bare jeg, men hele familen, en hendelse som skulle forandre livet for oss alle. Livet skulle aldri bli det samme igjen.

Det finnes så mange veier der ute. Familien var klar for en endring. Mor i huset skulle sette seg på skolebenken, og det ville få konsekvenser for hele familien, men det var vi forberedt på. Det vi ikke var forberedt på var at Robert, en av de mest populære guttene på skolen, en av de mest skoleflinke, skulle bli kastet inn i et mobbehelvete som endret kursen for hele familien. Vi ble plassert på en helt annen vei, i et totalt fremmed landskap. Med en læringskurve brattere enn det vi noen gang har hatt, verken før eller siden. Vi fikk lære oss at ondskap virkelig finnes, og jeg er slett ikke sikker på om det finnes noe godt i alle lenger. Det verste var allikevel ikke all ondskapen. Det var likegyldigheten, og det store tabuet, skylden og skammen som lå som et stramt og klamt lokk rundt hele mobbesaken. Vi nektet å skamme oss, vi nektet å tie. De klarte ikke å kneble oss, vi valgte åpenhet.

Vi forsto ganske fort at det var noe riv, ruskende galt med håndteringen av mobbesaken, og vi leste oss opp på forskningen som viste at vi hadde rett. Da jeg begynte på Sonans hadde jeg helt andre tanker om hvilket studie jeg skulle ta. Etter et halvt år skjønte både Per Svein og jeg at jeg måtte velge en annen vei. Helt ubevisst valgte jeg noe som vi ville trenge i årene som kom. Først tok jeg en bachelor i sosialt arbeid, og jeg hadde utplasseringen min på Grim ungdomskole. Det var stikk i strid med rådet fra min veileder, som mente det var for kort tid siden mobbingen av Robert og rettsaken mot to av de som mobbet han året før. Jeg går alltid mine egne veier når magefølelsen og hjertefølelsen forteller meg at jeg skal.

Det ble en lærerik og for meg helende tid. Jeg elsket alle ungdommene jeg jobbet med, og fikk komme tett på. Jeg skrev en bacheloroppgave om hvordan man kunne forebygge marginaliseringsprosesser i skolen ved å bygge barns selvfølelse. Jeg måtte lære min veileder forskjellen på selvfølelse og selvtillit. Ingen forsto hvorfor jeg som sosionomstudent skrev om sosialt arbeid i skolen, det var jo ikke lærer jeg skulle bli. Jeg forsto det knapt selv, for jeg fulgte min egen vei. På denne tiden hadde vi alt begynt å merke etterdønningene og senskadene, men vi visste det ikke. Ingen hadde fortalt oss om senskader, vi hadde jo vært innom mange instanser, men ingen sa et pip om det. Igjen måtte vi finne veien selv og brøyte oss frem.

Jeg tok et semester på Statsvitenskap for å ta påbygningsfag så jeg skulle kvalifisere til masterstudiet offentlig politikk og ledelse. Vi fikk vårt første barnebarn og stilte opp både sent og tidlig. Jeg opererte bort en svulst og fjernet livmoren rett før vi fikk et barnebarn til. Senskadene ble stadig tydeligere uten at vi klarte å se rekkevidden av det. Annet enn at vi måtte stille opp for å hjelpe stadig oftere. Året etter var Per Svein ute for en sykkelulykke som gjorde at jeg hadde pleiepasient i seks uker. Jeg husker han sa da vi var på badet en morgen, med alle mulige slags hjelpemidler for hofteknekken han hadde vært utsatt for: jeg er glad vi har lært oss å være så fleksible. Vi kan snu på en femøring. Han kom seg på bena, men etterhvert skjønte vi at hoften nok måtte skiftes, at boltene ikke hadde vært nok, og at hoftekulen var i ferd med å smuldre.

I samme tidsrom merket vi igjen at det var noe med Robert. Januar 2012 ble det klart for Robert også. Han måtte akseptere at han hadde tatt skade av mobbingen han hadde vært utsatt for. I februar kom høyesterettsdommen mot Kristiansand. Fra den dagen gikk vi inn i en ny æra i mobbesaken. Per Svein hadde fulgt saken i alle instanser fordi saken var klisslik vår. Han mente vi måtte gi Robert anledningen til å gjøre det samme. Min første reaksjon var at det orker i alle fall ikke jeg. Det har jeg ikke krefter til. Vi ga Robert tilbudet og han sa ja. Vi tok turen til Kjærvik og resten er mobbehistorie.

5. Mai samme år fikk vi enda et barnebarn.Vi fik tre barnebarn på under tre år. De har bragt gleden inn i alt alvoret vi har opplevd. Rett før rettsaken ble Per Svein operert og fikk ny hofte. Etter rettsaken begynte arbeidet. Da kom også den store smellen. Jeg tror den hadde kommet uansett, og er glad vi rakk å gjennomføre rettsaken før det smalt. Det første året etter rettsaken ble det tøffeste vi har hatt. Dette året begynte jeg på boken Alle mot en, for å hjelpe foreldre i samme situasjon. Slik at de kunne hjelpe barna sine, uten å måtte finne ut av alt selv, slik vi måtte. Boken ble lansert i Oslo året etter. Samme år ble jeg forespurt om å være med å starte Odinstiftelsen, hvilket jeg gjorde. Jeg satt i styret der et år, før jeg gjorde noe jeg hadde drømt om lenge, nemlig å starte Foreldrenettverk mot mobbing. Jeg sa det etter rettsaken at det kommer til å bli de mobbeutsatte familiene som må gjøre jobben for å få de bevilgende politkere til å gjøre det som trengs for å få slutt på mobbingen, krenkelsene, og volden som i dag har skolen som et fristed.

FMM har eksistert i tre år nå og har livets rett. De har markert seg, og plassert seg der de skal være. FMM står ikke, eller faller på en person, man kan ta en stafettetappe å gi stafettpinnen fra seg til nye personer, med nye krefter. Robert har hatt en fem år lang snuoperasjon. Når ansvaret er plassert er det ikke lenger nødvendig å skylde på andre. Han har akseptert skaden, sluttet å flykte fra traumet, begynt å skrelle løken, og tatt tak i eget liv. Da han forsto at han hadde ansvaret for sitt eget liv, og at han kunne velge selv, ble alt forandret. Nå er han inne i innspurten på bacheloroppgaven, klar for arbeidslivet og klar for å overta leiligheten han har i leie for eie. Det har vært en helt vannvittig krevende prosess, alt som har kunnet skjære seg har skjært seg. Vi har jobbet som gale for å få hjelpeapparatet til å gjøre jobben sin. Det har vært en fulltidsjobb for hele familien.

Robert er i ferd med å klare noe alle sa var umulig. Det har vært og er fortsatt en ekstremsport, fordi Søgne kommune igjen svikter i mobbehåndtering av sønnen hans. Robert står som en påle midt oppe i dette kaoset, som kan få den sterkeste til å bukke under. Det ser ut til at han er sterkere enn de sterkeste. Selv holder jeg på med fortsettelsen av boken Alle mot en. Den sluttet med at dommen falt. Det har skjedd mye siden den gang. Boken kommer til å handle om det å leve med senskader. Den blir forhåpentligvis til hjelp for mange. Den kommer tidligst neste år. Først skal alt komme på plass for Robert, så skal vi bygge et hus. Jeg aner ikke hvor veien vil føre meg da. Jeg har noen planer, men livet har lært meg at ting ofte går annerledes enn jeg hadde tenkt.

Noen ganger føler jeg meg som en «puppet in a string». Det er ikke jeg som har kontrollen, for plutselig er jeg plassert på en annen vei enn jeg hadde tenkt. Disse årene har også vært en renselsesprosess. Alt det uvesentlige er skrelt bort, vi befinner oss i en ny omgangskrets, selv om noen gamle henger med fra ulike tider i livet. Stadig nye kommer til. Mobbesaken har gitt meg fantastiske venner. Jeg har blitt tilbudt å stå på tre ulike lister til kommunevalget. Jeg har takket nei. Jeg er ikke politiker, men en aktivist. Hvis jeg går inn i politikken, får jeg ikke tid til å jobbe med min hjertesak. Da mister mobbesaken en viktig stemme, så det er helt uaktuelt. Mobbesaken trenger sterke stemmer mer enn noen gang. Da vi er i ferd med å bli overkjørt i mobbesakens viktigste evaluering noensinne. Er det en sak jeg er villig til å gå i krig for, og å dø for er det mobbesaken. Jeg håper bare kreftene holder💪💪

En riktig fin torsdag ønskes deg🌹

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s